Bildet: Jenta på bildet har ikkje noko med artikkelen å gjera. (foto: rteworld)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

“Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?” Sa hun da jeg kom inn. I tillegg smilte hun i det hun sa det. Jeg ble provosert. Jeg skulle bare se, tenkte jeg. Hadde forsøkt å lure meg inn i butikken bare for å se på noen jakker, eller gensere. For jeg hadde vært på flere butikker i det siste og sett etter gensere som ikke hadde store lommer på siden og hetter, og som i beste sagge-ånd gikk langt ned på låra. “Har dere sånn vanlige gensere?”, spurte jeg. “Ja, vi har noen på tilbud akkurat nå”, svarte jenta smilende, mens hun fortsatte å henge nye plagg på et stativ. “Hvilken størrelse bruker du?”. “Tja, det er vel i utgangspunktet ‘lardsj'”, prøvde jeg på den beste engelsken jeg kunne få til. “Lardsj …”, gjentok jenta mens smilet ble litt smalere. “De kan være litt små i størrelsene. Jeg ville anbefalt å gå opp en størrelse, til ‘ækstra lardsj'”. Ok, tenkte jeg, mens jeg så for meg små kineserbarn sitte i en innestengt fabrikk og betjene store maskiner, mens en kineserinne stod med strengt blikk og ropte ukvemsord til barna.

“Hva med denne her?”, spurte hun med smilet tilbake på plass. Jeg ville se litt selv. “Nei, feil farge”, sa jeg til den veldig lyse genseren. “Du har den ikke i blå?”, spurte jeg. Hun så litt i bunken. “Nei, ikke på tilbud, tror jeg”. MEN FÅ SE DET DU IKKE HAR PÅ TILBUD DA!!, tenkte jeg. “Men få se det du ikke har på tilbud da”, spurte jeg. Hun gikk bort til en annen avdeling. “Hva med denne her, denne tror jeg kler deg”, sa hun mens hun hold opp genseren slik bare de som jobber i klesbutikk gjør. Som det er en skjør og porøs gjenstand, som kan falle fra hverandre når som helst. “Har du en uten hette?”, spurte jeg. Smilet forsvant igjen. “Jaa …”. Hun så seg litt rundt. “Det er disse som er mote nå”, fortsatte hun. “Jeg kan se litt selv”, sa jeg. “Bare spør hvis du trenger hjelp”, sa hun og forsvant. Jeg lurte meg ut da hun snudde ryggen til.

“Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?” Sa hun da jeg kom inn. I tillegg smilte hun i det hun sa det. Jeg ble provosert igjen. Jeg skulle bare se, tenkte jeg. Hadde forsøkt å lure meg inn nok en gang bare for å se på noen jakker, eller gensere. “Har dere sånn vanlige gensere?”, spurte jeg. “Ja, vi har noen på tilbud akkurat nå”, svarte jenta smilende, mens hun også fortsatte å henge nye plagg på et stativ. “Hvilken størrelse bruker du?”. “Tja, det er vel i utgangspunktet ‘lardsj'”, prøvde jeg på den beste engelsken jeg kunne få til enda en gang til. “Lardsj …”, gjentok jenta mens smilet ble litt smalere her også. “De kan være litt små i størrelsene. Jeg ville anbefalt å gå opp en størrelse, til ‘ækstra lardsj'”. Ok, tenkte jeg, mens jeg så for meg små kineserbarn sitte i en innestengt fabrikk og betjene store maskiner, mens en kineserinne stod med strengt blikk og ropte ukvemsord til barna.

“Hva med denne her?”, spurte hun med smilet tilbake på plass. Jeg ville se litt selv. “Nei, feil farge”, sa jeg til den veldig lyse genseren. “Du har den ikke i blå?”, spurte jeg. Hun så litt i bunken. “Nei, ikke på tilbud, tror jeg”. MEN FÅ SE DET DU IKKE HAR PÅ TILBUD DA!!, tenkte jeg. “Men få se det du ikke har på tilbud da”, sa jeg. Hun gikk bort til en annen avdeling. “Hva med denne her, denne tror jeg kler deg”, sa hun mens hun hold opp genseren slik bare de som jobber i klesbutikk gjør. Som det er en skjør og porøs gjenstand, som kan falle fra hverandre når som helst. “Har du en uten hette?”, spurte jeg. Smilet forsvant igjen. “Jaa …”. Hun så seg litt rundt. “Det er disse som er mote nå”, fortsatte hun. “Jeg kan se litt selv”, sa jeg. “Bare spør hvis du trenger hjelp”, sa hun og forsvant. Jeg lurte meg ut da hun snudde ryggen til.

(De neste fire avsnittene er bare gjentagelse av det som står over, så du trenger ikke lese mer, hvis du har annet å gjøre …)

“Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?” Sa hun da jeg kom inn. I tillegg smilte hun i det hun sa det. Jeg ble provosert igjen. Jeg skulle bare se, tenkte jeg. Hadde forsøkt å lure meg inn nok en gang bare for å se på noen jakker, eller gensere. “Har dere sånn vanlige gensere?”, spurte jeg. “Ja, vi har noen på tilbud akkurat nå”, svarte jenta smilende, mens hun også fortsatte å henge nye plagg på et stativ. “Hvilken størrelse bruker du?”. “Tja, det er vel i utgangspunktet ‘lardsj'”, prøvde jeg på den beste engelsken jeg kunne få til enda en gang til. “Lardsj …”, gjentok jenta mens smilet ble litt smalere her også. “De kan være litt små i størrelsene. Jeg ville anbefalt å gå opp en størrelse, til ‘ækstra lardsj'”. Ok, tenkte jeg, mens jeg så for meg små kineserbarn sitte i en innestengt fabrikk og betjene store maskiner, mens en kineserinne stod med strengt blikk og ropte ukvemsord til barna.

“Hva med denne her?”, spurte hun med smilet tilbake på plass. Jeg ville se litt selv. “Nei, feil farge”, sa jeg til den veldig lyse genseren. “Du har den ikke i blå?”, spurte jeg. Hun så litt i bunken. “Nei, ikke på tilbud, tror jeg”. MEN FÅ SE DET DU IKKE HAR PÅ TILBUD DA!!, tenkte jeg. “Men få se det du ikke har på tilbud da”, sa jeg. Hun gikk bort til en annen avdeling. “Hva med denne her, denne tror jeg kler deg”, sa hun mens hun hold opp genseren slik bare de som jobber i klesbutikk gjør. Som det er en skjør og porøs gjenstand, som kan falle fra hverandre når som helst. “Har du en uten hette?”, spurte jeg. Smilet forsvant igjen. “Jaa …”. Hun så seg litt rundt. “Det er disse som er mote nå”, fortsatte hun. “Jeg kan se litt selv”, sa jeg. “Bare spør hvis du trenger hjelp”, sa hun og forsvant. Jeg lurte meg ut da hun snudde ryggen til.

“Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?” Sa hun da jeg kom inn. I tillegg smilte hun i det hun sa det. Jeg ble provosert igjen. Jeg skulle bare se, tenkte jeg. Hadde forsøkt å lure meg inn nok en gang bare for å se på noen jakker, eller gensere. “Har dere sånn vanlige gensere?”, spurte jeg. “Ja, vi har noen på tilbud akkurat nå”, svarte jenta smilende, mens hun også fortsatte å henge nye plagg på et stativ. “Hvilken størrelse bruker du?”. “Tja, det er vel i utgangspunktet ‘lardsj'”, prøvde jeg på den beste engelsken jeg kunne få til enda en gang til. “Lardsj …”, gjentok jenta mens smilet ble litt smalere her også. “De kan være litt små i størrelsene. Jeg ville anbefalt å gå opp en størrelse, til ‘ækstra lardsj'”. Ok, tenkte jeg, mens jeg så for meg små kineserbarn sitte i en innestengt fabrikk og betjene store maskiner, mens en kineserinne stod med strengt blikk og ropte ukvemsord til barna.

“Hva med denne her?”, spurte hun med smilet tilbake på plass. Jeg ville se litt selv. “Nei, feil farge”, sa jeg til den veldig lyse genseren. “Du har den ikke i blå?”, spurte jeg. Hun så litt i bunken. “Nei, ikke på tilbud, tror jeg”. MEN FÅ SE DET DU IKKE HAR PÅ TILBUD DA!!, tenkte jeg. “Men få se det du ikke har på tilbud da”, sa jeg. Hun gikk bort til en annen avdeling. “Hva med denne her, denne tror jeg kler deg”, sa hun mens hun hold opp genseren slik bare de som jobber i klesbutikk gjør. Som det er en skjør og porøs gjenstand, som kan falle fra hverandre når som helst. “Har du en uten hette?”, spurte jeg. Smilet forsvant igjen. “Jaa …”. Hun så seg litt rundt. “Det er disse som er mote nå”, fortsatte hun. “Jeg kan se litt selv”, sa jeg. “Bare spør hvis du trenger hjelp”, sa hun og forsvant. Jeg lurte meg ut da hun snudde ryggen til.

“Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?” Sa hun da jeg kom inn. I tillegg smilte hun i det hun sa det. Jeg ble provosert igjen. Jeg skulle bare se, tenkte jeg. Hadde forsøkt å lure meg inn nok en gang bare for å se på noen jakker, eller gensere. “Har dere sånn vanlige gensere?”, spurte jeg. “Ja, vi har noen på tilbud akkurat nå”, svarte jenta smilende, mens hun også fortsatte å henge nye plagg på et stativ. “Hvilken størrelse bruker du?”. “Tja, det er vel i utgangspunktet ‘lardsj'”, prøvde jeg på den beste engelsken jeg kunne få til enda en gang til. “Lardsj …”, gjentok jenta mens smilet ble litt smalere her også. “De kan være litt små i størrelsene. Jeg ville anbefalt å gå opp en størrelse, til ‘ækstra lardsj'”. Ok, tenkte jeg, mens jeg så for meg små kineserbarn sitte i en innestengt fabrikk og betjene store maskiner, mens en kineserinne stod med strengt blikk og ropte ukvemsord til barna.

“Hva med denne her?”, spurte hun med smilet tilbake på plass. Jeg ville se litt selv. “Nei, feil farge”, sa jeg til den veldig lyse genseren. “Du har den ikke i blå?”, spurte jeg. Hun så litt i bunken. “Nei, ikke på tilbud, tror jeg”. MEN FÅ SE DET DU IKKE HAR PÅ TILBUD DA!!, tenkte jeg. “Men få se det du ikke har på tilbud da”, sa jeg. Hun gikk bort til en annen avdeling. “Hva med denne her, denne tror jeg kler deg”, sa hun mens hun hold opp genseren slik bare de som jobber i klesbutikk gjør. Som det er en skjør og porøs gjenstand, som kan falle fra hverandre når som helst. “Har du en uten hette?”, spurte jeg. Smilet forsvant igjen. “Jaa …”. Hun så seg litt rundt. “Det er disse som er mote nå”, fortsatte hun. “Jeg kan se litt selv”, sa jeg. “Bare spør hvis du trenger hjelp”, sa hun og forsvant. Jeg lurte meg ut da hun snudde ryggen til.

“Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?” Sa hun da jeg kom inn. I tillegg smilte hun i det hun sa det. Jeg ble provosert igjen. Jeg skulle bare se, tenkte jeg. Hadde forsøkt å lure meg inn nok en gang bare for å se på noen jakker, eller gensere. “Har dere sånn vanlige gensere?”, spurte jeg. “Ja, vi har noen på tilbud akkurat nå”, svarte jenta smilende, mens hun også fortsatte å henge nye plagg på et stativ. “Hvilken størrelse bruker du?”. “Tja, det er vel i utgangspunktet ‘lardsj'”, prøvde jeg på den beste engelsken jeg kunne få til enda en gang til. “Lardsj …”, gjentok jenta mens smilet ble litt smalere her også. “De kan være litt små i størrelsene. Jeg ville anbefalt å gå opp en størrelse, til ‘ækstra lardsj'”. Ok, tenkte jeg, mens jeg så for meg små kineserbarn sitte i en innestengt fabrikk og betjene store maskiner, mens en kineserinne stod med strengt blikk og ropte ukvemsord til barna.

“Hva med denne her?”, spurte hun med smilet tilbake på plass. Jeg ville se litt selv. “Nei, feil farge”, sa jeg til den veldig lyse genseren. “Du har den ikke i blå?”, spurte jeg. Hun så litt i bunken. “Nei, ikke på tilbud, tror jeg”. MEN FÅ SE DET DU IKKE HAR PÅ TILBUD DA!!, tenkte jeg. “Men få se det du ikke har på tilbud da”, sa jeg. Hun gikk bort til en annen avdeling. “Hva med denne her, denne tror jeg kler deg”, sa hun mens hun hold opp genseren slik bare de som jobber i klesbutikk gjør. Som det er en skjør og porøs gjenstand, som kan falle fra hverandre når som helst. “Har du en uten hette?”, spurte jeg. Smilet forsvant igjen. “Jaa …”. Hun så seg litt rundt. “Det er disse som er mote nå”, fortsatte hun. “Jeg kan se litt selv”, sa jeg. “Bare spør hvis du trenger hjelp”, sa hun og forsvant. Jeg lurte meg ut da hun snudde ryggen til.

Jeg ga opp.

Bildet: Hvor skal du tilbringe sommeren i år. Her? Eller … (se neste bilde)

Det er snart sommer (jo …). Like plutselig som vinteren er over etter snart seks måneder med snø (september, oktober, november, desember, januar, februar, mars og april, og kanskje mai og juni), dukker vårens glade blomster, pollenallergi og måker opp igjen. Og selv om det kanskje er mer enn seks måneder med snø, is, regn, kulde, snømåking, storm og dystopi i de tusen og fem hjem, selvsagt avhengig av hvor du bor i dette landet noen kaller Noreg og som er “tjoret fast i enden av Golfstrømmen” (rteworld, 2024. “Du må gjerne velge deg april (i november-landet Norge)”. Blogg.no, 13. april. Hentet 15. april 2024). (Sånn skal kilder skrives, Ingvild!) (“Jammen, vi har itj juksa!!!”), ((ok, nok om det …)), så finnes det områder på kartet som av og til får det vi “norska torska” (som en tyrker i Alanya kalte meg en gang, tosken!) kaller finvær. Eller “godvær” som også noen sier.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Dette medfører selvsagt at de av oss som liker å sitte på stranda – en steinørken med grov stein, jord og illeluktende tang, med hylende barn og brennmaneter – tar av oss både benklær og t-skjortene våre. Før solte damene seg toppløse, men heldigvis er det mer eller mindre slutt med den skikken har jeg – heldigvis – lagt merke til. Tenk å sitte på stranda toppløs. Det er en skam!! Og kanskje spesielt hvis du ikke har “sommerkroppen”. Da bør du heller ikle deg en vid kjole, for det tar seg ikke ut å sitte på stranda hvis du veier noe særlig over 50 kg.

