… men jeg velger meg …, en annen måned. Eller kanskje april. Jeg vet ikke … Kanskje er det beste å ikke velge seg en måned, for hvis det var det vi kaller “finvær” i april i fjor, eller for femti år siden, kan det likevel være 20 graders forskjell året etter. Så å velge seg måned – “min måned er …” er etter min mening …. tja, hva skal jeg kalle det. Ikke dumt, men noe lignende.
I et land som Norge, som utlendinger karakteriserer å ha det de kaller “november-vær” stort sett hele året, til og med i juli, så er været det som opptar de aller fleste av oss, i alle fall de av oss som er tjoret fast her i enden av Golfstrømmen – en strøm som gjør at det i alle fall noen uker midt på sommeren er isfritt i fjordene i det minste. Nå vet jeg at enkelte selvsagt kan ha verre ting å stri med i hverdagen enn været, men det aller meste har uansett en tendens til å gå over, bli bedre, osv., været inkludert I verste fall må vi lære oss å leve med det, siden vi likevel ikke får til å gjøre så mye med det. Dette gjelder jo alt her i livet – også været.
Jeg leste en gang i Donald Duck “… og de” at Donald “sukret” skyene med et eller annet pulver for å skape regn. Donald var innleid av flere bønder som ville forhindre at avlingene tørket ut på rot, slik at det ble matmangel i Andeby. Tilfeldighetene ville det imidlertid slik at hans fetter Anton hadde invitert Dolly på piknik samme dag som han skulle fly over skyene for å “sukre” disse. Og for de uinnvidde i Donald Duck&Co’s fantastiske antropologiske verden hvor alle verdens klisjeer er lagret i ett samfunn på en gang, så er Donald en and, men kan ikke fly (han har hender, ikke vinger), så for å utføre arbeidet for bøndene måtte han selvsagt fly, med fly, altså aeroplan, ikke vinger (tror de skjønte det, rteworld …, ok!). Og å fly er enkelt i Andeby, det er bare å trykke på en knapp for “opp” og en annen knapp for “ned. Men slik er det på vanlige fly også – bare spør en flykaptein (de er egentlig overflødige). Men nå sporer vi av her, føler jeg, så tilbake til Donald et lite øyeblikk til.
Donald fikk selvsagt se fetter Anton og nevnte Dolly (som Donald har et godt øye til) på piknik da han fløy over området de satt i. Og piknik vet kanskje alle hva er? WIkipedia sier at “Piknik eller picnic er en utflukt eller landtur der man spiser medbrakt mat i det fri, ofte i selskap og for hygge. Matvarene fraktes som regel i en kurv eller kjølebag, og legges ofte på en duk i gresset. De kan bestå av smørbrød, salater, frukt, avokado, mango, bakverk og varm eller kald drikke.” (wikipedia.no, uten dato, hentet 14. april 2024) (sånn skal kilder skrives inn, Ingvild! Selv om “metoden er den samme”). Og Donald ble “bøs”, altså sint. Så sint ble han …, kanskje er rasende et mer riktig uttrykk … at han fløy tilbake til basen og hentet hele bøtta med regnpulver og strødde alt over en sky som hang lett over de piknik-utførende. Dette medførte ikke bare regnvær over Anton og Dolly, men førte til at hele skyen frøs til is. Da den brast falt den ned på jorden slik at ikke bare Anton og Dolly måtte rømme for livet, men hele dalen ble oversvømt som følge av en demning som brast. Men Donald ble som vanlig tilgitt. Hvordan det gikk med de andre? Jo, de ble innesperret i dalen for en periode og bilene kunne de ikke kjøre ut.
Men det var dette været. For mang en gang skulle jeg ønske at det fantes noe lignende som i DD. Et slags pulver vi kunne strø over skyene så de forsvant, slik at solen kunne titte frem mer enn de vanlige fem minuttene, før en ny sky kom og dekket for solen, akkurat der jeg ferdes. Det er nesten så jeg av og til tror skyene gjør det med vilje.
I juni og juli måned er det forventet varme sommerdager. Vi gleder oss alle til sommeren, for da blir det varmt og vi kan bade i en varm og herlig sjø eller på stranda for oss som bor langs kysten. Men så blir vi like skuffet hver sommer – for like sikkert som at skyene alltid vil være der, så kommer de alle sammen til Norge i juni og juli. Det er akkurat som om skyene er et annet sted om vinteren, for da er det skyfri himmel mange uker på rad – men isende kaldt pga alle høytrykkene.
Men vi er fornøyde med 12 grader og overskyet om sommeren, så lenge det ikke snør. Og regner det tre uker i strekk, så er bøndene fornøyde. Plutselig blir det 30 grader i en hel uke. Men da kommer klagingen: “Å, det er så varmt!”. “Jeg ønsker meg regn jeg nå!”, “Jeg lengter tilbake til vinteren!” Og vi raser ned til Elkjip og kjøper oss bordvifter, som selvsagt akkurat når du skal ha det er utsolgt.
Så været …, hva er det de sier … det får vi ikke gjort noe med. Sånn, da vet du det! Jeg velger meg november, tror jeg …
Hvis du gjør en ting, la oss si noe galt, eller det som mange i alle fall mener er galt … eller kanskje alle unntatt du mener er galt, så har du i grunnen to enkle valg. Enten innrømme at du tok feil, eller fortsette å mene at alle andre tar feil. Selv om det for de aller fleste av oss – me included – da vil fremstå som at vi ikke vil ta ansvar for det som alle mener er galt gjort at oss. Vel, jeg har truffet noen sånne personer opp gjennom de snart 100 årene jeg har levd. Noen ganger er det jo også litt morsomt, for det er ikke makan til merksnodige og usannsynlige forklaringer som kommer som en blasert unnskyldning, for hvorfor det ble som det ble.
Etterpå kan du selvsagt be andre som ikke er part i saken eller noen som har laget klare regler på hva som regnes som “galt” og få de til å mene noe om saken. Eller, la oss si at jeg var en skole …, nei, universitet er kanskje bedre, og så hadde jeg sammen med andre skolefolk-bestemmere laget regler for hvordan jeg skal skrive en oppgave til innlevering. Eller, la oss kalle det en masteroppgave. Men, så har jeg jo så dårlig tid, og egentlig så gidder jeg heller ikke å sitte kveld og kanskje natt, for å skrive denne masteroppgaven, som sikkert kommer til å ta maaaaaassse tid. Og så skulle jeg gjerne være på gruppemøtet i frimerkeklubben jeg gjerne vil bli leder av, og akkurat i kveld så skal det velges frimerke-president. Og hvis jeg karrer til meg den posisjonen får jeg MAKT! og det er jo det jeg vil ha. MAKT! SINNSYKT MYE MAKT!! “Nei, jeg får se om jeg finner noe på nettet som allerede noen andre har skrevet om emnet. Klipp og lim er en grei måte …eh, håper jeg. “Hva hvis noen oppdager det da?” “Nai, dæmm gjør da itj det sje, vi tar sjans’n læll!”.
