rteworld

Det var min verden. Bramstad var for meg det eneste stedet jeg kjente. I starten. Alt utenfor var farlig, rart og betegnet som et farvann jeg bare frekventerte når det var nødvendig. Jeg reiste som småbarn sammen med mora mi inn til byen noen ganger med toget for å handle. Det var spennende, men også litt skummelt. Men alt er skummelt når du er fem år. Intet sted er så trygt som egen havn. Der kjenner man hver en bukt og vik, hver sving og nesten hvert tre. I Bramstad kjente jeg alle, verden utenfor bestod av ukjente mennesker jeg ikke visste navnet på. Det var som om alt utenfor var en annen verden – ja, nesten som en parallell verden, for jeg skjønte etter hvert at også de andre stedene hadde sitt eget miljø, sine egne folk, sine egne Terjer, Mortener og Bjørner, samt kanskje også noen som meg. Og de hadde sine egne jenter, korps, kor og idrettslag.

Etter hvert som jeg ble eldre utvidet jeg stadig min aksjonsradius og torde å bevege meg utenfor grensene i «min verden», ikke bare fysisk, men også psykisk. I barneårene var det nabolaget jeg kjente. Huset vi bodde, huset der Bjørn bodde, Terjes, -og etter hvert Mortens hus, etter at han kom med familien sin til Bramstad som tolv-åring, fordi faren hans fikk seg jobb på jernbanestasjonen i Bramstad.. Jeg kjente bare Terje i starten og vi følte oss trygge på hverandre – vi vokste opp i lag, og som fem-åringer hadde vi begge tisset oss ut om vinteren for å holde varmen, selv om det ble en kortvarig følt varme. Men det ga oss en viss tilhørighet det også, for alle monner drar som det heter. Til og med da jeg som syv-åring kastet en snøball rett på øyet hans så han måtte til legen, så fikk vi samholdet vårt forsterket. Bare jeg kunne gjøre noe slikt overfor Terje. Hadde en annen gjort dette så hadde det blitt bråk, ordentlig bråk. Men syv-åringer kan gjøre mye overilt som de ikke skjønner konsekvensen av. Jeg ble redd den dagen, men da Terje kom igjen fra legen med lapp over øyet kjøpte jeg en pose drops til ham og sa vel noe slikt som at jeg ikke «mente det», og etter det var vi like gode venner igjen. For vi hadde ikke råd å miste hverandre. Vi skjønte det kanskje ikke da, men det lå vel litt i oss, langt der inne, likevel. Som om hjernene våre forstod at vi ikke måtte bli uvenner. I alle fall ikke lengre enn et par timer.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Som syv-åringer begynte vi på skolen, selv om verken Terje eller jeg hadde noe spesielt lyst. For hva skulle vi med skole? Vi visste jo alt fra før, for også syv-åringer har en viss verdensanskuelse, selv om denne er begrenset til nærområdet. Hvorfor skulle vi vite noe om det som var utenfor vår verden? Vi skulle jo bo her hele livet uansett. Men det var visst ingen bønn, skole var ikke frivillig og vi fikk beskjed fra foreldrene våre at skolen begynte til bestemte tider. Og så måtte vi være der hele dagen, eller i alle fall til sånn rundt to om ettermiddagen. Det hørtes lenge ut. Seks timer på skolen!? Og det fantes noen skumle personer der som ble kalt lærere og som du visstnok ikke skulle legge deg ut med. Noen var sikkert strenge og farlige. Og så måtte vi stå opp tidlig. Og vi måtte selv komme oss på skolen. Første dag var en av foreldrene med. Noen av foreldrene gråt en tåre, mens andre bare smilte. Det var en merkelig forening av unge gutter og jenter som ikke kjente hverandre, og de så vettskremt på hverandre. Vi fikk pulter og skrivesaker, bøker og beskjed om å sitte stille på plassene våre. Og en infernalsk klokke ringte når vi kunne gå ut i skolegården for å leke. Det samme gjentok seg etter ti minutter da leken nettopp hadde kommet i gang. Vi måtte stille opp i rekker som læreren måtte “godkjenne” før vi fikk lov å gå inn igjen. Terje og jeg gikk de to kilometerne opp til barneskolen, hvor vi ble kjent med andre gutter. Plutselig oppdaget vi at det bodde flere på vår alder i Bramstad. som var like gamle som oss, faktisk hele tretti stykker. Vi kom alle i samme klasse. Nå betegnet som en stor klasse, men da syntes jeg ikke vi var så mange. Én klasse med tretti syv-åringer. Det var moro og fart, men også litt skummelt, særlig i friminuttene.

Vi måtte alle finne vår plass i hierarkiet. Slik er det også i dyreverden; noen er ledere, andre er undersåtter. Andre er god venn med lederne, og det er ikke så dumt. I oppveksten var det de som var mest «for seg», kall det gjerne tøffe, som ble de naturlige lederne. Fremstod du som en feig pusling, barnslig eller «reddhare», ble du raskt plassert nederst i hierarkiet og fikk lide for det. Den dag i dag ser jeg ettervirkningene hos noen fordi de gjennomgikk en barndom nederst på rangstigen. Du kommer deg aldri opp igjen, heller ikke som voksen. Merkelig nok er det enkelte som har en tendens til automatisk å komme sist i køen i hierarkiet, uansett hvilket miljø de kommer i, om det er en ny vennegruppe, på arbeidsplasser eller i ulike fritidsaktivitets-grupper. Noen søker til miljø de kan bli akseptert i, hvor makt og «kred» fås ved å gjøre kriminelle handlinger; hærverk, tyveri og andre «ikke-så-bra»-gjerninger. Noen blir narkomane.