… her? It’s your valg, og de …

Bør damer over 50 kilo vise seg på stranda? “Nei!”, mente bloggeren “Roksel” sommeren for 10 år siden, i 2014. Dette mente unggutten og golddiggeren Robin, som mente at såpass må man gjøre for å få klikk på bloggen sin. Han fikk mye pes. “- Vi skrev det for å skape reaksjoner,” sa Carl Aksel Jansen til klikk.no, 13.10.2014. Sammen med nevnte Robin skrev han bloggen “Roksel”. Kan kanskje i en anekdote kort også nevne at Robin var kjæreste med noen som kalte seg Sophie Elise (hvor har jeg det navnet fra tro, hun høres så kjent ut …). For de som lurer. Sophie Elise er en blogger, eller kanskje var, som var/er kjent for å være kjent.

Innlegget til roksellene Robin og Carl skapte hissige og rasende motsvar, ikke minst på forumet Kvinneguiden, også på VGTV, men også på bloggen til Sophie Elise, som fortalte at hun og Robin “ikke er samme menneske, de meningene han har trenger ikke reflektere direkte over på meg selv om jeg velger å være sammen med han” (jeg skal ikke kommentere grammatikken og kommabruk-reglene her, SE). Innlegget til SE hadde til alt overmål tittelen “flaks at jeg veier 43“. Hun mente senere i innlegget at for å like en gutt så måtte han “være over 190, veldig slanke, ha mørkt hår og fint klesstil for at jeg skal like dem“. Og hadde de penis som var “mindre enn 18 cm så kunne vi aldri ha vært sammen.” Ja, denne  Sophie Elise fikk virkelig fram de viktige ting her i livet …

Hva mener jeg? Jo, det tenkte jeg å si litt om nå. Sommerkroppen er selvsagt en illusjon. Noe som er skapt av idiotiske bloggende unge jenter – det som Bourdieu (1986:88) kaller «plena potestas agendi et loquendi», en talsperson med makt til å skrive slikt vissvass. Om damene er over 50 kilo, eller om guttene eller “menna” (som SE sikkert kaller menn) er over eller under hennes foretrukne mål for diverse kroppsdeler som er viktige i hennes liv, er ett fett for meg. Bare de ligger et stykke unna meg og ikke fyrer opp den røykfylte grillen, så kan de være som de er.

Selv vil jeg si at jeg har det som kalles “helårskroppen”. Om jeg er fornøyd med den? Har egentlig ikke tenkt så mye på det. Kroppen er nå der og, tja, jeg er kanskje fornøyd med den. Har ikke noen nevneverdige plager, men om den er verneverdig, tja det vet jeg ikke.

MEN: Hvor ble det av alle innleggene, reportasjene, bildene, og ikke minst snakkingen om SOMMEKROPPEN? Er den som begrep død, eller eksisterer den fremdeles som en hemmelig og våt drøm i jenters- og kvinners liv? Jeg vet ikke, mulig det er jeg som ikke følger med, men NÅ burde denne kroppen som alle toppbloggerne snakket så mye om rundt 2014-18 være på alles lepper og i alles tanker. Loff, smør, sol. øl, osv., burde nå få en pause til høsten, hvis ikke er eneste valg som Herr Hansen sier: “Alt kan repareres!”

Noen som sparer til “sommerkroppen 2024”? Eller, det heter kanskje ikke “sparer”. Bygger seg opp? Ned? Spiser seg ned? Sulter seg? Nei, vet ikke jeg, nei. Nå ble jeg egentlig litt lei temaet, så nå skal jeg drikke kaffe, med to smultringer til!!! (ARE YOU NUTS!!!). Jeg sier som bloggeren Lovemyfashion: “I år gir jeg faen i sommerkroppen“. Selv skal jeg satse på sommerkoppen. God Jul! Vi blogges!

… men jeg velger meg …, en annen måned. Eller kanskje april. Jeg vet ikke … Kanskje er det beste å ikke velge seg en måned, for hvis det var det vi kaller “finvær” i april i fjor, eller for femti år siden, kan det likevel være 20 graders forskjell året etter. Så å velge seg måned – “min måned er …” er etter min mening …. tja, hva skal jeg kalle det. Ikke dumt, men noe lignende.

I et land som Norge, som utlendinger karakteriserer å ha det de kaller “november-vær” stort sett hele året, til og med i juli, så er været det som opptar de aller fleste av oss, i alle fall de av oss som er tjoret fast her i enden av Golfstrømmen – en strøm som gjør at det i alle fall noen uker midt på sommeren er isfritt i fjordene i det minste. Nå vet jeg at enkelte selvsagt kan ha verre ting å stri med i hverdagen enn været, men det aller meste har uansett en tendens til å gå over, bli bedre, osv., været inkludert I verste fall må vi lære oss å leve med det, siden vi likevel ikke får til å gjøre så mye med det. Dette gjelder jo alt her i livet – også været.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg leste en gang i Donald Duck “… og de” at Donald “sukret” skyene med et eller annet pulver for å skape regn. Donald var innleid av flere bønder som ville forhindre at avlingene tørket ut på rot, slik at det ble matmangel i Andeby. Tilfeldighetene ville det imidlertid slik at hans fetter Anton hadde invitert Dolly på piknik samme dag som han skulle fly over skyene for å “sukre” disse. Og for de uinnvidde i Donald Duck&Co’s fantastiske antropologiske verden hvor alle verdens klisjeer er lagret i ett samfunn på en gang, så er Donald en and, men kan ikke fly (han har hender, ikke vinger), så for å utføre arbeidet for bøndene måtte han selvsagt fly, med fly, altså aeroplan, ikke vinger (tror de skjønte det, rteworld …, ok!). Og å fly er enkelt i Andeby, det er bare å trykke på en knapp for “opp” og en annen knapp for “ned. Men slik er det på vanlige fly også – bare spør en flykaptein (de er egentlig overflødige). Men nå sporer vi av her, føler jeg, så tilbake til Donald et lite øyeblikk til.

Donald fikk selvsagt se fetter Anton og nevnte Dolly (som Donald har et godt øye til) på piknik da han fløy over området de satt i. Og piknik vet kanskje alle hva er? WIkipedia sier at “Piknik eller picnic er en utflukt eller landtur der man spiser medbrakt mat i det fri, ofte i selskap og for hygge. Matvarene fraktes som regel i en kurv eller kjølebag, og legges ofte på en duk i gresset. De kan bestå av smørbrød, salater, frukt, avokado, mango, bakverk og varm eller kald drikke.” (wikipedia.no, uten dato, hentet 14. april 2024) (sånn skal kilder skrives inn, Ingvild! Selv om “metoden er den samme”). Og Donald ble “bøs”, altså sint. Så sint ble han …, kanskje er rasende et mer riktig uttrykk … at han fløy tilbake til basen og hentet hele bøtta med regnpulver og strødde alt over en sky som hang lett over de piknik-utførende. Dette medførte ikke bare regnvær over Anton og Dolly, men førte til at hele skyen frøs til is. Da den brast falt den ned på jorden slik at ikke bare Anton og Dolly måtte rømme for livet, men hele dalen ble oversvømt som følge av en demning som brast. Men Donald ble som vanlig tilgitt. Hvordan det gikk med de andre? Jo, de ble innesperret i dalen for en periode og bilene kunne de ikke kjøre ut.