For å komme til makt, kan man enten være flink, bli flink hvis man ikke er det, eller man kan late som man er flink. For å late som man er flink er man veldig avhengig av at man kan få noen andre til å si at man er flink. F.eks., bare for å ta et tilfeldig navn … “Ingvild er så flink! … og så har hun master …”. Og her er det lurt å legge trykket på a-en når du sier master og gjøre den litt lang. For da høres det gjevere ut. MAAASTER! Master, sagt litt raskt, høres bare dumt ut
Det er mange som har tatt mAAAAAster og mange som vil ta mAAAAster, for da har du et bevis på at du er flink. I alle fall i teorien. Men du må ikke ha mAAAAster for å være flink. Blir du god med motorsaga er du også flink. I alle fall synes jeg det. Før i tida, da jeg var ung … eller yngre da …, så trodde jeg at alle som hadde tittelen “doktor” var nettopp det – en doktor. Altså lege. Men det var de ikke. En person i bygda jeg bodde i ble plutselig, nesten over natta – doktor! Det syntes jeg var rart, for han kjørte taxi og jobbet i skogen i helgene. Det eneste som minnet om en doktor, var at han røykte som en skorstein. “50 om dagen!” var et fast uttrykk for storrøykere. Dessuten var han bælfeit pga all sittingen i taxien, samt som resultat at for mange besøk på det lokale gatekjøkkenet. Merkelig nok var han en racer til å danse. Folkedans. Rein -og elglender, vals og tango og sånn dill. Vel, kanskje ikke tango da, for den vevre fruen hans (radmager!!) fikk ikke plass slik at de kunne stå tete-a-tete når de danset. (Pga magen, ja, men det skjønte du kanskje …)
Men “doktor” ble han, men hemmeligheten hans var at før han hadde blitt drosjesjåfør, så hadde han tatt hovedfag på Universitetet i Trondheim. Innenfor kunst eller musikk eller noe. Deretter hadde han undersøkt ganske mye rundt dette med folkedans (eller “forsket” som det også kalles) og skrevet en slags bok om dette (det som kalles en doktoravhandling), og – dæven – tror du ikke han ble utnevnt til doktor etterpå. Doktorgrad i folkedans! Det var han stolt over. Men lege var han ikke plutselig blitt over natta, slik jeg trodde. Men nå sporet det av her, for det var vel gale ting jeg skulle skrive om. Eller mer konsekvensen av å gjøre gale ting.
Før i tiden så fikk man kanskje en liten smekk over fingrene, eller i alle fall beskjed om å ikke gjøre det igjen “for da …” (som de voksne ofte sa) kunne det ventes verre straff. Husarrest eller konfiskering av ukepenger. Jeg har gjort mye galt, men aldri fått verken husarrest eller konfiscation av ukepenger. I dag får man bli ambassadør hvis man gjør noe galt. Før i tiden ble man utvist fra byen og ble geleidet ut byporten som smekket seg bak deg med et brak! Og der sto du, kanskje i tillegg med et svimerke i panna for all ettertid.
La oss si at nevnte Ingvild (et helt tilfeldig valgt navn, selvsagt), hadde skrevet en mAAAAster-oppgave om noe, la oss si innen helse. Men så hadde hun jukset på den. Hva da? Skal hun få husarrest eller konfiskering av ukepengene, eller skal hun ta sin “helse-hatt” og gå? Nå vet jeg ikke helt hva “helse-hatt” er, men ikke tenk på det. Eller kanskje ambassadør i Mongolia (hvis den er ledig)?
Så hva skal …., nei BREAKING NEWS!her nå, as we speak!! Nå tok hun jaggu meg helse-hatten sin, gitt. Snørr og tårer direkte på TV’n her!!! Sa hun “jeg mente det ikke!”? Nei, hun sier “det var ikke meningen” …., eller vent litt “vi har aldri ment å jukse!” Med andre ord:
“Det var ikke jeg som gjorde det, men jeg skal aldri gjøre det igjen!”
Versågod neste? Hvem det nå enn blir. Er det i det hele tatt igjen noen som ikke har gjort noe galt? Hvor er det ledig ambassadør-post? Men nå må jeg gå, jeg skal drikke kaffe.
Bildet: Tilfeldig valgt (se bort fra julehilsen): “- Herregud! Ingvild!! Hvordan kunne du? Har ikke du maaaster også da, lissom? – Det va itj æ som gjor det, det var gølvet!”
Bildet: Skjermdump fra NRK, Norges tøffeste, sesong 5, episode 6, 00:23 sekunder inn i episoden.
Jeg lærte meg tidlig i oppveksten at det var enkelte ord jeg ikke burde ta i min munn. Og selv om jeg ikke kunne påregne å vaske min munn med vann og såpe (“Akk! Gakk at vaske eders Mund med vand og sæbe, så Belsebub ikke kan vanære eders Mund med galde, og eders sjel ikke ender i Gehenna!”, som det kanskje burde stått i Bibelen?), så hendte det at jeg tok det forbudte ord: FAEN! i min munn, selv som barn. For de eldre guttene utesket ofte dette ordet i sin munn, og for å være litt større enn jeg (eller vi) var, så hendte det at jeg (og de andre kompisene mine) sa FAEN! til tider. Og da følte vi oss riktig så tøffe! Men vi måtte passe på så “de voksne” ikke hørte det. Selv om de brukte det både titt og ofte selv. Faren min, husker jeg, sa ofte FAEN! Det syntes jeg var tøfft. Særlig når han holdt på med noe arbeid utendørs. Ellers brukte han ordene “jævla …”, “hælvetes …”.Særlig når han ikke fikk til det han skulle gjøre utendørs.
“Skriv om livet i gamle dager. Velg deg en periode fra denne tiden som du har lest litt om.”, var en stil jeg skrev i fjerde klassen på barneskolen. Der brukte jeg uttrykket “faenskapet”. Det slo ikke helt godt an hos læreren. Utdrag med kommentarer fra læreren, men først det jeg skrev:
I det gamle Coventry&western var livet hardt. Det var det også i Norge på den tida. Så hardt at folk måtte spise bark og lav og mose, og mange døde av det. Livet var hardt og mange døde også på grunn av noe som het tæring. Det er der uttrykket tæring etter næring stammer av. Ja, så hardt var livet at man måtte gå på ski til skolen og bilene gikk på noe som heter Knott. I dag er knotten borte, selv om det finnes det irriterende insekt som også kalles knott. Dette insektet er så irriterende at uansett hvor mye du vifter så blir du ikke kvitt faenskapet. Det kryr inn i ører, neseganger, munnhule og øyevipper. Da klør det noe så inni fandenivoldsk etterpå, når den har stukket, slik at det ofte blir store sår og skorper etter all kløingen. De hadde ikke TV under krigen og radioapparatene ble tatt i fra folk fordi de lyttet på London og BBC. Dette var ikke lov sa de, Livet i gamle dager var hardt. Jeg kunne ikke levd da tror jeg.
LÆRERENS BEMERKNING: Fin historie, men lit springende. Du mener sikkert “i det gamle western-livet”. Coventry er en by i England og et fotball-lag og uttrykket skrives “Country and Western”, men det angir en musikksjanger og ikke en tidsepoke. Uttrykket “Western” er vel en litteratursjanger og filmsjanger; Westernbøker, Westernfilmer, etc. Bedre i kalle det “I det ville vesten”. “Tæring etter næring” kan du ikke bruke her, og det heter “stammer fra” ikke “stammer av”. Bark eller mose tror jeg ikke de spiste under krigen. Riktignok var det mangel på en del varer, men direkte matmangel var det ikke slik at man døde av det. Er dette noe du har hørt fra noen? Noen dyrket poteter og andre grønnsaker under krigen, også i byene. Tæring er riktignok en sykdom, men uttrykket “tæring etter næring” betyr at man må forvalte de ressursene man har, så godt man kan – økonomisk. Knott og knott er ikke det samme, selv om ordet er det samme. Knott ble brukt som drivstoff i biler under krigen og var en slags gass som ble laget når man brente ved, mens den andre knotten er et insekt som ikke stikker, men suger blod fra blant annet mennesker. Det lille insektet sprøyter inn et veldig mildt giftstoff i kroppen vår som forårsaker kløen. Ser helst at du ikke bruker banneord når du skal beskrive noe i stilene dine. Det tar seg ikke ut.
Ok, det ble slutt på banningen i stiler en stund – i alle fall på barneskolen, selv om jeg syntes “faenskapet” ikke var et banneord, for faren min brukte også det ordet titt og ofte. FAEN!, derimot, var et banneord. For det hadde jeg sagt i en sangtime i andre klasse på barneskolen (og lærerinnen var formann i menighetsrådet), og jeg fikk med melding hjem som jeg måtte vise til foreldrene mine. I dag brukes “faen” til og med i NRK. Til og med “fokk!”