En jente jeg kjente som slet med noe i oppveksten – jeg har aldri funnet ut hva – døde av en overdose for ti år siden, 43 år gammel. Hun het Hilde og hadde en vakker sangstemme og langt lyst hår, men forlot Bramstads trygge havn som 16-åring for å søke spenningen i byen. Hun endte opp med å få nye «venner» som ikke var mors beste barn. Jeg traff henne en gang i byen, helt «nedsnødd» og det siste hun sa til meg var; ” jeg er så sliten …». Jeg ser fremdeles for meg blikket hennes. Jeg var i begravelsen hennes. Jeg gråt. Hun likte Rosenborg og Åge Aleksandersen. Hver gang jeg hører «Et bilde tå’n Ivers» på Lerkendal så tenker jeg på Hilde og blir blank i øynene. De rundt meg må tro jeg er blodfan av Rosenborg som gråter når jeg hører «Rosenborg-hymnen».

“Et bilde tå’n Ivers, nå’n krona fra’a mor, et kart som vist fram kor hain kjæm fra på jord. To lysholmer og ei rbk-skjort’ Det e’ alt det du træng for å få te nå stort” (fra sangen “Bilde tå’n Ivers” av Åge Aleksandersen). foto: rteworld

Fordelen, og kanskje også det sentrale i barneårene, består i å ha venner som er tøffe. Det var det jeg hadde i Bramstad. Da kunne du beskyttes under disse vennenes vinger, og ble du utfordret av noen fra den konkurrerende maktgruppen, så kunne du bare si at du var kompis med f.eks. Pål, som hadde en tre år eldre bror som var en fryktet person blant sine fiender. I første klasse kunne du alltids komme deg unna bråk med å forsøke å skremme de som yppet med å si, «jeg skal si det til mamma», hvis du ble plaget. Men fra andre klasse og oppover var det ingen som fryktet mora di lengre. Det gjaldt – som i voksenverden – å ha innflytelsesrike venner. Jeg var en «pusling» på barneskolen. Jeg sloss aldri og vek unna bråk. Jeg var livredd for å bli tatt tak i av de «store gutta» og visste hvem jeg skulle holde meg unna. Men jeg hadde innflytelsesrike venner og venners storebrødre som jeg gjemte meg bak når det dro seg til. Klassekamerater med brødre som visste å gjøre seg respektert og som ikke gikk til siden hvis de møtte noen på veien. Jeg gjennomgikk livet på barneskolen under innflytelsesrike kameraters beskyttende vinger. Og klarte meg. Jeg vil ikke kalle det feigt, men taktisk strategi. Det er sånn du overlever.

Som 15-åring var jeg i brytning mellom barn og voksen. Som 16-åring føler du deg plutselig voksen. Du blir ungdom og har et metropolitisk syn på deg selv og verden, for som 16-åring føler du deg ferdig utlært og får verdensanskuelse. Tror du. Du kan alt! Ikke kom og lær en 16-åring noe, for denne vet alt best selv. Du har livserfaring og full kontroll og vil bli behandlet som en voksen. Og du begynner å lukte på den farlige, men også fristende voksen-verden. Ting skjer med deg, både fysisk og psykisk. Det viktigste jeg lærte meg var å ikke vike blikket når du møtte noen som utfordret deg, for som 16-åring hadde jeg allerede gått i «skole» blant mine kameraters storebrødre. Det er akkurat som i dyreverden. Dyr sloss som regel som siste utvei. Først ser de an motstanderen og prøver å psyke den ut. Går ikke det prøver de å finne ut hvem som er sterkest. Har det svakeste dyret mektige «venner» i bakhånda, er det intet dyr som tør å utfordre en motstander, selv om denne er svakere. Det er derfor flokken er viktig å ha, det jeg har lært heter «sosial konvoi». Ett fartøy som seiler enslig på sjøen er utsatt for fiendtlige angrep, men seiler det i konvoi kan ingen angripe deg. Uten flokken i ryggen er du ille ute å kjøre om du møter en fare. I Bramstad hadde jeg flokken min. Jeg var trygg. Aldri er utryggheten større enn den dagen du beveger deg bort fra flokken og skal finne deg en ny flokk, et annet sted.

Det var 17. mai 1989. Jeg var 16 år og hadde stått opp klokken seks om morgenen for å være med den ti år eldre broren min, som var dirigent for Bramstad skolekorps, for å følge korpset som skulle «vekke» innbyggerne med korpsmusikk på den store dagen. Jeg var ikke med i korpset, men var likevel med som en slags «hangaround», for jeg kjente jo alle der. Men jeg spilte piano og det er veldig upraktisk i korps, innbiller jeg meg. Broren min var utdannet fotograf og jeg ble utstyrt med et dyrt speilreflekskamera som han hadde kjøpt i konfirmasjonsgave til meg. Jeg fikk i oppgave å ta bilder av korpset, og etter at dagen var over hadde jeg brukt opp fem kameraruller – 250 bilder! Redaktøren for lokalavisa så meg knipse i ett kjør og spurte om jeg ikke kunne sende inn noen bilder til avisa. Joda. Jeg fikk til og med ansettelse som løsmedarbeider i avisa senere på sommeren. Korpset bidro med «Gud signe vårt dyre fedreland» og «Ja, vi elsker» under kransenedleggelsen på kirkegården over de som hadde falt under krigen, selv om ingen av dem hadde «falt» i Bramstad.

17. mai i Bramstad var spesiell. For meg i alle fall. Alle «17. mai’er», alle steder, har sitt eget særpreg, alt etter hvor du bor og kommer fra. Da kjøper man seg nye klær og det er en slags show-off før skolen slutter og sommeren står for døra. Jentene kommer i nye kjoler, jakker og sko, og guttene skal ha de nyeste moteklærne de også, selv om moten i dag er bunad – eller “klønad” som Fleksnes kalte det i sin tid. Som 16-åring legger du vekk flagget du bar i hendene som «fjortis» og kanskje som 15-åring. Helst skal hendene være dypt plantet i bukselommene, eller i skinnjakka. Er det sol skal du iføre deg tøffe solbriller. Jeg ser det samme gjelder i dag og smiler litt når jeg ser dagens 17.mai-ungdom, for jeg kjenner meg igjen. Guttene samles i grupper og jentene det samme. Begge ser på hverandre i smug og jentene står for seg og kniser. Det er det samme som skjer i dag. 17. mai er fremdeles et show-off. Verden har ikke kommet lengre – heldigvis.