Men det var dette været. For mang en gang skulle jeg ønske at det fantes noe lignende som i DD. Et slags pulver vi kunne strø over skyene så de forsvant, slik at solen kunne titte frem mer enn de vanlige fem minuttene, før en ny sky kom og dekket for solen, akkurat der jeg ferdes. Det er nesten så jeg av og til tror skyene gjør det med vilje.

I juni og juli måned er det forventet varme sommerdager. Vi gleder oss alle til sommeren, for da blir det varmt og vi kan bade i en varm og herlig sjø eller på stranda for oss som bor langs kysten. Men så blir vi like skuffet hver sommer – for like sikkert som at skyene alltid vil være der, så kommer de alle sammen til Norge i juni og juli. Det er akkurat som om skyene er et annet sted om vinteren, for da er det skyfri himmel mange uker på rad – men isende kaldt pga alle høytrykkene.

Men vi er fornøyde med 12 grader og overskyet om sommeren, så lenge det ikke snør. Og regner det tre uker i strekk, så er bøndene fornøyde. Plutselig blir det 30 grader i en hel uke. Men da kommer klagingen: “Å, det er så varmt!”. “Jeg ønsker meg regn jeg nå!”, “Jeg lengter tilbake til vinteren!” Og vi raser ned til Elkjip og kjøper oss bordvifter, som selvsagt akkurat når du skal ha det er utsolgt.

Så været …, hva er det de sier … det får vi ikke gjort noe med. Sånn, da vet du det! Jeg velger meg november, tror jeg …

Alle bilder: rteworld

Hvis du gjør en ting, la oss si noe galt, eller det som mange i alle fall mener er galt … eller kanskje alle unntatt du mener er galt, så har du i grunnen to enkle valg. Enten innrømme at du tok feil, eller fortsette å mene at alle andre tar feil. Selv om det for de aller fleste av oss – me included – da vil fremstå som at vi ikke vil ta ansvar for det som alle mener er galt gjort at oss. Vel, jeg har truffet noen sånne personer opp gjennom de snart 100 årene jeg har levd. Noen ganger er det jo også litt morsomt, for det er ikke makan til merksnodige og usannsynlige forklaringer som kommer som en blasert unnskyldning, for hvorfor det ble som det ble.

Etterpå kan du selvsagt be andre som ikke er part i saken eller noen som har laget klare regler på hva som regnes som “galt” og få de til å mene noe om saken. Eller, la oss si at jeg var en skole …, nei, universitet er kanskje bedre, og så hadde jeg sammen med andre skolefolk-bestemmere laget regler for hvordan jeg skal skrive en oppgave til innlevering. Eller, la oss kalle det en masteroppgave. Men, så har jeg jo så dårlig tid, og egentlig så gidder jeg heller ikke å sitte kveld og kanskje natt, for å skrive denne masteroppgaven, som sikkert kommer til å ta maaaaaassse tid. Og så skulle jeg gjerne være på gruppemøtet i frimerkeklubben jeg gjerne vil bli leder av, og akkurat i kveld så skal det velges frimerke-president. Og hvis jeg karrer til meg den posisjonen får jeg MAKT! og det er jo det jeg vil ha. MAKT! SINNSYKT MYE MAKT!! “Nei, jeg får se om jeg finner noe på nettet som allerede noen andre har skrevet om emnet. Klipp og lim er en grei måte …eh, håper jeg. “Hva hvis noen oppdager det da?” “Nai, dæmm gjør da itj det sje, vi tar sjans’n læll!”.

For å komme til makt, kan man enten være flink, bli flink hvis man ikke er det, eller man kan late som man er flink. For å late som man er flink er man veldig avhengig av at man kan få noen andre til å si at man er flink. F.eks., bare for å ta et tilfeldig navn … “Ingvild er så flink! … og så har hun master …”. Og her er det lurt å legge trykket på a-en når du sier master og gjøre den litt lang. For da høres det gjevere ut. MAAASTER! Master, sagt litt raskt, høres bare dumt ut

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Det er mange som har tatt mAAAAAster og mange som vil ta mAAAAster, for da har du et bevis på at du er flink. I alle fall i teorien. Men du må ikke ha mAAAAster for å være flink. Blir du god med motorsaga er du også flink. I alle fall synes jeg det. Før i tida, da jeg var ung … eller yngre da …, så trodde jeg at alle som hadde tittelen “doktor” var nettopp det – en doktor. Altså lege. Men det var de ikke. En person i bygda jeg bodde i ble plutselig, nesten over natta – doktor! Det syntes jeg var rart, for han kjørte taxi og jobbet i skogen i helgene. Det eneste som minnet om en doktor, var at han røykte som en skorstein. “50 om dagen!” var et fast uttrykk for storrøykere. Dessuten var han bælfeit pga all sittingen i taxien, samt som resultat at for mange besøk på det lokale gatekjøkkenet. Merkelig nok var han en racer til å danse. Folkedans. Rein -og elglender, vals og tango og sånn dill. Vel, kanskje ikke tango da, for den vevre fruen hans (radmager!!) fikk ikke plass slik at de kunne stå tete-a-tete når de danset. (Pga magen, ja, men det skjønte du kanskje …)

Men “doktor” ble han, men hemmeligheten hans var at før han hadde blitt drosjesjåfør, så hadde han tatt hovedfag på Universitetet i Trondheim. Innenfor kunst eller musikk eller noe. Deretter hadde han undersøkt ganske mye rundt dette med folkedans (eller “forsket” som det også kalles) og skrevet en slags bok om dette (det som kalles en doktoravhandling), og – dæven – tror du ikke han ble utnevnt til doktor etterpå. Doktorgrad i folkedans! Det var han stolt over. Men lege var han ikke plutselig blitt over natta, slik jeg trodde. Men nå sporet det av her, for det var vel gale ting jeg skulle skrive om. Eller mer konsekvensen av å gjøre gale ting.

Før i tiden så fikk man kanskje en liten smekk over fingrene, eller i alle fall beskjed om å ikke gjøre det igjen “for da …” (som de voksne ofte sa) kunne det ventes verre straff. Husarrest eller konfiskering av ukepenger. Jeg har gjort mye galt, men aldri fått verken husarrest eller konfiscation av ukepenger. I dag får man bli ambassadør hvis man gjør noe galt. Før i tiden ble man utvist fra byen og ble geleidet ut byporten som smekket seg bak deg med et brak! Og der sto du, kanskje i tillegg med et svimerke i panna for all ettertid.

La oss si at nevnte Ingvild (et helt tilfeldig valgt navn, selvsagt), hadde skrevet en mAAAAster-oppgave om noe, la oss si innen helse. Men så hadde hun jukset på den. Hva da? Skal hun få husarrest eller konfiskering av ukepengene, eller skal hun ta sin “helse-hatt” og gå? Nå vet jeg ikke helt hva “helse-hatt” er, men ikke tenk på det. Eller kanskje ambassadør i Mongolia (hvis den er ledig)?