I siste året på ungdomsskolen, som den gang var niende, fikk jeg for første gang høre et annet ord: FUCK! Dette ordet, fikk jeg høre av en for-seg kompis, betyd noe usigelig stygt. Men det hadde ulike meninger. FUCK OFF! var så mildt at det gjerne kunne brukes til vanlig og betød noe sånt som “ha deg vekk!”. Det kunne også bety “jævla”, a la “those fuckings horses”. Men jeg ble aldri noen storforbruker av ordet FUCK! En tid trodde jeg at fotballklubben FCK i Danmark het FUCK!, men det gjorde den jo ikke, fant jeg etter hvert ut.
I dag sier både ungdommen og voksne FOKK! SHIT! og det før nevnte FAEN! Og det er ingen som reagerer lengre. Til og med i NRK er det et vanlig brukt ord. Liker jeg det? Mnai! Jeg er ikke religiøs, men kunne tenkt meg mer milde uttrykk. Her er noen forslag:
HIMMEL! ( i stedet for SHIT!)
JØYE MEG!
HELLE DUSSEN ASSA! (i stedet for FAEN ASSA!)
KOM DEG VEKK! (i stedet for FOKK OFF!)
OJ! (i stedet for FAEN!)
Noe sier meg at jeg ikke vil bli hørt. Fy faen assa!
Matbloggere, jepp! Det er tema i dag. Da jeg blogget på meg rasende bloggere i forrige runde – rundt 2015-2018, for dere som fremdeles husker så langt tilbake, husker kanskje at jeg spådde at de mest leste bloggene, de mest populære bloggene, de mest kjente bloggerne, de best betalte bloggene, etc. (legg til superlativer selv hvis du kommer på noe), ville forsvinne fra blogg-universet etter hvert. Og – som vanlig – jeg fikk rett! Både “sophie-my dear” og “mammaene til …” (mitt albueskjell), “(har egentlig ikke) s(å) (god) Raad”, som alle i en eller annen form og med ulike navn var på blogg.no, er borte. De er blitt industrimagnater. Eller, kanskje ikke det da, men borte er de i alle fall. Jeg skrev i går om bloggere som selger produkter, og som har gått fra å være unge jenter som sitter på pikerommet (“med en sliten laptop”) og blogger om tøydukkesamlingen eller klistremerkene sine, eller hva de har “sjøpt” seg i dag, eller “dagens outfit” (som jeg ikke har sett på lenge), til å være reinspikka firmaer, hvor de har registrert seg i Brønnøysundregisteret under arbeidstittelen daglig leder og styreleder. Enkeltpersonforetak, kalte vi det før i tiden.
Men inntekter har de. Noen skriver bok eller “bøk” (‘Bøk’ er flertall av bok, på trøndersk hvis du ikke skjønte, a la “dæven! du ha my bøk!”) og tjener penger på at fremdeles-tilhengere og unge måpende wanna-be’s kjøper eller ønsker seg disse bøkene i bursdagsgave, julegave, før-julsgave, kalendergave, valentinsgave, 9. mars-gave (eller er det 8.?), morsgave, black friday-gave, innflyttingsgave, avslutningsgave (legg til resten sjøl) og andre liksom-dag-gaver. Men, nå glemte jeg hva jeg skulle skrive her …, jo, det var MATBLOGGERE! ok …, det er vel bedre enn å gå på NAV da, kanskje.
Det kan synes som om matbloggere har blitt de nye “toppbloggerne” på blogg.no. Hvordan kan dere ha så god tid? Har dere ingen jobb? Ta dere en utdanning! Matbloggere er bloggere som ikke skriver om hvor fantastisk du blir, bare du bruker de samme klærne, sminken eller produktene som Sraad, Voe, Såpa Elise, eller om hvor fantastisk mamma-livet blir, bare du kjøper den riktige (og rådyre) barnevogna fra det og det merket, men de som lager kronglete og idiotiske oppskrifter om den tre-hundre-og-tre-og-femtiende måten du kan lage eplekake på. En “mamma til …” presterte en gang å skrive så rosenrødt om leverposteiboksene til Stabburet at malinga rant ned av veggene i sukkersøte lag. Og leverpostei er kanskje stikkordet eller pensator-ordet (det er ikke et ord, jeg vet, men jeg syntes det passa så bra her) for å skrive om de jeg nevnte først her: OVER TIL MATBLOGGERNE!
“Lag din egen leverpostei!” Nei, hvorfor det? Leverpostei kan jeg jo bare kjøpe på butikken. I hendige små pakninger kommer den og smaken er helt grei. Og jeg orker da søren meg ikke å stå i flere dager på kjøkkenbenken (eller kanskje ved siden av da …) og blande lever og hvetemel og “det superhemmelige” krydderet som du bare får kjøpt dyrt ett sted i Norge (hos matbloggeren!), for å LAGE leverpostei! Er verden blitt gal?
Det er et hav av disse matbloggerne på blogg.no nå ser jeg. Og mange av dem er menn med ulike fantasifulle navn. Tomt matprat! Bloggere som daglig kommer med ulike måter du kan lage diverse himmelske retter som vil gi deg en unik matopplevelse. “Matopplevelse”! Jeg trenger ingen matopplevelse – jeg trenger å bli mett og jeg trenger å lage middag som gjør at jeg ikke må bruke unødig tid på kjøkkenet. Småsulten? Ja, noen ganger. Cornflakes er et greit mellom måltid, men jeg trenger ikke lage det fra bunnen av. Her er min oppskrift på mat du kan lage/spise en helt grei dag:
FROKOST
2 kopper kaffe, gjerne med en noe søtt til (amerikansk frokost)
MELLOMMÅLTID EN TIME SENERE
1 kopp kaffe
ENDA EN TIME SENERE
Enda en kopp kaffe, kanskje med et wienerbrød
LUNCH
Et par raskt smurte brødskriver, ferdigoppskjært ost og en skive salami, alternativt sjokade eller peanøtt-smør og syltetøy (også kalt Elvis-sandwich). Kanskje litt cornflaks? Hvis du har flaks har du sikkert litt conflaks i skapet. Dur på med sukker.
MIDDAG
Grandis funker alltid, ev. posepannekaker fra Toro, de billigste fiskekakene (og nei, du trenger ikke gå hos en spesialbutikk og kjøpe fiskekaker til 25 kroner pr. stk, kjøp heller en pakke av de billigste, så får du 10 fiskekaker til samme prisen)
KVELDS
Hva du enn finner i kjøleskapet eller kjøkkenskapet. Valgfritt.
Og hva med frukt og grønnsaker, tenker du kanskje? Er min anbefaling så sunn? Ja, men kjære deg! Har du ikke hørt om kosttilskudd, c. og d- (og resten av alfabetet) vitaminer på boks? Tran og Sanasol. Dur på! Det er ingen grunn til å lage verken leverpostei eller cornflakes fra bunnen av.
Neida, til dere som sitter der helt himmelfalne nå og gisper etter luft: Jeg spiser litt sunt jeg også. Både appelsiner og grønnsaker. Potetgull, for eksempel! Det er jo lagd av poteter!
Poenget mitt er at jeg leser ikke en eneste matblogg. Jeg vet hva de handler om. De skal påvirke deg og meg til å lage mat som bare er sååååå god, sååååå enkel og lage, og sååååå sunn. Så skal de gi ut kokebøker etter hvert, som du og jeg (vel, kanskje ikke akkurat JEG da, men) skal kjøpe til 398 kroner i nettbutikken deres, med deeee fine bildene av retter de liksom har komponert og laget. Hvor mange måter er det å lage kjøttkaker og karbonader på?
Og maten skal være “in” – gjerne med fantasifulle og mystiske navn, og selvsagt med Maldon-salt, som er det samme saltet som finnes i vanlig salt også (visste du ikke det?) eller de har til og med laget sin egen krydderblanding. Og selvsagt skal det være hjemmedyrket.
“LAG DIN EGEN LEVERPOSTEI FRA BUNNEN AV!” NEI! LAG DEN SJÆL!! Jeg har ikke tid til sånt dill!