Barnetog og borgertog var det samme i Bramstad. Det var ett tog. Lensmannen først i sin sorte uniform med hvit pull på uniformslua. Det var for øvrig den eneste dagen i året han bar uniform. Deretter fulgte i rekkefølge skolekorpset, barneskolen, ungdomsskolen, voksenkorpset, russen og til slutt Bramstads befolkning. Vi gikk en fast runde. Fra barneskolen ned til sentrum, til gammelhjemmet hvor korpsene spilte noen marsjer samt «Ja, vi elsker» mens de eldre viftet med flaggene og hendene fra balkongen og sengene sine, som for anledning var satt ved vinduene, før vi marsjerte opp til kirka der det var 17-mai-gudstjeneste. Som 16-åring deltar du ikke i gudstjenesten hvis du ikke må, men står utenfor eller ligger på gresset ved bårehuset, hvor du kan snakke og flørte med jentene. Det var i alle fall det som man pleide å gjøre som 16-åring.

17. mai 1989 var det Eirun som holdt gudstjenesten i kirka. Iført den hvite prestekjolen holdt hun en preken som satte varige spor i mitt sinn. Etter den sedvanlige liturgien med salmer og orgelspill, holdt hun en preken som varte om lag en halv time. Kirka var fullsatt og både Bjørn, Morten, Terje og jeg satt inne i kirka. Ikke fordi vi hadde så veldig lyst, eller hadde blitt religiøse. Og; heller ikke på grunn av Eiruns «det du vet», men på grunn av den respekten vi hadde fått for Eirun som menneske og prest. Vi følte det som en forpliktelse å være der etter alt Eirun hadde gjort for oss i løpet av det året, for hun hadde gjort oss til respektable 16-åringer som hadde fått et annet syn på menneskehetens verdi. Mennesker var mer enn en fin kropp, og hva du er «utstyrt» med som person fysisk, betyr ingen ting hvordan du er som menneske inni deg. Eller utad for den del. Vi hadde lært at det som betyr noe – det som har verdi – er hvordan en person er i stand til å gi deg trygghet, vennlighet, varme og verdi. Du kan være så fin å se på som bare det, men er du et dårlig menneske hjelper det ikke.

Noen av jentene vi tidligere hadde sett på som «ordinære», ble plutselig forandret til «hun er jo kjempehyggelig, jo!» – jenter, etter av vi ble kjent med dem. Om de var tynne, tykke, «så ikke ut»-jenter, eller jenter med kviser …, det ble underordnet for oss, for disse jentene var jo faktisk mer til å stole på enn de lyse, langhårete «populære» jentene som gikk i trange, hvite bukser og som du aldri kunne stole på – selv om deres ytre var vakkert. Og de visste det selv også og utnyttet de guttene som «hang» rundt dem. Vi så nå plutselig deres falskhet.

(fra den u-utgitte boken “Presten med de store verandakassene“, en bok om en islandsk prest som satte sport i en ungdoms uferdige sinn og søken etter meningen med …, tja; livet. A novel by the number one bestselling author, Rteworld, som det kanskje ville stått i engelske aviser om den hadde blitt utgitt)

foto: rteworld

Alle andre foto: ukjent

For ikke så mange år siden traff jeg igjen presten og læreren som jeg hadde i “konfirmant-opplæringen” da jeg bodde på hjemstedet mitt. Hun sluttet plutselig og forlot stedet da jeg gikk ut på ungdomsskolen. Siden har jeg ikke verken sett henne eller hørt noe fra eller om henne. Vi kommer midt inn i samtalen her:

«Du vet, (navnet mitt); Jesus gir og Jesus tar, hahaha …», sa hun i beste presteånd og med den sjarmerende islandske aksenten. «Nå pleier jeg å si at han har tatt noe av meg tilbake da som jeg egentlig ikke hadde så mye bruk for. Eller så hadde han gitt meg litt for mye, hahaha …». Selvironi hadde hun i alle fall fortsatt. Jeg lo med henne – kort – for det skulle ikke høres ut som skadefryd i latteren min heller. «Volvatklinikken tok også ganske mye, hahaha …», begynte hun. «Åh?», svarte jeg. «Ja, for de tok tretti tusen kroner for inngrepet, hahaha …, neida, men (navnet mitt) … jeg har det bra. Bedre nå enn før». Hun ble med ett alvorlig. Jeg ble glad for at hun ikke hadde glemt navnet mitt. “Men jeg savner litt tiden i Bramstad. Jeg savner folket. Dere var jo så fine dere ungdommene … , åh guuud, som jeg lo av dere av og til, hahaha …». «Ja, du dro jo så raskt, jeg forsøkte å finne ut hvor det var blitt av deg. Jeg har søkt etter deg på Facebook». «Nei, på Facebook er jeg ikke … jeg vil heller snakke med folk enn å sende dem meldinger på data. Er du på dette Facebook du?». Jeg måtte medgi det. «Jo, jo, det er mulig det kan være godt for noe, men nei, jeg vet ikke … Åh, så du har søkt etter meg du, ha ha ha …». «Ja, du satte jo dine spor …». Hahahahahaha!!!! Latteren hennes trillet i flere sekunder. «Men, hva skal du nå da? Du har ikke lyst på å drikke en kaffe da?», spurte hun plutselig. Jeg måtte på jobb, men avtalte at vi kunne treffes på Karl Johan dagen etter kl. 12. Hvis det passet? «Da sier vi det. Nei, så trivelig det var å treffe deg igjen». Vi skiltes, forhåpentligvis begge med et lite smil om munnen. Jeg dro på jobben. Unnlot å snakke til en mann som snek seg foran meg i kassa på butikken, fordi jeg var i godt humør. Greit å gi folk en sjanse til også. Lov det …

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Jeg blir beroliget av visse lyder. Gjerne det jeg kaller “utelyder”. Lyden av en sag for eksempel. Da tenker jeg på en sånn håndsag og ikke motorsag. Lyden av en sag som trekkes gjennom et trestykke, et stykke materiale som skal … nettopp, sages. Det er en beroligende lyd.