Så hva skal …., nei BREAKING NEWS! her nå, as we speak!! Nå tok hun jaggu meg helse-hatten sin, gitt. Snørr og tårer direkte på TV’n her!!! Sa hun “jeg mente det ikke!”? Nei, hun sier “det var ikke meningen” …., eller vent litt “vi har aldri ment å jukse!” Med andre ord:

“Det var ikke jeg som gjorde det, men jeg skal aldri gjøre det igjen!”

Versågod neste? Hvem det nå enn blir. Er det i det hele tatt igjen noen som ikke har gjort noe galt? Hvor er det ledig ambassadør-post? Men nå må jeg gå, jeg skal drikke kaffe.

Bildet: Tilfeldig valgt (se bort fra julehilsen): “- Herregud! Ingvild!! Hvordan kunne du? Har ikke du maaaster også da, lissom? – Det va itj æ som gjor det, det var gølvet!”

Bildet: Skjermdump fra NRK, Norges tøffeste, sesong 5, episode 6, 00:23 sekunder inn i episoden.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg lærte meg tidlig i oppveksten at det var enkelte ord jeg ikke burde ta i min munn. Og selv om jeg ikke kunne påregne å vaske min munn med vann og såpe (“Akk! Gakk at vaske eders Mund med vand og sæbe, så Belsebub ikke kan vanære eders Mund med galde, og eders sjel ikke ender i Gehenna!”, som det kanskje burde stått i Bibelen?), så hendte det at jeg tok det forbudte ord: FAEN! i min munn, selv som barn. For de eldre guttene utesket ofte dette ordet i sin munn, og for å være litt større enn jeg (eller vi) var, så hendte det at jeg (og de andre kompisene mine) sa FAEN! til tider. Og da følte vi oss riktig så tøffe! Men vi måtte passe på så “de voksne” ikke hørte det. Selv om de brukte det både titt og ofte selv. Faren min, husker jeg, sa ofte FAEN! Det syntes jeg var tøfft. Særlig når han holdt på med noe arbeid utendørs. Ellers brukte han ordene “jævla …”, “hælvetes …”.Særlig når han ikke fikk til det han skulle gjøre utendørs.

“Skriv om livet i gamle dager. Velg deg en periode fra denne tiden som du har lest litt om.”, var en stil jeg skrev i fjerde klassen på barneskolen. Der brukte jeg uttrykket “faenskapet”. Det slo ikke helt godt an hos læreren. Utdrag med kommentarer fra læreren, men først det jeg skrev:

I det gamle Coventry&western var livet hardt. Det var det også i Norge på den tida. Så hardt at folk måtte spise bark og lav og mose, og mange døde av det. Livet var hardt og mange døde også på grunn av noe som het tæring. Det er der uttrykket tæring etter næring stammer av. Ja, så hardt var livet at man måtte gå på ski til skolen og bilene gikk på noe som heter Knott. I dag er knotten borte, selv om det finnes det irriterende insekt som også kalles knott. Dette insektet er så irriterende at uansett hvor mye du vifter så blir du ikke kvitt faenskapet. Det kryr inn i ører, neseganger, munnhule og øyevipper. Da klør det noe så inni fandenivoldsk etterpå, når den har stukket, slik at det ofte blir store sår og skorper etter all kløingen. De hadde ikke TV under krigen og radioapparatene ble tatt i fra folk fordi de lyttet på London og BBC. Dette var ikke lov sa de, Livet i gamle dager var hardt. Jeg kunne ikke levd da tror jeg.

LÆRERENS BEMERKNING: Fin historie, men lit springende. Du mener sikkert “i det gamle western-livet”. Coventry er en by i England og et fotball-lag og uttrykket skrives “Country and Western”, men det angir en musikksjanger og ikke en tidsepoke. Uttrykket “Western” er vel en litteratursjanger og filmsjanger; Westernbøker, Westernfilmer, etc. Bedre i kalle det “I det ville vesten”. “Tæring etter næring” kan du ikke bruke her, og det heter “stammer fra” ikke “stammer av”. Bark eller mose tror jeg ikke de spiste under krigen. Riktignok var det mangel på en del varer, men direkte matmangel var det ikke slik at man døde av det. Er dette noe du har hørt fra noen? Noen dyrket poteter og andre grønnsaker under krigen, også i byene. Tæring er riktignok en sykdom, men uttrykket “tæring etter næring” betyr at man må forvalte de ressursene man har, så godt man kan – økonomisk. Knott og knott er ikke det samme, selv om ordet er det samme. Knott ble brukt som drivstoff i biler under krigen og var en slags gass som ble laget når man brente ved, mens den andre knotten er et insekt som ikke stikker, men suger blod fra blant annet mennesker. Det lille insektet sprøyter inn et veldig mildt giftstoff i kroppen vår som forårsaker kløen. Ser helst at du ikke bruker banneord når du skal beskrive noe i stilene dine. Det tar seg ikke ut.

Ok, det ble slutt på banningen i stiler en stund – i alle fall på barneskolen, selv om jeg syntes “faenskapet” ikke var et banneord, for faren min brukte også det ordet titt og ofte. FAEN!, derimot, var et banneord. For det hadde jeg sagt i en sangtime i andre klasse på barneskolen (og lærerinnen var formann i menighetsrådet), og jeg fikk med melding hjem som jeg måtte vise til foreldrene mine. I dag brukes “faen” til og med i NRK. Til og med “fokk!”

I siste året på ungdomsskolen, som den gang var niende, fikk jeg for første gang høre et annet ord: FUCK! Dette ordet, fikk jeg høre av en for-seg kompis, betyd noe usigelig stygt. Men det hadde ulike meninger. FUCK OFF! var så mildt at det gjerne kunne brukes til vanlig og betød noe sånt som “ha deg vekk!”. Det kunne også bety “jævla”, a la “those fuckings horses”. Men jeg ble aldri noen storforbruker av ordet FUCK! En tid trodde jeg at fotballklubben FCK i Danmark het FUCK!, men det gjorde den jo ikke, fant jeg etter hvert ut.

I dag sier både ungdommen og voksne FOKK! SHIT! og det før nevnte FAEN! Og det er ingen som reagerer lengre. Til og med i NRK er det et vanlig brukt ord. Liker jeg det? Mnai! Jeg er ikke religiøs, men kunne tenkt meg mer milde uttrykk. Her er noen forslag:

HIMMEL! ( i stedet for SHIT!)

JØYE MEG!

HELLE DUSSEN ASSA! (i stedet for FAEN ASSA!)

KOM DEG VEKK! (i stedet for FOKK OFF!)

OJ! (i stedet for FAEN!)

Noe sier meg at jeg ikke vil bli hørt. Fy faen assa!