Nei, tull-og-tøys-bloggere er det som matbloggere er. For det du trenger er stort sett det du ser under på bildet. Da rekker du både å kjøre barna til trening, trene selv og se en fotballkamp på TV. Matbloggere: FYSJ!
(nå var du streng og dømmende, rteworld!) Ja, jeg vet. Bør jeg si unnskyld? (Tja …) OK, Unnskyld, matbloggere! Dere er fantastiske mennesker! Norge takker dere! Hva skulle vi gjort uten dere? (Gått på butikken). Men nå skal jeg drikke kaffe. Pulverkaffe! HA HA!!!
Rasende kommentarer mottas!
Bildet: Her har du det du trenger til å komme deg gjennom dagen, stort sett (foto: rteworld)
Slik starter bloggeren “Sraad” sitt innlegg av 29. januar i år. Sraad er vel en blogger som de fleste som har lest blogger opp gjennom mer enn 10 år kjenner til, Hun har vel blogget siden 2012 eller der omkring og er en av de tidligere ungjentene som har kommet seg opp og frem pga bloggingen. Helt greit for meg; jeg har ikke noe misunnelse å øse ut overfor henne. For Isabel Shirog Raad er, på lik linje med en tidligere såkalt toppblogger ved etternavn Isachsen, et firma. Hun står bak bl.a. firmaene “Isabel Raad AS”, hvor hun både er daglig leder og styreleder og firmaet Ivorie AS, hvor hun er styreleder. Angående bloggen sin så kaller hun seg en åpen og ærlig blogger. Vel …, jeg skal ikke mene noe om det.
Som ethvert annet firma som starter opp, så er hensikten selvsagt å tjene penger. Det er stort sett to ting du kan selge som firma, enten tjenester eller varer. Selvsagt er dette helt legalt, og jeg beundrer i utgangspunktet alle som klarer å starte firma som går bra. Sraad selger selvsagt varer, i alle fall er det ukjent for meg om hun selger noen tjenester. Det går selvsagt i mote og skjønnhet, som er den nisjen frøken Raad (eller er det fru?) føler hun behersker. Og suksess har hun tydeligvis fått, for hun har bl.a. sitt eget godlukt-merke i diverse butikker som selger produkter for unge jenter. Kanskje også eldre jenter, det aner jeg ikke, men det er sikkert også noen ikke-fullt-så unge jenter som kjøper dette produktet for å få tilbake ungpike-følelsene fra glansdagene. Før tyngdekraften og den ubønnhørlige aldersprosessen startet sin destruktive ferd mot et mer blasert ytre, et sted hvor vi alle skal etter hvert, om vi liker det eller ikke – om vi vil det eller ikke.
Så populære er produktene til nevnte firma – “Sraad”, at butikkene som selger disse opplever at, ikke bare selges de i bøtter og spann, men også i tillegg stjeles over en lav sko. Dette har medført at butikkene ikke kan stille ut produktene i hyllene, men må ta selve kjøpsproduktet ut av eskene de kommer i og gjemme de under disken, for å unngå at de blir stjålet (eller “stjelet” som ungdommene sier i dag).
Dette er selvsagt ikke nevnte Sraads sin skyld – jeg mener jo ikke det, men er det lov å skylde litt på henne likevel? For hvem er det som har skapt det kjøpepresset og det stadige uoppnåelige målet som unge jenter, og forsåvidt også unge kvinner, higer etter? Er det butikkene? Eller er det de unge jentene som for mer enn 10 år siden startet en blogg “på pikerommet med en sliten laptop” og deretter etter hvert fant ut at de kunne tjene penger på å skrive i vei om hvor vakker og skjønn og vellykket du kunne bli, bare du kjøpte de produktene de anbefalte? Der har jeg et svar, men det har du kanskje selv også?
Jeg kan også anbefale et produkt og skrive om det, men jeg ville ikke tjene noen penger på det, og da ville kanskje min motivasjon for å skrive noe om det i utgangspunktet vært ganske uinteressant. Det ville kun være en slags anbefaling om at “dette produktet må du bare prøve, for det var helt fantastisk!!”. Og noen ville kanskje prøve det, og noen ville sagt seg enig, mens andre (gjerne de som aldri er enig med noen av prinsipp) ville avvist anbefalingen min og kanskje tatt seg bryet med å skrive et motsvar på blogg, hvis anbefalingen hadde kommet der. Om det er dasspapir eller annet jeg anbefaler, er ett fett. Vel, nå var kanskje dasspapir ikke den beste anbefalingen kanskje, men nå har jeg jo skrevet det da (og jeg har dessverre ingen rettetast på tastaturet mitt).
“Fininger”, hvem er det? Er du en fining? Er jeg? Nei, jeg tror ikke jeg er i målgruppen der. Oi, sann, hva skrev jeg her? Målgruppen. For “finingene” til Sraad er selvsagt kundene hennes, eller eventuelle potensielle kunder.
Nå er det selvsagt ikke bare Sraad som driver reklame for diverse produkter du kan stjele om du tar sjansen, men også andre bloggere, eller influensere som de liker å kalle seg i dag. Særlig innen mote og skjønnhet er det disse tidligere toppbloggerne opererer innenfor. Jeg har ikke sett en eneste toppblogger eller influenser som skriver om hvor vellykket du kommer til å føle deg, bare du bruker det riktige dasspapiret. Kanskje er det der jeg som blogger skal finne min nisje?
I dag må jeg først bare beklage til alle mine tusen, nei, helledussen – kanskje titusenvis – av faste lesere, som jeg vet stod opp klokken 5 i morges for å sjekke hva mitt outfit i dag skulle bli. Jeg vet at dere ble skuffet da jeg ett minutt over seks fremdeles ikke hadde kommet med et blogginnlegg med maaaaaaaaaaaaassse fine bilder (som jeg hadde tatt med mitt nyinnkjøpte og dyre …, nei, rådyre speilreflekskamera) av merket Nikomat professional 12xmegazoom (på tilbud nå i nettbutikken min!!!! LØP OG KJØP!!!!! eller …, ikke løp kanskje, men TRYKK OG KJØP!!!!) av de klærne jeg hadde anskaffet meg i går kveld.
Grunnen var at strømmen var borte og også internettdekket min. Etter flere telefoner til kraftselskapet (heter det det?), så lovte de at de skulle se på saken asap. De måtte bare drikke opp kaffen sin først, så skulle de “se på saken”, som de sa. Nå har de tydeligvis drukket opp kaffen, for AKKURAT NÅ! kom strømmen tilbake!!! Jippiii!!! Så nå kan jeg endelig vise dere dagens outfit! Å, jeg er så spent og heldig som får leve det livet jeg gjør!!!
Skal vi se …, nå finner jeg ikke bildene her … Hvor var de da? Nei, dumme meg! Jeg har jo ikke overført bildene mine fra mitt rådyre kamera av merket Nikomat professional 12xmegazoom (på tilbud nå i nettbutikken min!!!! LØP OG KJØP!!!!! eller …, ikke løp kanskje, men TRYKK OG KJØP!!!!). Ja, der var de.
Første da …, åh, nå gleder jeg meg … skal jeg vise dere ringen jeg stakk innom nettbutikken min for å kjøpe i går, mens jeg stod i pølsekøa på Narvesen. En EKTE gullring med anheng i diamant til den nette sum av 39.000 kroner – på tilbud BARE I NETTBUTIKKEN MIN. Den er så fin og jeg merker at alle ser misunnelig på meg når jeg holder min splitter nye mobil, IPhone 32 (ikke kommet i salg ennå, men kommer snart i NETTBUTIKKEN MIN den også).