Motorsag, derimot – den kan være litt mer utfordrende, for det er ikke alle som liker å høre lyden av en slik støyende sak, i alle fall ikke lenge i gangen. Det holder med fem minutter. Men det er ikke stort du får til å gjøre med en motorsag i fem minutter. Ikke får du engang kappet ned et tre eller to. “Tok du han?”: TRE ELLER TO! Haa??

Vel, nok om det. Lyden av strikkepinner. Den er også …, tja, helt grei å høre på. Da tenker jeg på en sindig, tålmodig og fokusert frue, som sitter der med strikkinga si og gjør noen – i alle for meg – magiske bevegelser med hendene. Strikking har alltid fascinert meg. Kanskje mest fordi jeg ikke skjønner – noen – ting … I mine øyne er strikking ren magi:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du begynner med to pinner og en lang tråd. Deretter skal du med magiske bevegelser en viss angitt tid bevege disse pinnene og tråden slik at det etter hvert kan blir både et teppe, en bikini og gensere i alle regnbuens farger. Men kvinnfolk sier at strikking er enkelt. Vel …

STRIKKEKURS, del 1

1. Ta den løse enden av garnet og form ca. 10 cm av dette til en løkke. Tre deretter den venstre strikkepinnen (høyre, hvis du er venstrehendt) gjennom denne løkken, mens du tar den andre pinnen motsatt vei. Pass på så du ikke knyter dobbeltknute, men en rettvendt høyreknute (ligner på båtstikk), før du gjentar samme prosedyre med den motsatte tråden

Skjønner dere? Komplett umulig å forstå …

Vi forlater strikkinga. Skal dere lære å strikke er ikke min blogg noe å satse på. Jeg har egentlig aldri skjønt vitsen med å strikke. Butikkene flommer da over av klær. For nesten en slikk og ingenting kan du gå inn på enhver klesbutikk og kjøpe ferdiglagde klær på salg. Vel og merke hvis de ikke har et merke på seg.

Men også de som strikker lager “merker” på ting de strikker. Noens strikkeoppskrifter er så hemmelige og temperamentsfulle at de tar copyright på dem. “Dette har jeg laget, og det mønsteret er MITT!!”. Og ingen har lov å kopiere det og kalle seg sitt. Hallo! Hvor mange muligheter har man til å strikke ti tusen forskjellige ull-sokker? Liksom …

Som dere skjønner – hvis det fortsatt er noen som leser dette – så har jeg lite å gjøre i dag. Ha ha, tror dere …., neida, jeg er travelt opptatt med et tre i hagen jeg holder på å sage ned. Neida, det er ikke så veldig stort. Det er vel mer riktig å kalle det en busk. Den er litt over to meter. Men den skal vekk. Selve busken over bakken er ikke så mye å skryte av – det er derfor den skal bort også. Men så har jeg funnet ut at rotsystemet til denne busken er et rent hælv …, ja. Så nå sitter jeg og lurer på om jeg skal ta frem motorsaga, for håndsaga duger ikke nede i bakken. Men det gjør kanskje ikke motorsaga heller. Det er dilemmaet nå. Jeg har vært inne på tanken om å binde et tau i tota …, nei ROTA skulle det stå, og trekke den opp ved å binde den andre enden til tilhengerfestet til bilen. Men det er brutalt det også. Nå tar jeg frem spettet, nei, TO SPETT. Dette skal jeg binde opp med tau og lage en dobbeltknute og deretter tvinge opp (rota altså). Nesten som strikking.

Jeg har aldri røyket -eller “røkkt”, som vi trøndere sier det litt tøffere. ‘Røyker’ er liksom litt mykere og tar også litt lengre tid å si, for det er to vokaler der -øy – som liksom skal dras litt ut. Sier du “røkkt”, så kan de sies i løpet av et millisekund eller “så där”, og dessuten er det også litt mer schwung over det.

Overskriften til tross, dette kommer ikke til å handle om påsketur, så neklager … nei – beklager – skulle det stå … hvis jeg “narret” deg inn her på min lille, men dog så vakre …neida … blogg, for en blogg er det. “En blogg om alt MELLOM himmel og jord”, som jeg har valgt å kalle min blogg. Men nå er du jo her, så du kan gjerne fortsette å lese. Jeg vil jo bare være snill, men for øvrig gjør jeg stort sett det jeg vil. Det er det mange som gjør – gjør det de vil. Men der hvor jeg gjør ting i omtanke for mine medmennesker, erfarer jeg at enkelte … de gir beng i andre menneskers velbefinnende. Dere som røker blant annet.

Og her tenker jeg ikke på dere som spiser røka-laks eller brenn-røker krosot-forgiftede pølser på et påske-bål i friluft, men i første omgang dere som står på bussholdeplasser og røker – røker sigaretter. Om det er e- i prefikset eller dere damper på ferdigrullede sigaretter eller deres egne illeluktende selvrullede sigaretter – det er ett fett for meg. Ille er det uansett.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Antakelig irriterer jeg meg grenseløst over dette. Så mye at jeg nå må ta et oppgjør med dere som utfører denne egoistiske forteelsen, eller forseelsen, særlig på bussholdeplasser. Hvorfor gjør dere det? Liker dere å irritere andre?