Matbloggere, jepp! Det er tema i dag. Da jeg blogget på meg rasende bloggere i forrige runde – rundt 2015-2018, for dere som fremdeles husker så langt tilbake, husker kanskje at jeg spådde at de mest leste bloggene, de mest populære bloggene, de mest kjente bloggerne, de best betalte bloggene, etc. (legg til superlativer selv hvis du kommer på noe), ville forsvinne fra blogg-universet etter hvert. Og – som vanlig – jeg fikk rett! Både “sophie-my dear” og “mammaene til …” (mitt albueskjell), “(har egentlig ikke) s(å) (god) Raad”, som alle i en eller annen form og med ulike navn var på blogg.no, er borte. De er blitt industrimagnater. Eller, kanskje ikke det da, men borte er de i alle fall. Jeg skrev i går om bloggere som selger produkter, og som har gått fra å være unge jenter som sitter på pikerommet (“med en sliten laptop”) og blogger om tøydukkesamlingen eller klistremerkene sine, eller hva de har “sjøpt” seg i dag, eller “dagens outfit” (som jeg ikke har sett på lenge), til å være reinspikka firmaer, hvor de har registrert seg i Brønnøysundregisteret under arbeidstittelen daglig leder og styreleder. Enkeltpersonforetak, kalte vi det før i tiden.

Men inntekter har de. Noen skriver bok eller “bøk” (‘Bøk’ er flertall av bok, på trøndersk hvis du ikke skjønte, a la “dæven! du ha my bøk!”) og tjener penger på at fremdeles-tilhengere og unge måpende wanna-be’s kjøper eller ønsker seg disse bøkene i bursdagsgave, julegave, før-julsgave, kalendergave, valentinsgave, 9. mars-gave (eller er det 8.?), morsgave, black friday-gave, innflyttingsgave, avslutningsgave (legg til resten sjøl) og andre liksom-dag-gaver.  Men, nå glemte jeg hva jeg skulle skrive her …, jo, det var MATBLOGGERE! ok …, det er vel bedre enn å gå på NAV da, kanskje.

Det kan synes som om matbloggere har blitt de nye “toppbloggerne” på blogg.no. Hvordan kan dere ha så god tid? Har dere ingen jobb? Ta dere en utdanning! Matbloggere er bloggere som ikke skriver om hvor fantastisk du blir, bare du bruker de samme klærne, sminken eller produktene som Sraad, Voe, Såpa Elise, eller om hvor fantastisk mamma-livet blir, bare du kjøper den riktige (og rådyre) barnevogna fra det og det merket, men de som lager kronglete og idiotiske oppskrifter om den tre-hundre-og-tre-og-femtiende måten du kan lage eplekake på. En “mamma til …” presterte en gang å skrive så rosenrødt om leverposteiboksene til Stabburet at malinga rant ned av veggene i sukkersøte lag. Og leverpostei er kanskje stikkordet eller pensator-ordet (det er ikke et ord, jeg vet, men jeg syntes det passa så bra her) for å skrive om de jeg nevnte først her: OVER TIL MATBLOGGERNE!

“Lag din egen leverpostei!” Nei, hvorfor det? Leverpostei kan jeg jo bare kjøpe på butikken. I hendige små pakninger kommer den og smaken er helt grei. Og jeg orker da søren meg ikke å stå i flere dager på kjøkkenbenken (eller kanskje ved siden av da …) og blande lever og hvetemel og “det superhemmelige” krydderet som du bare får kjøpt dyrt ett sted i Norge (hos matbloggeren!), for å LAGE leverpostei! Er verden blitt gal?

Det er et hav av disse matbloggerne på blogg.no nå ser jeg. Og mange av dem er menn med ulike fantasifulle navn. Tomt matprat! Bloggere som daglig kommer med ulike måter du kan lage diverse himmelske retter som vil gi deg en unik matopplevelse. “Matopplevelse”! Jeg trenger ingen matopplevelse – jeg trenger å bli mett og jeg trenger å lage middag som gjør at jeg ikke må bruke unødig tid på kjøkkenet. Småsulten? Ja, noen ganger. Cornflakes er et greit mellom måltid, men jeg trenger ikke lage det fra bunnen av. Her er min oppskrift på mat du kan lage/spise en helt grei dag:

FROKOST

2 kopper kaffe, gjerne med en noe søtt til (amerikansk frokost)

MELLOMMÅLTID EN TIME SENERE

1 kopp kaffe

ENDA EN TIME SENERE

Enda en kopp kaffe, kanskje med et wienerbrød

LUNCH

Et par raskt smurte brødskriver, ferdigoppskjært ost og en skive salami, alternativt sjokade eller peanøtt-smør og syltetøy (også kalt Elvis-sandwich). Kanskje litt cornflaks? Hvis du har flaks har du sikkert litt conflaks i skapet. Dur på med sukker.

MIDDAG

Grandis funker alltid, ev. posepannekaker fra Toro, de billigste fiskekakene (og nei, du trenger ikke gå hos en spesialbutikk og kjøpe fiskekaker til 25 kroner pr. stk, kjøp heller en pakke av de billigste, så får du 10 fiskekaker til samme prisen)

KVELDS

Hva du enn finner i kjøleskapet eller kjøkkenskapet. Valgfritt.

Og hva med frukt og grønnsaker, tenker du kanskje? Er min anbefaling så sunn? Ja, men kjære deg! Har du ikke hørt om kosttilskudd, c. og d- (og resten av alfabetet) vitaminer på boks? Tran og Sanasol. Dur på! Det er ingen grunn til å lage verken leverpostei eller cornflakes fra bunnen av.

Neida, til dere som sitter der helt himmelfalne nå og gisper etter luft: Jeg spiser litt sunt jeg også. Både appelsiner og grønnsaker. Potetgull, for eksempel! Det er jo lagd av poteter!

Poenget mitt er at jeg leser ikke en eneste matblogg. Jeg vet hva de handler om. De skal påvirke deg og meg til å lage mat som bare er sååååå god, sååååå enkel og lage, og sååååå sunn. Så skal de gi ut kokebøker etter hvert, som du og jeg (vel, kanskje ikke akkurat JEG da, men) skal kjøpe til 398 kroner i nettbutikken deres, med deeee fine bildene av retter de liksom har komponert og laget. Hvor mange måter er det å lage kjøttkaker og karbonader på?

Og maten skal være “in” – gjerne med fantasifulle og mystiske navn, og selvsagt med Maldon-salt, som er det samme saltet som finnes i vanlig salt også (visste du ikke det?) eller de har til og med laget sin egen krydderblanding. Og selvsagt skal det være hjemmedyrket.

“LAG DIN EGEN LEVERPOSTEI FRA BUNNEN AV!” NEI! LAG DEN SJÆL!! Jeg har ikke tid til sånt dill!

Nei, tull-og-tøys-bloggere er det som matbloggere er. For det du trenger er stort sett det du ser under på bildet. Da rekker du både å kjøre barna til trening, trene selv og se en fotballkamp på TV. Matbloggere: FYSJ!

(nå var du streng og dømmende, rteworld!) Ja, jeg vet. Bør jeg si unnskyld? (Tja …) OK, Unnskyld, matbloggere! Dere er fantastiske mennesker! Norge takker dere! Hva skulle vi gjort uten dere? (Gått på butikken). Men nå skal jeg drikke kaffe. Pulverkaffe! HA HA!!!

Rasende kommentarer mottas!

Bildet: Her har du det du trenger til å komme deg gjennom dagen, stort sett (foto: rteworld)

Slik starter bloggeren “Sraad” sitt innlegg av 29. januar i år. Sraad er vel en blogger som de fleste som har lest blogger opp gjennom mer enn 10 år kjenner til, Hun har vel blogget siden 2012 eller der omkring og er en av de tidligere ungjentene som har kommet seg opp og frem pga bloggingen. Helt greit for meg; jeg har ikke noe misunnelse å øse ut overfor henne. For Isabel Shirog Raad er, på lik linje med en tidligere såkalt toppblogger ved etternavn Isachsen, et firma. Hun står bak bl.a. firmaene “Isabel Raad AS”, hvor hun både er daglig leder og styreleder og firmaet Ivorie AS, hvor hun er styreleder. Angående bloggen sin så kaller hun seg en åpen og ærlig blogger. Vel …, jeg skal ikke mene noe om det.