Mene nå ble jeg nesten litt kvalm av det jeg skriver, så jeg tror jeg må ….ahhhbuahhhh …plsksjh! (Oj, det var ikke meningen å spy over hele tastaturet her, fbr n å 4fr jeg igge ti L å skrib e her øao lf641 x ,
Jeg er jo ikke helt ny på blogg.no, selv om dagens blogg så lyset for ikke så lenge siden. Nå måtte jeg “søke” for å bli blogger igjen, siden min forrige blogg (startet rundt 2014) ble “borte” med et lite “poff” en gang rundt 2017-2018. Med en søkeprosess så trodde jeg at dette nå var blitt en svært eksklusiv plass å være for det som etter hvert har byttet navn fra “bloggere” til dagens mer eksklusive betegnelser; “influencere”. Det høres til og med enda mer luksøriøst ut med influencere med -c i stedet for det mer jordnære influensere med “bare” -s. Spør du meg da …
Bildet: Isabel Raad, influenser og blogger. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB)
Da jeg endelig etter noe merkelig venting på om jeg fikk de nødvendige tillatelser til å gjenåpne min blogg fra tidligere, så fikk jeg etter noen uker svar. Joda, de hadde lest bloggen min og fant den akkredibel (vet ikke om det er et ord, men nå er det vel det) nok til å kunne godkjennes. Nå syntes jeg det var litt rart at de hadde “lest bloggen” min, for den ble jo nedlagt for 5 år siden, og alle innleggene slettet. Men, men …, de lider vel av standardformuleringssyndromet (vet ikke om det er et ord heller) de som skriver mailer. For nå var det bare å blogge så krampa tok meg. Nåja, jeg kunne nå vente noen dager til, tenkte jeg med et smil. Lese meg litt opp på noen blogger først, kanskje, for sjekke hva slags “nivå” man lå på i 2024.
Da jeg blogget så det digitale blekket sprutet til alle kanter på det verste i 2015-2017, så var det “toppbloggerne” som var i fokus. Det var Jorunn Elise og andre ulike Eliser (uten pose den gangen), mammaene til noen, fotballfruer og andre slags fruer, Voe eller Foe, og hva de nå het alle sammen. Til og med Jørgine Vasstrand, som leder Norges tøffeste (eller i alle fall gjorde det i sesongen som vises på NRK i disse dager), var på “blogger-turne”, blant vanlige folk som jeg identifiserer meg som. De er borte nå, ser jeg. Ikke det at jeg savner dem så mye, for temaene gikk i “meg, meg, meg”, mote og skjønnhet, “hva du må gjøre for å få en stor rumpe”, “jeg er så vellykket, fordi …”, og andre for meg helt dølle temaer.
Noen av disse bloggerne startet egne firma, for etter som de blogget, ble de tilbudt store summer for å blogge. De ble sponset og kunne tjene seg styrtrike på å skrive hvor vellykket de var. De ble kalt rosabloggere. Hvor er det blitt av dem? Noen la ned bloggen sin “kanskje for 1003-dje gang” og startet den opp igjen, mens andre gikk over til en enda mer eksklusiv bloggeplattform, uten at den ble noen stor suksess, for nesten like raskt som de byttet plattform, var de tilbake igjen på blogg.no. Dette var en plattform som mange tusen var innom hver dag. Og “vanlige folk” blogget også blant denne selvutnevnte eliten av toppbloggere. Noen skrev innlegg hvor de til og med beklaget at de ikke hadde blogget “i går”, og Adresseavisen skrev 28.10.2016 under “Nyheter” at “Blogg.no var nede” pga strømbrudd. Det var nesten katastrofe-stemning og hele Norge ventet spent utover kvelden når bloggplattformen skulle få tilbake strømmen.
Da jeg blogget i første runde var det også en annen kategori som blogget. Foruten de sedvanlige matbloggerne og strikkebloggerne – og ikke minst de mange tusen (?) bloggerne som skrev innlegg a la “dette har jeg gjort i dag” og “dette har jeg kjøpt meg i dag”, så var det også en gruppe som kaltes “svartbloggere”. Bloggere som skrev om psykiske problemer, selvskading og andre mørke temaer. Ikke at jeg savner sistnevnte gruppe heller, men hvor har det blitt av all kranglingen? For det var mye krangling på blogger “før i tida”. Innlegg hvor bloggere rakket ned på hverandre og fortsatte diskusjonene på forumet “Kvinneguiden”, noe som kunne tyde på at det kun var “kvinnfolk” som kranglet så blekket fløt langt utover det digitale papiret. Hvor er alle kranglerne nå? Er de bannlyst?
Før gikk det mye i krangling om hvor lurt det var å kjøpe seg dyre vesker. Vesker som Luis Vetton (riktig skrevet?). Eller “ekte” vesker vs fake vesker (kjøpt i en tyrkisk gatebod for 50 kroner). Det gikk også i krangling om hvor langt enkelte hadde gått for å bli fjong frue på landsbygda, hvor dumt det var å ta restylane, botox og style opp rumpe, lår og annet kvinnelig tilbehør. Vipper, negler “og de”.
Det kunne ta helt av, særlig på mitt favoritt-krangle-forum “Kvinneguiden”. Der haglet det med ukvemsord, beskyldninger om det ene og det andre, trusler og fandens oldemor, kanskje med mere også. Jeg har tatt vare på noen av innleggene:
“Den siste tiden har det vært mye, blandt annet har jeg blitt rimelig hetset på et forum hvor jeg virkelig har fått høre hvor dårlig bloggen min er, og det som verre er om meg som person. Jeg tar dårlige bilder og skriver dårlig, og er både ditt og datt for å si det pent. Hva får voksne mennesker til å oppføre seg sånn mot andre? Er det rart det er mobbing på skoler? Nei det er det ikke. Jeg blir skremt over hvor jævlige folk kan være. Jeg blir fysisk uvel!” (innlegg på Rampelyset fra 2016, anonymisert)
Et annet fra 2016:
Jeg følger litt med inne på blogg.no, og ser en rekke bloggere som åpenbart sliter litt i det virkelige liv. Mange av dem utleverer seg selv svært mye – og i tillegg bruker de enorme summer i uken på Bloggshouts (betaltjeneste for å få profilert innlegg på forsiden av blogg.no)
Jeg får litt vondt av hele greia, særlig dette med Bloggshouten, for det tyder (for meg) på et enormt behov for å bli sett og hørt, uten at de egentlig får den responsen de ønsker seg. Det er trist, og jeg tenker at enkelte burde beskyttes mot seg selv; noe som er vanskelig all den tid det ikke er de yngste som er verst.. (innlegg på kvinneguiden.no, juli 2016).
Vel, det er flere “tråder” jeg har lagret, men noen av dem er så utleverende at jeg blir litt flau av å lese dem og derfor skal spare dere for “grusomhetene”, som ikke bare minner om digital mobbing, men rent faktisk er det. Bloggeren “dixierose” har blant annet skrevet et veldig bra innlegg om ”
som er verdt å lese (trykk på teksten over for å lese innlegget.
Vel, jeg forlater “kranglerne” her, og forumet jeg helst ikke vil nevne navnet på.
Er det kommet en ny generasjon bloggere nå? Bloggere som skriver om ufarlig strikking, eller den tusen-og-fjerde måten du kan lage eplekake på, med mer?
Hvor er det blitt av hun som skrev så søtt om Stabburets leverposteibokser (sponset selvsagt) at malingen rant ned av veggene. Er innlegg om “hvordan forstørre rumpa di”, “jeg har tatt botox og restylane og angrer ikke et sekund”, “nye negler i dag!”, “sjøppt mæ ny væske, æ sjø!” og alle andre lignende innlegg noe som er borte for godt? Nå ser jeg at det kan virke som jeg savner disse noe så inn i hampen, selv om de krydret litt opp. Men det gjør jeg ikke. Men en frisk debatt er aldri å foretrekke. Er det ingen som har noen friske meninger lengre? Ingen som blir provosert? Er jeg på feil bloggplattform? Men, ikke mobb blogg-kameraten min. Nå skal jeg drikke kaffe …
Et forholdsvis nytt fenomen har dukket opp langs våre veier. Ja, ikke bare det, men også et forholdsvis nytt ord: Ladekø! Og det er et fenomen som de som kjører el-bil gjerne blir rammet av. For el-biler går på dette usynlige fenomenet som dukket opp i norske husholdninger en gang på slutten av 1800-tallet, nemlig strøm. For første gang kunne fruentimmerne bruke elektriske mixmastere til å lage krem med , kontra den alminnelige håndvispen. Og for første gang kunne far lese avisene med lys fra en skinnende elektrisk stålampe, i stedet for i lyset av en parafinlampe, mens mor kunne sy i restskinnet fra fars leselampe. Det var de moderne tider som kom.