I forrige uke, tror det var mandag, kom jeg på bussholdeplassen for å ta bussen til by’n (TRH). Jeg stilte meg opp med mine nyervervede fancy solbriller og tok opp telefonen min, ikke for å se på Tikkertitokk eller Snap eller Insta for å se om en viktig influenser har tøyd influensergrenser (fra sangen “Influenserkrise-vise” av Jon Niklas Rønning), men for å sjekke når bussen kom. Plutselig kjente jeg den umiskjennelige lukten som finnes på de fleste bussholdeplasser av en viss størrelse – lukten av tobakksrøyk. Jeg så meg rundt. Joda, bak bussskuret, som forøvrig er åpent både på siden, på toppen og i bunn, hva så jeg der? Joda, en milf i 50-årene som stod og dampet i vei, mens hun stod med hodet ned i mobilen sin. Siden vinddraget stod i min retning, kom hver trekk i min retning. Flere aspirerende busspassasjerer stod i nærheten av milfen, og noen begynte etter hvert å trekke seg unna, mens de så med øyne som snakket av seg selv mot hun med sigaretten. Men hun bare fortsatt å dampe. Hun hadde i egne øyne sikkert helt rett til det – en menneskerett! “For jeg gjør hva jeg vil, når jeg vil!”, så det ut som hun tenkte. “Dere kan jo bare trekke dere unna …”, sa øynene hennes i retur til de som skygget banen.

Tirsdag var det om mulig enda verre. På en av de største holdeplassene i TRH stod en hel mengde aspirerende og ventet på sin buss, mens andre satt på benkene på holdeplassen. Og der satt det en tosk midt blant forsamlingen og dampet i vei på en sigarett, helt uanfektet de rundt seg. Han syntes angivelig det var helt greit å forpeste og forsure luften rundt seg. Det er jo sikkert en menneskerett å røke, selv om jeg ikke tror det finnes i noen av menneskerettighetens statutter.

Det var dette med å ta hensyn til andre da. Må du røke, kan du ikke heller dra til fjells, på påsketur, finne deg en hule eller en snøfonn, grave deg halvveis ned, og deretter tenne på denne røken din, som du er så avhengig av?

Før hadde vi røkekupeer på togene. En hel vogn hvor alle de som røkte satt i. Satt du der på en 5-6 timers lang togtur fra TRH til Oslo, så var det nesten som du hadde vært i krigen når du kom til Oslo S – gjennomforgiftet og nikotinforgiftet. Klærne var det bare å kaste etterpå.

Før røkte man også før skirenn. Før 1940 uttalte leger at det faktisk var sunt å røke for et skirenn, for de åpnet lungene. Og under krigen var det å ta seg en røk noko tå det gjevaste du kunne gjera. Men no skjønna eg ikkje kvifor tastaturet mitt pluseleg børja å skrive nynorsk, så eg tror det er best eg sluttar her. Røker du?

Bildet: Påsketur! (foto: skjermdump NRK)

Hva passer vel bedre enn et lite sagn på Palmesøndag. Her et litt sørgelig, men også vakkert sagn om hvordan et av verdens mest merkelige hav oppstod. Forfatter: rteworld

«Herdars bok», en bok som angivelig skal ha blitt utelatt fra Bibelen rundt år 200 e. Kr, handler om Vasiti, en ung kvinne som ble drept av en ond dronning som styrte i området som i dag er kjent som Jordan-bredden. Den omhandler også den store sorgen som hennes far, Herdar, ble påført.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vasitis far, presten Herdar, fikk skylden for dette drapet av dronningen og ble innesperret i et fangehull. De egentlige morderne gikk fri og utsprang fra byens ledelse, styrt av den misunnelige og herskesyke dronning Hamani. Vasitis eneste forbrytelse var at hun var usedvanlig vakker. Så vakker var hun at den misunnelige dronningen beordret henne drept, for ingen skulle være vakrere enn dronningen. Vasiti ble drept på sin fødselsdag, da hun var 20 år gammel. Hennes far Herdar kom aldri over tapet av sin skjønne datter. Herdars opphold i fangehullet ble vidgjeten kjent på grunn av noe som hendte i fangehullet han satt i. Herdars bok fikk sitt navn fordi den ikke handler om Vasiti, men om den sørgende fars skjebne. Dette skjedde:

Vasiti var Herdar og Samarkands første barn. Hun var både god og hadde en ynde som ble kjent langt utenfor landsbyen. Herdar holdt av denne datteren mer enn noen andre. Vasiti utførte sine plikter både i huset, passet sine yngre søsken med godhet og beskyttelse og hjalp sin far i tempelet på en slik måte at hun også ble høyt aktet av de andre i landsbyen. Alle likte Vasiti og sa hun en dag ville bli gift med en prins eller til og med en konge, så pen som hun var, men Vasiti bare lo og sa hun ville bo i landsbyen som hun elsket over alt på jord, fremfor å forlate landsbyen til fordel for et annet kongerike.

Herdar ble fra seg av sorg da Vasiti døde. Han ønsket selv å dø, fordi han ikke kunne makte å leve etter Vasitis død, men selvmord var en skammelig handling som ville påføre familien stor vanære. Vasiti hadde om morgenen den dagen hun ble drept blitt tilkalt til landsbytorget av byens voktere og hadde blitt fortalt at det skulle holdes en stor fest for henne, som dronning Hamani arrangerte. Vasiti ba landsbyvokterne om å tilkalle sin far og de øvrige søsknene, for hun kunne ikke tenke seg å avholde en slik fest uten sin far og søsken til stede. Vokterne fortalte at det allerede var ordnet og at faren allerede ventet på torget sammen med de andre. Vasiti tok på seg sin fineste hvite kjole og bandt en blomsterkrans av liljer og satte blomstene i sitt vakre og lange hår. Hun tok med seg en kurv med ferskt brød, rikelig med frukt og vin som hun ville dele med de andre i landsbyen. Hun var så god og snill at hun heller ville gi landsbyboerne gaver heller enn å få selv.

Sammen med vokterne kom hun til landsbyens torg. Der var både byens ledelse og dronning Hamani samlet sammen med resten av landsbyboerne. Alt var duket til fest. Vasiti ble glad da hun så både sin far og sine søstre sammen med landsbyledelsen og hun smilte til dem. Hun ville løpe mot dem, men ble holdt igjen av vokterne. Vasiti skjønte at noe var galt, for de holdt henne igjen med makt. Hun ble redd.