Som ethvert annet firma som starter opp, så er hensikten selvsagt å tjene penger. Det er stort sett to ting du kan selge som firma, enten tjenester eller varer. Selvsagt er dette helt legalt, og jeg beundrer i utgangspunktet alle som klarer å starte firma som går bra. Sraad selger selvsagt varer, i alle fall er det ukjent for meg om hun selger noen tjenester. Det går selvsagt i mote og skjønnhet, som er den nisjen frøken Raad (eller er det fru?) føler hun behersker. Og suksess har hun tydeligvis fått, for hun har bl.a. sitt eget godlukt-merke i diverse butikker som selger produkter for unge jenter. Kanskje også eldre jenter, det aner jeg ikke, men det er sikkert også noen ikke-fullt-så unge jenter som kjøper dette produktet for å få tilbake ungpike-følelsene fra glansdagene. Før tyngdekraften og den ubønnhørlige aldersprosessen startet sin destruktive ferd mot et mer blasert ytre, et sted hvor vi alle skal etter hvert, om vi liker det eller ikke – om vi vil det eller ikke.

Så populære er produktene til nevnte firma – “Sraad”, at butikkene som selger disse opplever at, ikke bare selges de i bøtter og spann, men også i tillegg stjeles over en lav sko. Dette har medført at butikkene ikke kan stille ut produktene i hyllene, men må ta selve kjøpsproduktet ut av eskene de kommer i og gjemme de under disken, for å unngå at de blir stjålet (eller “stjelet” som ungdommene sier i dag).

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette er selvsagt ikke nevnte Sraads sin skyld – jeg mener jo ikke det, men er det lov å skylde litt på henne likevel? For hvem er det som har skapt det kjøpepresset og det stadige uoppnåelige målet som unge jenter, og forsåvidt også unge kvinner, higer etter? Er det butikkene? Eller er det de unge jentene som for mer enn 10 år siden startet en blogg “på pikerommet med en sliten laptop” og deretter etter hvert fant ut at de kunne tjene penger på å skrive i vei om hvor vakker og skjønn og vellykket du kunne bli, bare du kjøpte de produktene de anbefalte? Der har jeg et svar, men det har du kanskje selv også?

Jeg kan også anbefale et produkt og skrive om det, men jeg ville ikke tjene noen penger på det, og da ville kanskje min motivasjon for å skrive noe om det i utgangspunktet vært ganske uinteressant. Det ville kun være en slags anbefaling om at “dette produktet må du bare prøve, for det var helt fantastisk!!”. Og noen ville kanskje prøve det, og noen ville sagt seg enig, mens andre (gjerne de som aldri er enig med noen av prinsipp) ville avvist anbefalingen min og kanskje tatt seg bryet med å skrive et motsvar på blogg, hvis anbefalingen hadde kommet der. Om det er dasspapir eller annet jeg anbefaler, er ett fett. Vel, nå var kanskje dasspapir ikke den beste anbefalingen kanskje, men nå har jeg jo skrevet det da (og jeg har dessverre ingen rettetast på tastaturet mitt).

“Fininger”, hvem er det? Er du en fining? Er jeg? Nei, jeg tror ikke jeg er i målgruppen der. Oi, sann, hva skrev jeg her? Målgruppen. For “finingene” til Sraad er selvsagt kundene hennes, eller eventuelle potensielle kunder.

Nå er det selvsagt ikke bare Sraad som driver reklame for diverse produkter du kan stjele om du tar sjansen, men også andre bloggere, eller influensere som de liker å kalle seg i dag. Særlig innen mote og skjønnhet er det disse tidligere toppbloggerne opererer innenfor. Jeg har ikke sett en eneste toppblogger eller influenser som skriver om hvor vellykket du kommer til å føle deg, bare du bruker det riktige dasspapiret. Kanskje er det der jeg som blogger skal finne min nisje?

IKKE REKLAME, JEG LOVER!!

I dag må jeg først bare beklage til alle mine tusen, nei, helledussen – kanskje titusenvis – av faste lesere, som jeg vet stod opp klokken 5 i morges for å sjekke hva mitt outfit i dag skulle bli. Jeg vet at dere ble skuffet da jeg ett minutt over seks fremdeles ikke hadde kommet med et blogginnlegg med maaaaaaaaaaaaassse fine bilder (som jeg hadde tatt med mitt nyinnkjøpte og dyre …, nei, rådyre speilreflekskamera) av merket Nikomat professional 12xmegazoom (på tilbud nå i nettbutikken min!!!! LØP OG KJØP!!!!! eller …, ikke løp kanskje, men TRYKK OG KJØP!!!!) av de klærne jeg hadde anskaffet meg i går kveld.

Grunnen var at strømmen var borte og også internettdekket min. Etter flere telefoner til kraftselskapet (heter det det?), så lovte de at de skulle se på saken asap. De måtte bare drikke opp kaffen sin først, så skulle de “se på saken”, som de sa. Nå har de tydeligvis drukket opp kaffen, for AKKURAT NÅ! kom strømmen tilbake!!! Jippiii!!! Så nå kan jeg endelig vise dere dagens outfit! Å, jeg er så spent og heldig som får leve det livet jeg gjør!!!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Skal vi se …, nå finner jeg ikke bildene her … Hvor var de da? Nei, dumme meg! Jeg har jo ikke overført bildene mine fra mitt rådyre kamera av merket Nikomat professional 12xmegazoom (på tilbud nå i nettbutikken min!!!! LØP OG KJØP!!!!! eller …, ikke løp kanskje, men TRYKK OG KJØP!!!!). Ja, der var de.

Første da …, åh, nå gleder jeg meg … skal jeg vise dere ringen jeg stakk innom nettbutikken min for å kjøpe i går, mens jeg stod i pølsekøa på Narvesen. En EKTE gullring med anheng i diamant til den nette sum av 39.000 kroner – på tilbud BARE I NETTBUTIKKEN MIN. Den er så fin og jeg merker at alle ser misunnelig på meg når jeg holder min splitter nye mobil, IPhone 32 (ikke kommet i salg ennå, men kommer snart i NETTBUTIKKEN MIN den også).