Bildet: rteworld med el-gitar. Men den låt liksom ikke det samme uten strøm. Sånn er det med el-bil også. Fin å sjå på og “karet” å eie, men den funker dårlig uten strøm! (foto: rteworlds bror)
El-bilen kom for aller første gang faktisk for over hundre år siden, rundt 1905. Og skotten Robert Anderson skal en gang rundt 1835 ha bygd om en hestevogn til en selvgående vogn som gikk på ikke-oppladbare blybatteri. I Norge kom el-bilene for fullt rundt 2010, men allerede i 1919 produserte Stavern Bilfabrikk rundt 10 elektriske lastebiler, og i 1971 produserte Strømmens (!) Værksted tre prototyper.
Tesla er den desidert mest profilerte el-bilen, og enhver person med litt ambisjoner om å ta seg ut godt i trafikken, startet å kjøre denne bilen, som i tillegg til å være den el-bilen med den høyeste sigarførings-faktoren og statussymbol, også er det el-bilmerket som ligger høyest på klagetoppen fra brukerne. Tesla-eier over hele Norge har i lang tid klaget til leverandøren av dette bilmerket. Bare ta et søk på nettet, så kommer mange artikler opp med misfornøyde Tesla-eiere som har ligget i mang en kamp med Tesla. Faktisk er det den bilen som ligger på klagetoppen i Norge, ifølge Forbrukerrådet. Likevel er det ingen som kjøper og kjører mer Tesla enn vi i Norge, sammenlignet med innbyggerantallet (se samme artikkel).
I påsken har det vært ikke bare ladekø langs veiene, men også ladekaos. Visstnok så lange ladekøer har det vært at elbilene skapte farlige situasjoner langs ladestasjonene langs riksvei 3, bl.a. i Alvdal og Elverum i påsken (VG.no, 2.4.2024). En el-bilist VG intervjuet fortalte at det kanskje stod 100 Teslaer i ladekø langs veien. Og samme bilist forteller at en kvinne begynte å gråte da hun ikke fikk laderen til å virke, da turen hennes endelig hadde kommet. Det var visst helt spinnvilt. Og gråtende kvinner langs veiene vil vi jo ikke ha. Det er vel alle enige om.
Men el-biler skal vi visst ha om vi vil eller ikke, for EU har lenge snakket om – ikke bare en utfasing av vanlige bensin- eller dieseldrevne biler – men et forbud mot det som kalles fossil-biler fra 2035. Noen mener det er galskap satt i system, og ikke er det særlig overraskende at det er FrP som er mest himmelfallen i Norge, mens MDG på sin side antakelig hadde sett at all vanlig biltrafikk hadde blitt forbudt. Vi skal alle “ta bussen” og da selvsagt en el-buss.
Jeg har hatt mange biler gjennom mitt snart 100-årige liv. Min første bil var en Peugeot 504 som jeg arvet fra onkelen min. 1971-model. Rød, stolt og ny var den da den rullet ut fra samlebåndet i Frankrike en gang rundt 1970 og satte ferden med båt til Norge og Trondheim. Ikke visste den at en ung og fersk førerkortinnehaver på 18 år skulle kjøre denne bilen som sin første. Kanskje hadde også franskmennene i forholdsvis tempererte Frankrike misforstått det trønderske klimaet på fjell-landsbygda jeg bilerte i (er det noe som heter det? “Bilerte” …, hvis ikke har jeg funnet opp et nytt ord). For oljefilteret hadde en tendens til å sprenges når temperaturen kom under 0 grader. All oljen rant ut, så etter en tre-fire slike hendelser hadde jeg alltid 4 liter olje og et nytt oljefilter med på mine turer. Men det er klart det er dyrt i lengden. Og her glemte jeg å skrive at den gikk forøvrig på bensin, selv om den på slutten av karrieren brukte mer olje enn bensin.
Å bilere med el-bil, eller skulle jeg skrevet briljere heller? er ikke noe å stå etter. Så lenge den suser avgårde (forøvrig debutalbumet til deLillos fra 1986), er det greit, men når du skal fylle …, nei, jeg mener selvsagt lade …, så er det ikke greit å stå flere timer i ladekø med gråtende kvinner. På påsketur, eller “på tur” generelt, skal man jo helst slappe av og “lade batteriene” – altså de menneskelige batteriene. Men å lade batteriene på påsketur nå, handler mer om å lade batteriene på bilene og ikke lade de batteriene man trenger for å slappe av. Og tillegg må man lade batteriene på mobilen, pc-en, tannbørsten. Men det får jeg heller skrive om en annen gang.
NB! Dette var ikke et innlegg som på noen som helst måte var ment å skulle krenke el-bileiere eller innehavere av Tesla. Så om noen av dere har rotet dere inn på siden min av ren vanvare: Unnskyld! Men siden dere allerede er her, og har kommet hit allerede: Kjør bensinbil! Så kommer du deg i alle fall ned fra påskefjellet før uka er omme. Og du slipper å stå i ladekø med gråtende kvinner. Og – hvis du ikke visste det: Du kan lade mobilen i en bensinbil også, så det er ingen grunn til at gråten skal ta deg i en bensinbil. Sjekk sigarett-tenneruttaket, selv om det uttaket begynner å bli kraftig avleggs i dagens biler. Men nå skal jeg drikke kaffe. Hvis strømmen virker da … Jo, det må den jo gjøre, siden pc’n fremdeles virker. Strøm er rart, enten er den der og virker, eller så er den ikke der, og virker ikke, Rart, eh?
Her er for øvrig refrenget på deLillos låt “Suser avgårde alle mann” som du kan nynne neste gang du står i ladekø:
Det var min verden. Bramstad var for meg det eneste stedet jeg kjente. I starten. Alt utenfor var farlig, rart og betegnet som et farvann jeg bare frekventerte når det var nødvendig. Jeg reiste som småbarn sammen med mora mi inn til byen noen ganger med toget for å handle. Det var spennende, men også litt skummelt. Men alt er skummelt når du er fem år. Intet sted er så trygt som egen havn. Der kjenner man hver en bukt og vik, hver sving og nesten hvert tre. I Bramstad kjente jeg alle, verden utenfor bestod av ukjente mennesker jeg ikke visste navnet på. Det var som om alt utenfor var en annen verden – ja, nesten som en parallell verden, for jeg skjønte etter hvert at også de andre stedene hadde sitt eget miljø, sine egne folk, sine egne Terjer, Mortener og Bjørner, samt kanskje også noen som meg. Og de hadde sine egne jenter, korps, kor og idrettslag.
Etter hvert som jeg ble eldre utvidet jeg stadig min aksjonsradius og torde å bevege meg utenfor grensene i «min verden», ikke bare fysisk, men også psykisk. I barneårene var det nabolaget jeg kjente. Huset vi bodde, huset der Bjørn bodde, Terjes, -og etter hvert Mortens hus, etter at han kom med familien sin til Bramstad som tolv-åring, fordi faren hans fikk seg jobb på jernbanestasjonen i Bramstad.. Jeg kjente bare Terje i starten og vi følte oss trygge på hverandre – vi vokste opp i lag, og som fem-åringer hadde vi begge tisset oss ut om vinteren for å holde varmen, selv om det ble en kortvarig følt varme. Men det ga oss en viss tilhørighet det også, for alle monner drar som det heter. Til og med da jeg som syv-åring kastet en snøball rett på øyet hans så han måtte til legen, så fikk vi samholdet vårt forsterket. Bare jeg kunne gjøre noe slikt overfor Terje. Hadde en annen gjort dette så hadde det blitt bråk, ordentlig bråk. Men syv-åringer kan gjøre mye overilt som de ikke skjønner konsekvensen av. Jeg ble redd den dagen, men da Terje kom igjen fra legen med lapp over øyet kjøpte jeg en pose drops til ham og sa vel noe slikt som at jeg ikke «mente det», og etter det var vi like gode venner igjen. For vi hadde ikke råd å miste hverandre. Vi skjønte det kanskje ikke da, men det lå vel litt i oss, langt der inne, likevel. Som om hjernene våre forstod at vi ikke måtte bli uvenner. I alle fall ikke lengre enn et par timer.