Dronningen tok ordet og ba vokterne gjøre klart for det som skulle skje. De åpnet en inngang til et rom under bakken som var dekket med planker og tok tak i Vasiti. Rommet under bakken bestod av et marmorbelagt gulv med vegger av stein, men var ellers tomt. De ble satt en stige ned til rommet og Vasiti ble bedt om å gå ned i rommet. Selv om Vasiti ble skremt av å skulle gå under bakken adlød hun siden hennes far og søstre stod sammen med vokterne, for hun trodde fremdeles ikke noe ondt ville hende.

Da Vasiti hadde kommet ned i den underjordiske rommet ble stigen trukket opp og hun ble redd. I neste øyeblikk ble heller lagt over hullet slik at det ble dekket og rommet ble helt mørkt. Hun skrek i frykt, men forgjeves. Herdar skrek også til, men ble straks grepet av vokterne og ført til landsbyens sted hvor fangene ble holdt. Han ble fortalt at han hadde stått bak datterens levende begravelse og at han skulle sperres inne i fangehullet for resten av livet. Herdar fikk skylden for Vasitis død og dronningen fortalte landsbyboerne at hun hadde begravet Vasiti levende etter påtrykk fra Herdar.

Herdar ble plassert i kjelleren i huset som rommet fangene. Dagen etter da vokterne skulle gi ham litt mat, hadde det dannet seg en dam av tårer hvor Herdar lå lenket. Hans tårer hadde samlet seg i en dam rundt ham og siden Herdar hadde grått hele natten, hadde ikke tårene tørket, men samlet seg på gulvet. Morgenen etter da vokterne kom hadde dammen blitt enda større, og etter en måned var de nødt til å legge inn en steinhelle så Herdar ikke skulle drukne i sine egne tårer, for å dø det fikk han ikke lov til. Det var nå blitt et lite basseng av Herdars tårer over tapet av sin kjære Vasiti.

Etter ett år kom en vismann til byen og besøkte Herdar i fengselet. Herdar gråt fremdeles og tårebassenget var nå murt inn, slik at de ikke rant utover huset. Oppe på steinhellen satt Herdar. Vismannen spurte Herdar hvorfor han gråt fremdeles, men fikk ikke noe svar. Tårene rant fra Herdars øyne i en uendelig strøm og han satt urørlig på steinhellen uten å si noe. Vismannen ble skremt over det han mente var et slags under og spredte historien utenfor landsbyen. I årene som fulgte kom flere til fangehullet for å se presten som alltid gråt og fylte kjelleren med et basseng av stadig flere tårer. Herdar selv sa aldri mer ett eneste ord, men gråt stille. Mange som kom for å se på underet gråt med ham.

En prest av høy stand besøkte Herdar da han hadde sittet der i 15 år. Han ba den onde dronningen om at Herdar måtte bli fri på grunn av at han nå hadde sørget nok og lidd nok, men dronningen var urokkelig. Hun sa at han gjerne måtte gråte til han druknet i sine egne tårer. Bassenget ble stadig større og etter 20 år var hele kjellerrommet fylt av et basseng med tårer. Men Herdar fortsatte å gråte og kunne ikke stanse. Hver time av døgnet gråt han tårer i en evig strøm nedover ansiktet og vokterne hadde lagt en sti av heller for å gå bort til ham med føde.

Nøyaktig på dagen 20 år etter at dronningen hadde stengt Vasiti inne i den underjordiske graven for å dø, sluttet Herdar plutselig å gråte. Han var helt tom for tårer. Bassenget var nå så stort at alle i landsbyen kalte det «Tåresjøen». Herdar kunne nå for første gang se stien av heller som lå blant en stor sjø. Han så nå plutselig klart for første gang på 20 år. I enden av stien fikk han plutselig se et lys og en underlig og vakker skikkelse kom gående imot ham. Skikkelsen som Herdar først trodde var en vokter som bar på hans daglige rasjon av mat, hadde ikke mat i hendene, men derimot hvite liljer.

Da skikkelsen kom nærmere så han at det var en kvinne – en ung kvinne med langt og vakkert hår. Hennes ansikt var så vakkert og det lyste at ømhet og kjærlighet. Herdar så plutselig at det var Vasiti som kom. Herdar kastet seg ned foran henne, men Vasiti ba faren om å reise seg. Herdar sa han ikke kunne reise seg på grunn av lenkene, men Vasiti ba ham likevel om å gjøre det. Hun sa til faren at han skulle komme med henne, men Herdar sa at vokterne ikke lot ham gå med henne. Vasiti sa så:

 – Far, jeg er kommet for å ta deg med hjem. Du skal aldri lide mer og du skal aldri gråte mer. Dine tårers sjø skal oversvømme landsbyen og drepe dronningen og alle hennes medhjelpere. Kom far, kom! Vi skal reise!

Herdar stod opp og rørte ved sin datters hånd. I samme øyeblikk brøt bassenget sammen og tåresjøen steg til en flodbølge som skyllet ned mot landsbyen, mens Herdar og Vasiti forsvant i luften. Kun dronningen og hennes medhjelpere druknet, og sjøen av tårer la deretter hele landsbyen under vann. Sjøen som oversvømte landsbyen ble deretter kalt Den evige Tåresjøen.

Epilog: «Tåresjøen», eller Dødehavet som det heter i dag, er et 750 km2 stort ferskvannsbasseng hvis opprinnelse vitenskapelig er ukjent. Sjøen ligger om lag 400 meter under havets overflate og er om lag 400 meter dyp. Dødehavet har ikke noe utløp, men har tilsig av vann fra Jordanelven. Saltinnholdet i vannet er så høyt at det gir en enorm oppdrift, slik at det er umulig å synke ned i vannet.