Mene nå ble jeg nesten litt kvalm av det jeg skriver, så jeg tror jeg må ….ahhhbuahhhh …plsksjh! (Oj, det var ikke meningen å spy over hele tastaturet her, fbr n å 4fr jeg igge ti L å skrib e  her  øao lf641 x ,

Jeg er jo ikke helt ny på blogg.no, selv om dagens blogg så lyset for ikke så lenge siden. Nå måtte jeg “søke” for å bli blogger igjen, siden min forrige blogg (startet rundt 2014) ble “borte” med et lite “poff” en gang rundt 2017-2018. Med en søkeprosess så trodde jeg at dette nå var blitt en svært eksklusiv plass å være for det som etter hvert har byttet navn fra “bloggere” til dagens mer eksklusive betegnelser; “influencere”. Det høres til og med enda mer luksøriøst ut med influencere med -c i stedet for det mer jordnære influensere med “bare” -s. Spør du meg da …

Bildet: Isabel Raad, influenser og blogger. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB)

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Da jeg endelig etter noe merkelig venting på om jeg fikk de nødvendige tillatelser til å gjenåpne min blogg fra tidligere, så fikk jeg etter noen uker svar. Joda, de hadde lest bloggen min og fant den akkredibel (vet ikke om det er et ord, men nå er det vel det) nok til å kunne godkjennes. Nå syntes jeg det var litt rart at de hadde “lest bloggen” min, for den ble jo nedlagt for 5 år siden, og alle innleggene slettet. Men, men …, de lider vel av standardformuleringssyndromet (vet ikke om det er et ord heller) de som skriver mailer. For nå var det bare å blogge så krampa tok meg. Nåja, jeg kunne nå vente noen dager til, tenkte jeg med et smil. Lese meg litt opp på noen blogger først, kanskje, for sjekke hva slags “nivå” man lå på i 2024.

Da jeg blogget så det digitale blekket sprutet til alle kanter på det verste i 2015-2017, så var det “toppbloggerne” som var i fokus. Det var Jorunn Elise  og andre ulike Eliser (uten pose den gangen), mammaene til noen, fotballfruer og andre slags fruer, Voe eller Foe, og hva de nå het alle sammen. Til og med Jørgine Vasstrand, som leder Norges tøffeste (eller i alle fall gjorde det i sesongen som vises på NRK i disse dager), var på “blogger-turne”, blant vanlige folk som jeg identifiserer meg som. De er borte nå, ser jeg. Ikke det at jeg savner dem så mye, for temaene gikk i “meg, meg, meg”, mote og skjønnhet, “hva du må gjøre for å få en stor rumpe”, “jeg er så vellykket, fordi …”, og andre for meg helt dølle temaer.

Noen av disse bloggerne startet egne firma, for etter som de blogget, ble de tilbudt store summer for å blogge. De ble sponset og kunne tjene seg styrtrike på å skrive hvor vellykket de var. De ble kalt rosabloggere. Hvor er det blitt av dem? Noen la ned bloggen sin “kanskje for 1003-dje gang” og startet den opp igjen, mens andre gikk over til en enda mer eksklusiv bloggeplattform, uten at den ble noen stor suksess, for nesten like raskt som de byttet plattform, var de tilbake igjen på blogg.no. Dette var en plattform som mange tusen var innom hver dag. Og “vanlige folk” blogget også blant denne selvutnevnte eliten av toppbloggere. Noen skrev innlegg hvor de til og med beklaget at de ikke hadde blogget “i går”, og Adresseavisen skrev 28.10.2016 under “Nyheter” at “Blogg.no var nede” pga strømbrudd. Det var nesten katastrofe-stemning og hele Norge ventet spent utover kvelden når bloggplattformen skulle få tilbake strømmen.

Da jeg blogget i første runde var det også en annen kategori som blogget. Foruten de sedvanlige matbloggerne og strikkebloggerne – og ikke minst de mange tusen (?) bloggerne som skrev innlegg a la “dette har jeg gjort i dag” og “dette har jeg kjøpt meg i dag”, så var det også en gruppe som kaltes “svartbloggere”. Bloggere som skrev om psykiske problemer, selvskading og andre mørke temaer. Ikke at jeg savner sistnevnte gruppe heller, men hvor har det blitt av all kranglingen? For det var mye krangling på blogger “før i tida”. Innlegg hvor bloggere rakket ned på hverandre og fortsatte diskusjonene på forumet “Kvinneguiden”, noe som kunne tyde på at det kun var “kvinnfolk” som kranglet så blekket fløt langt utover det digitale papiret. Hvor er alle kranglerne nå? Er de bannlyst?

Før gikk det mye i krangling om hvor lurt det var å kjøpe seg dyre vesker. Vesker som Luis Vetton (riktig skrevet?). Eller “ekte” vesker vs fake vesker (kjøpt i en tyrkisk gatebod for 50 kroner). Det gikk også i krangling om hvor langt enkelte hadde gått for å bli fjong frue på landsbygda, hvor dumt det var å ta restylane, botox og style opp rumpe, lår og annet kvinnelig tilbehør. Vipper, negler “og de”.

Det kunne ta helt av, særlig på mitt favoritt-krangle-forum “Kvinneguiden”. Der haglet det med ukvemsord, beskyldninger om det ene og det andre, trusler og fandens oldemor, kanskje med mere også. Jeg har tatt vare på noen av innleggene:

“Den siste tiden har det vært mye, blandt annet har jeg blitt rimelig hetset på et forum hvor jeg virkelig har fått høre hvor dårlig bloggen min er, og det som verre er om meg som person. Jeg tar dårlige bilder og skriver dårlig, og er både ditt og datt for å si det pent. Hva får voksne mennesker til å oppføre seg sånn mot andre? Er det rart det er mobbing på skoler? Nei det er det ikke. Jeg blir skremt over hvor jævlige folk kan være. Jeg blir fysisk uvel!” (innlegg på Rampelyset fra 2016, anonymisert)

Et annet fra 2016:

Jeg følger litt med inne på blogg.no, og ser en rekke bloggere som åpenbart sliter litt i det virkelige liv. Mange av dem utleverer seg selv svært mye – og i tillegg bruker de enorme summer i uken på Bloggshouts (betaltjeneste for å få profilert innlegg på forsiden av blogg.no)

Jeg får litt vondt av hele greia, særlig dette med Bloggshouten, for det tyder (for meg) på et enormt behov for å bli sett og hørt, uten at de egentlig får den responsen de ønsker seg. Det er trist, og jeg tenker at enkelte burde beskyttes mot seg selv; noe som er vanskelig all den tid det ikke er de yngste som er verst.. (innlegg på kvinneguiden.no, juli 2016).

Vel, det er flere “tråder” jeg har lagret, men noen av dem er så utleverende at jeg blir litt flau av å lese dem og derfor skal spare dere for “grusomhetene”, som ikke bare minner om digital mobbing, men rent faktisk er det. Bloggeren “dixierose” har blant annet skrevet et veldig bra innlegg om ”

RAMPELYSETS GLUPSKE ULVER PÅ KVINNEGUIDEN!

som er verdt å lese (trykk på teksten over for å lese innlegget.

Vel, jeg forlater “kranglerne” her, og forumet jeg helst ikke vil nevne navnet på.

Er det kommet en ny generasjon bloggere nå? Bloggere som skriver om ufarlig strikking, eller den tusen-og-fjerde måten du kan lage eplekake på, med mer?

Hvor er det blitt av hun som skrev så søtt om Stabburets leverposteibokser (sponset selvsagt) at malingen rant ned av veggene. Er innlegg om “hvordan forstørre rumpa di”, “jeg har tatt botox og restylane og angrer ikke et sekund”, “nye negler i dag!”, “sjøppt mæ ny væske, æ sjø!” og alle andre lignende innlegg noe som er borte for godt? Nå ser jeg at det kan virke som jeg savner disse noe så inn i hampen, selv om de krydret litt opp. Men det gjør jeg ikke. Men en frisk debatt er aldri å foretrekke. Er det ingen som har noen friske meninger lengre? Ingen som blir provosert? Er jeg på feil bloggplattform? Men, ikke mobb blogg-kameraten min. Nå skal jeg drikke kaffe …