Som syv-åringer begynte vi på skolen, selv om verken Terje eller jeg hadde noe spesielt lyst. For hva skulle vi med skole? Vi visste jo alt fra før, for også syv-åringer har en viss verdensanskuelse, selv om denne er begrenset til nærområdet. Hvorfor skulle vi vite noe om det som var utenfor vår verden? Vi skulle jo bo her hele livet uansett. Men det var visst ingen bønn, skole var ikke frivillig og vi fikk beskjed fra foreldrene våre at skolen begynte til bestemte tider. Og så måtte vi være der hele dagen, eller i alle fall til sånn rundt to om ettermiddagen. Det hørtes lenge ut. Seks timer på skolen!? Og det fantes noen skumle personer der som ble kalt lærere og som du visstnok ikke skulle legge deg ut med. Noen var sikkert strenge og farlige. Og så måtte vi stå opp tidlig. Og vi måtte selv komme oss på skolen. Første dag var en av foreldrene med. Noen av foreldrene gråt en tåre, mens andre bare smilte. Det var en merkelig forening av unge gutter og jenter som ikke kjente hverandre, og de så vettskremt på hverandre. Vi fikk pulter og skrivesaker, bøker og beskjed om å sitte stille på plassene våre. Og en infernalsk klokke ringte når vi kunne gå ut i skolegården for å leke. Det samme gjentok seg etter ti minutter da leken nettopp hadde kommet i gang. Vi måtte stille opp i rekker som læreren måtte “godkjenne” før vi fikk lov å gå inn igjen. Terje og jeg gikk de to kilometerne opp til barneskolen, hvor vi ble kjent med andre gutter. Plutselig oppdaget vi at det bodde flere på vår alder i Bramstad. som var like gamle som oss, faktisk hele tretti stykker. Vi kom alle i samme klasse. Nå betegnet som en stor klasse, men da syntes jeg ikke vi var så mange. Én klasse med tretti syv-åringer. Det var moro og fart, men også litt skummelt, særlig i friminuttene.
Vi måtte alle finne vår plass i hierarkiet. Slik er det også i dyreverden; noen er ledere, andre er undersåtter. Andre er god venn med lederne, og det er ikke så dumt. I oppveksten var det de som var mest «for seg», kall det gjerne tøffe, som ble de naturlige lederne. Fremstod du som en feig pusling, barnslig eller «reddhare», ble du raskt plassert nederst i hierarkiet og fikk lide for det. Den dag i dag ser jeg ettervirkningene hos noen fordi de gjennomgikk en barndom nederst på rangstigen. Du kommer deg aldri opp igjen, heller ikke som voksen. Merkelig nok er det enkelte som har en tendens til automatisk å komme sist i køen i hierarkiet, uansett hvilket miljø de kommer i, om det er en ny vennegruppe, på arbeidsplasser eller i ulike fritidsaktivitets-grupper. Noen søker til miljø de kan bli akseptert i, hvor makt og «kred» fås ved å gjøre kriminelle handlinger; hærverk, tyveri og andre «ikke-så-bra»-gjerninger. Noen blir narkomane.
En jente jeg kjente som slet med noe i oppveksten – jeg har aldri funnet ut hva – døde av en overdose for ti år siden, 43 år gammel. Hun het Hilde og hadde en vakker sangstemme og langt lyst hår, men forlot Bramstads trygge havn som 16-åring for å søke spenningen i byen. Hun endte opp med å få nye «venner» som ikke var mors beste barn. Jeg traff henne en gang i byen, helt «nedsnødd» og det siste hun sa til meg var; ” jeg er så sliten …». Jeg ser fremdeles for meg blikket hennes. Jeg var i begravelsen hennes. Jeg gråt. Hun likte Rosenborg og Åge Aleksandersen. Hver gang jeg hører «Et bilde tå’n Ivers» på Lerkendal så tenker jeg på Hilde og blir blank i øynene. De rundt meg må tro jeg er blodfan av Rosenborg som gråter når jeg hører «Rosenborg-hymnen».
“Et bilde tå’n Ivers, nå’n krona fra’a mor, et kart som vist fram kor hain kjæm fra på jord. To lysholmer og ei rbk-skjort’ Det e’ alt det du træng for å få te nå stort” (fra sangen “Bilde tå’n Ivers” av Åge Aleksandersen). foto: rteworld
Fordelen, og kanskje også det sentrale i barneårene, består i å ha venner som er tøffe. Det var det jeg hadde i Bramstad. Da kunne du beskyttes under disse vennenes vinger, og ble du utfordret av noen fra den konkurrerende maktgruppen, så kunne du bare si at du var kompis med f.eks. Pål, som hadde en tre år eldre bror som var en fryktet person blant sine fiender. I første klasse kunne du alltids komme deg unna bråk med å forsøke å skremme de som yppet med å si, «jeg skal si det til mamma», hvis du ble plaget. Men fra andre klasse og oppover var det ingen som fryktet mora di lengre. Det gjaldt – som i voksenverden – å ha innflytelsesrike venner. Jeg var en «pusling» på barneskolen. Jeg sloss aldri og vek unna bråk. Jeg var livredd for å bli tatt tak i av de «store gutta» og visste hvem jeg skulle holde meg unna. Men jeg hadde innflytelsesrike venner og venners storebrødre som jeg gjemte meg bak når det dro seg til. Klassekamerater med brødre som visste å gjøre seg respektert og som ikke gikk til siden hvis de møtte noen på veien. Jeg gjennomgikk livet på barneskolen under innflytelsesrike kameraters beskyttende vinger. Og klarte meg. Jeg vil ikke kalle det feigt, men taktisk strategi. Det er sånn du overlever.
Som 15-åring var jeg i brytning mellom barn og voksen. Som 16-åring føler du deg plutselig voksen. Du blir ungdom og har et metropolitisk syn på deg selv og verden, for som 16-åring føler du deg ferdig utlært og får verdensanskuelse. Tror du. Du kan alt! Ikke kom og lær en 16-åring noe, for denne vet alt best selv. Du har livserfaring og full kontroll og vil bli behandlet som en voksen. Og du begynner å lukte på den farlige, men også fristende voksen-verden. Ting skjer med deg, både fysisk og psykisk. Det viktigste jeg lærte meg var å ikke vike blikket når du møtte noen som utfordret deg, for som 16-åring hadde jeg allerede gått i «skole» blant mine kameraters storebrødre. Det er akkurat som i dyreverden. Dyr sloss som regel som siste utvei. Først ser de an motstanderen og prøver å psyke den ut. Går ikke det prøver de å finne ut hvem som er sterkest. Har det svakeste dyret mektige «venner» i bakhånda, er det intet dyr som tør å utfordre en motstander, selv om denne er svakere. Det er derfor flokken er viktig å ha, det jeg har lært heter «sosial konvoi». Ett fartøy som seiler enslig på sjøen er utsatt for fiendtlige angrep, men seiler det i konvoi kan ingen angripe deg. Uten flokken i ryggen er du ille ute å kjøre om du møter en fare. I Bramstad hadde jeg flokken min. Jeg var trygg. Aldri er utryggheten større enn den dagen du beveger deg bort fra flokken og skal finne deg en ny flokk, et annet sted.