Dødehavets opprinnelse har ofte blitt forklart med guddommelig tilblivelse, og skrifter fra det mesopotamiske 4. dynasti hevder at sjøen er skapt av tårer fra en sørgende far som mistet sin datter under grufulle omstendigheter. Saltinnholdet i Dødehavet er målt til å ha samme saltinnhold tårer fra mennesker.

Ved bredden av Dødehavet vokser det hvite liljer som har fått navnet Vasiti-liljer, en av de mest velduftende og vakreste blomstene som finnes i området. Blant disse liljene kan man også sporadisk finne en orkide-planteart som til stadighet feller et salt sekret – akkurat som om planten gråter. Den har fått navnet «gråteordkide» og vokser bare ved Dødehavet. Den kalles også Herdars ordkide. Når den plukkes gir planten fra seg et salt sekret som minner om tårer og gir fra seg en duft lik den Vasiti-liljen har når den står i full blomst.

I 2005 ble det foretatt en rekke maritime arkeologiske undersøkelser av bunnen av Dødehavet. På 350 meters dyp fant en miniubåt en sti av steinheller som ble datert til antikken, og på en av hellene var det risset inn noe som ved senere sammenligning med et gammel og utdødd skriftspråk fra området tydet til et navn – Vasiti. På en annen helle like ved fant man en tekst innrisset som man tydet til:

Fange revene for oss Vasiti, de små revene som herjer i vingårdene

For nå står våre vingårder i blomst

Min datter er min, og jeg er hennes, hun som gjeter mellom liljer

Når dagen svalner og skyggene flyr, kom tilbake, min venn!

Fly som gasellen og den unge hjort over balsamduftende fjell

Om alle tårer i verden kunne gråtes, et hav jeg gråter,

For deg min høyt umistelige datter

Min morgenstråle og aftenrød

Det er full krise i egg-Norge. Det er jo eggende å gå på egg-jakt, særlig i disse før-påske-tider. Kanskje burde vi i år omdøpe palmesøndag til “eggesøndag”. Nei, enig! Dårlig forslag. Det er fristende å lete etter syndebukker. Skal vi skylde på eggsentralen (er det noe som heter det?), altså de som sitter på sikkert enorme egg-lagre på et hemmelig sted i Norge. Har Forsvaret noe med dette å gjøre? Har de gått til konfiskering av alle egg i Norge for å bruke de til å skape et mer robust forsvar? Kanskje ikke, for jeg tenkte …, hvilken militærstrategisk betydning har egg i Det Norske Forsvaret – disse staute karene – og etter hvert også nå – staute og robuste kvinnene som har oppnådd full likestilling i Staten … i alle fall. Vi er på vei, damer! Dere er enige i den? Joda, hvis du tenker deg om. Kvinneguiden, hva tenker dere? Dere er jo opptatt av de små problemene her i verden, er dere ikke? Er det ikke litt eggende å diskutere det som egger dere?

Men mange … ting(?) legger egg (sorry, fant ikke noe bedre uttrykk akkurat nå (jeg ser på 3-mila i NM, skjønner dere. Der er de mer opptatt av føret enn egg, hører jeg). Hvilke alternativer har vi. Kråke-egg? Legger ender egg? Egg-svaner (avledet av sang-svaner)? Gjøken? Hva med krokodille-egg? Strutse-segg! Nei, strutse-EGG, skulle det stå. Er ikke de rimelig store også da? Men det er kanskje mangel på struts i Norge. Jeg innbiller meg at strutsen ikke lever “naturlig” i Norge. I alle fall har jeg ikke sett noe struts når jeg har vært på barsk og mannlig jakt i de trønderske skoger og fjell. Og hva skal man i så fall skyte struts med? Og i tilfelle hvor? Hodet? Beina? Den litt usunt utseende runde kroppen? Nei, men nå ble jo dette plutselig litt grotesk. Det var ikke avliving av struts jeg skulle skrive om. For kjøttet er nå en ting, det var egg som var temaet her.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bildet: Strutse-segg? (foto: Imgur)

Hvor er alle de kaklende hønene?  Er de på Kvinneguiden? For det er jo dere som legger – eller i alle fall skal legge – disse eggene. Er de avlivet? Hønene altså, ikke Kvinneguiden! Eller har noen satt en propp i de, eller har de gått til streik? For denne gangen kan vi ikke skylde på været, som vi gjorde under den forrige krisen vi hadde som omhandlet et matvareprodukt. I 2011 tror jeg det var. Da rammet en ufattelig krise oss ved juletider. Da var det ikke egg, men smør! Vi hadde en ufattelig “melt-down” på smør. Smøret smeltet ikke, for det fantes ikke. Men det industrialiserte produktet smør ble en mangelvare. Butikkene gikk tomme for smør, og nordmenn fartet utenlands for å kjøpe dette produktet som vi plutselig fikk abstinenser mot (eller heter det for? Eller på? Whatever!). Smør ble til og med solgt på svartebørs, på finn.no til blodpris. Her er et resyme:

SMØRKRISEN KOMMER!
I desember 2011 oppstod det en krise som nesten overskygget alt det onde som skjedde dette året, i alle fall i media. Og selv om denne “krisen” medførte verken tap av liv eller skadde, så skapte den diskusjoner og sterke følelser blant flere av oss, en slags uggen stemning og tilløp til panikk som hadde sitt “episenter” ved juletider 2011. Smørlandet Norge gikk tomt for … hold dere fast: SMØR! Og plutselig fikk vi smørabstinenser alle som en. Til og med de som sjelden kjøpte smør, men brukte plantefett og margarin på brødskiva, begynte å føle smørhungeren. De som bakte kaker og kjeks opplevde en traumatisk krise. For nå skulle alle plutselig bruke smør i bakverket og ikke margarin som de fleste brukte. Feinschmekkere, som selvsagt kun brukte ekte smør, var i harnisk. I tillegg hadde en lavkarbo-bølge skyllet inn over oss, en «bølge» som involverte utstrakt bruk og konsum av «ekte» smør. Lavkarbofolk spiste rømme og smør dagen lang. Media slang seg på og erklærte at vi nå gjennomgikk en “smørkrise” i landet. Det ble brukt krigstyper i fontene i overskriftene, og ordet «KRISE!» ble flittig brukt i overskriftene.