Det var 17. mai 1989. Jeg var 16 år og hadde stått opp klokken seks om morgenen for å være med den ti år eldre broren min, som var dirigent for Bramstad skolekorps, for å følge korpset som skulle «vekke» innbyggerne med korpsmusikk på den store dagen. Jeg var ikke med i korpset, men var likevel med som en slags «hangaround», for jeg kjente jo alle der. Men jeg spilte piano og det er veldig upraktisk i korps, innbiller jeg meg. Broren min var utdannet fotograf og jeg ble utstyrt med et dyrt speilreflekskamera som han hadde kjøpt i konfirmasjonsgave til meg. Jeg fikk i oppgave å ta bilder av korpset, og etter at dagen var over hadde jeg brukt opp fem kameraruller – 250 bilder! Redaktøren for lokalavisa så meg knipse i ett kjør og spurte om jeg ikke kunne sende inn noen bilder til avisa. Joda. Jeg fikk til og med ansettelse som løsmedarbeider i avisa senere på sommeren. Korpset bidro med «Gud signe vårt dyre fedreland» og «Ja, vi elsker» under kransenedleggelsen på kirkegården over de som hadde falt under krigen, selv om ingen av dem hadde «falt» i Bramstad.
17. mai i Bramstad var spesiell. For meg i alle fall. Alle «17. mai’er», alle steder, har sitt eget særpreg, alt etter hvor du bor og kommer fra. Da kjøper man seg nye klær og det er en slags show-off før skolen slutter og sommeren står for døra. Jentene kommer i nye kjoler, jakker og sko, og guttene skal ha de nyeste moteklærne de også, selv om moten i dag er bunad – eller “klønad” som Fleksnes kalte det i sin tid. Som 16-åring legger du vekk flagget du bar i hendene som «fjortis» og kanskje som 15-åring. Helst skal hendene være dypt plantet i bukselommene, eller i skinnjakka. Er det sol skal du iføre deg tøffe solbriller. Jeg ser det samme gjelder i dag og smiler litt når jeg ser dagens 17.mai-ungdom, for jeg kjenner meg igjen. Guttene samles i grupper og jentene det samme. Begge ser på hverandre i smug og jentene står for seg og kniser. Det er det samme som skjer i dag. 17. mai er fremdeles et show-off. Verden har ikke kommet lengre – heldigvis.
Barnetog og borgertog var det samme i Bramstad. Det var ett tog. Lensmannen først i sin sorte uniform med hvit pull på uniformslua. Det var for øvrig den eneste dagen i året han bar uniform. Deretter fulgte i rekkefølge skolekorpset, barneskolen, ungdomsskolen, voksenkorpset, russen og til slutt Bramstads befolkning. Vi gikk en fast runde. Fra barneskolen ned til sentrum, til gammelhjemmet hvor korpsene spilte noen marsjer samt «Ja, vi elsker» mens de eldre viftet med flaggene og hendene fra balkongen og sengene sine, som for anledning var satt ved vinduene, før vi marsjerte opp til kirka der det var 17-mai-gudstjeneste. Som 16-åring deltar du ikke i gudstjenesten hvis du ikke må, men står utenfor eller ligger på gresset ved bårehuset, hvor du kan snakke og flørte med jentene. Det var i alle fall det som man pleide å gjøre som 16-åring.
17. mai 1989 var det Eirun som holdt gudstjenesten i kirka. Iført den hvite prestekjolen holdt hun en preken som satte varige spor i mitt sinn. Etter den sedvanlige liturgien med salmer og orgelspill, holdt hun en preken som varte om lag en halv time. Kirka var fullsatt og både Bjørn, Morten, Terje og jeg satt inne i kirka. Ikke fordi vi hadde så veldig lyst, eller hadde blitt religiøse. Og; heller ikke på grunn av Eiruns «det du vet», men på grunn av den respekten vi hadde fått for Eirun som menneske og prest. Vi følte det som en forpliktelse å være der etter alt Eirun hadde gjort for oss i løpet av det året, for hun hadde gjort oss til respektable 16-åringer som hadde fått et annet syn på menneskehetens verdi. Mennesker var mer enn en fin kropp, og hva du er «utstyrt» med som person fysisk, betyr ingen ting hvordan du er som menneske inni deg. Eller utad for den del. Vi hadde lært at det som betyr noe – det som har verdi – er hvordan en person er i stand til å gi deg trygghet, vennlighet, varme og verdi. Du kan være så fin å se på som bare det, men er du et dårlig menneske hjelper det ikke.
Noen av jentene vi tidligere hadde sett på som «ordinære», ble plutselig forandret til «hun er jo kjempehyggelig, jo!» – jenter, etter av vi ble kjent med dem. Om de var tynne, tykke, «så ikke ut»-jenter, eller jenter med kviser …, det ble underordnet for oss, for disse jentene var jo faktisk mer til å stole på enn de lyse, langhårete «populære» jentene som gikk i trange, hvite bukser og som du aldri kunne stole på – selv om deres ytre var vakkert. Og de visste det selv også og utnyttet de guttene som «hang» rundt dem. Vi så nå plutselig deres falskhet.
(fra den u-utgitte boken “Presten med de store verandakassene“, en bok om en islandsk prest som satte sport i en ungdoms uferdige sinn og søken etter meningen med …, tja; livet. A novel by the number one bestselling author, Rteworld, som det kanskje ville stått i engelske aviser om den hadde blitt utgitt)
For ikke så mange år siden traff jeg igjen presten og læreren som jeg hadde i “konfirmant-opplæringen” da jeg bodde på hjemstedet mitt. Hun sluttet plutselig og forlot stedet da jeg gikk ut på ungdomsskolen. Siden har jeg ikke verken sett henne eller hørt noe fra eller om henne. Vi kommer midt inn i samtalen her:
«Du vet, (navnet mitt); Jesus gir og Jesus tar, hahaha …», sa hun i beste presteånd og med den sjarmerende islandske aksenten. «Nå pleier jeg å si at han har tatt noe av meg tilbake da som jeg egentlig ikke hadde så mye bruk for. Eller så hadde han gitt meg litt for mye, hahaha …». Selvironi hadde hun i alle fall fortsatt. Jeg lo med henne – kort – for det skulle ikke høres ut som skadefryd i latteren min heller. «Volvatklinikken tok også ganske mye, hahaha …», begynte hun. «Åh?», svarte jeg. «Ja, for de tok tretti tusen kroner for inngrepet, hahaha …, neida, men (navnet mitt) … jeg har det bra. Bedre nå enn før». Hun ble med ett alvorlig. Jeg ble glad for at hun ikke hadde glemt navnet mitt. “Men jeg savner litt tiden i Bramstad. Jeg savner folket. Dere var jo så fine dere ungdommene … , åh guuud, som jeg lo av dere av og til, hahaha …». «Ja, du dro jo så raskt, jeg forsøkte å finne ut hvor det var blitt av deg. Jeg har søkt etter deg på Facebook». «Nei, på Facebook er jeg ikke … jeg vil heller snakke med folk enn å sende dem meldinger på data. Er du på dette Facebook du?». Jeg måtte medgi det. «Jo, jo, det er mulig det kan være godt for noe, men nei, jeg vet ikke … Åh, så du har søkt etter meg du, ha ha ha …». «Ja, du satte jo dine spor …». Hahahahahaha!!!! Latteren hennes trillet i flere sekunder. «Men, hva skal du nå da? Du har ikke lyst på å drikke en kaffe da?», spurte hun plutselig. Jeg måtte på jobb, men avtalte at vi kunne treffes på Karl Johan dagen etter kl. 12. Hvis det passet? «Da sier vi det. Nei, så trivelig det var å treffe deg igjen». Vi skiltes, forhåpentligvis begge med et lite smil om munnen. Jeg dro på jobben. Unnlot å snakke til en mann som snek seg foran meg i kassa på butikken, fordi jeg var i godt humør. Greit å gi folk en sjanse til også. Lov det …