Særlig før jul var det full krise, både i butikkene og i de norske hjem, for julebaksten 2011 sto for tur. Og alle mente vi da at julebakst uten smør – ekte smør – er som et skirenn uten snø; det blir ikke helt det samme. Margarin, som ikke er smør, men som dog noen hevder smaker som smør, ble ikke akseptert i julebaksten hos Kari og Ola. Margarin er som kjent laget av plantefett og ikke kumelk og er derfor et substitutt for smør, akkurat som brent sikori var – en rotplante, da det ble brukt som kaffeerstatning under andre verdenskrig. Det var svart, og når vann og sikori ble varmet opp kunne man med god fantasi innbille seg at det smakte kaffe, selv om jeg ikke har prøvd brent sikori. Men margarin som substitutt for ekte smør blir som å gå skirenn på isoporkuler; det ligner på snø, men har ikke samme konsistens. Eller smak…
Vårt lille, men akk så rike, land opplevde altså i desember 2011 mangel på smør. Det er over 12  år siden. Butikkene gikk tomme for smør og det var ikke mer å hente fra produsentene. Hyllene var tomme.

Fransk, svensk, dansk, irsk og belgisk smør ble redningen for noen. Og på Finn(.no) kunne man se “til salgs”-annonser og auksjoner for utenlandsk smør, som ble omsatt til 2000 kroner kiloen eller mer. Smør ble solgt til høystbydende. Noen solgte til og med halvspist smør (!). På Svinesund på riksgrensa til Sverige ble en russer i desember 2011 stanset med 90 kilo smuglersmør. Enten så hadde han stor smøravhengig familie i Norge, eller så hadde han et håp om å gjøre noen lettvinte penger (sannsynligvis det siste) ved å selge smør til en dyr penge. Og skrev du inn ordet “smør” på Finn.no i desember måned 2011, kunne du få opp 257 treff, selv om noen av treffene også omhandlet “skismør”, altså skismurning. Men det egner seg dårlig i bakverk, innbiller jeg meg. Søkte du på ordet “smørkrise” på Google i slutten av 2011 fikk du opp 883 000 treff. Norske treff!

HVORFOR BLE DET SMØRKRISE?
Det var flere årsaker til smørkrisen. Mange mente mye og fordelte skyld etter hvor mye (eller lite) vett de hadde om norsk smørproduksjon -og forbruk. Kvinneguiden kaklet på sin sedvanlige måte i vei. Mange skyldte på Tine, produsenten som laget og solgte smør til butikkene. Men det blir litt det samme som å skylde på postmannen når pakken din ikke kommer frem i tide, eller på TV’n dersom vi ikke vinner medaljer i OL. Andre skyldte på lavkarbo-bølgen, andre på bøndene som de hevdet hadde skrudd igjen “kranene” (hvilke kraner?) på kuene.

Staten fikk, som den pleier å få, skylden for at de ikke hadde tildelt nok melkekvoter til bøndene, noe som enkelte hevdet fikk bøndene til å slakte kuene sine (noe de ikke gjorde) i stedet for å melke dem tomme. Andre gikk lengre og skyldte på Dagros – kua altså – som de hevdet ikke spiste godt nok til å produsere nok melk. Atter andre skyldte på en dårlig avling det året (og, ja, det var en dårlig avling det året), noe som medførte at det ble mindre for å spise for Dagros (…igjen kua). Men, det enkleste (og her kanskje også det mest riktige/minst gale), var å skylde på været. For det dårlige været, med flom og regn på vårparten, medførte at avlingene ble dårlige, og medførte til “syvende og sist” mindre råstoff for å kunne lage smør (det heter vel strengt tatt, og tradisjonen tro, å “kinne” smør), nemlig melk. I dette kaoset av mulige årsaksrekker -og sammenhenger finner vi altså både været, avlinger, Staten, mat til kuene, kuene selv, bøndene, Tine, butikkene, lavkarbo-dietten, og kanskje også jula. Velg selv hvem du vil skylde på. Kanskje er det her mest nærliggende å hevde et mea culpa-ansvar (“min egen feil”). Selv ville jeg vel gi skylden for smørkrisen til noe helt annet enn været, nemlig den norske “folkesjela” og norsk media. Akademisk kalles dette “moralsk panikk”, og media er her en viktig ingrediens. Det henger sterkt sammen med det bibelske ordet ‘syndebukk’. For bestemmer vi oss for at noe er en krise, ja, da blir det en krise. Og i 2011 bestemte jo media at det var en krise.

HVA ER EN KRISE?
Vi manglet smør. Butikkene gikk tomme. Men hvorfor ble dette betegnet som en “krise”? Ordet krise (av det greske ordet ‘crisis’) kan best oversettes med en plutselig forandring, gjerne en skjebnesvanger forandring eller overgang til noe radikalt annet. Et dødsfall kan være en krise, en barnefødsel likeså (selv om sistnevnte som regel er en positiv krise). Skilsmisse, sykdom, det å miste jobben, kan også være en krise. I 2011 var smørmangelen nær en slik traumatisk krise. Og folk opplever og gjennomgår kriser forskjellig. I psykiatrien deler man inn kriser i fire stadier: Sjokkfasen, reaksjonsfasen, bearbeidingsfasen og nyorienteringsfasen. Dette er gjerne de traumatiske krisene, men smørkrisen var, for mange, ikke langt unna en traumatisk krise, i alle fall kunne man få det inntrykket hvis man leste avisene. Men kan man kalle det krise når butikkene går tomme for smør? Hadde man gått tom for mat i sin helhet, så kunne man godt kalle det en krise, en alvorlig krise til og med, men her gikk man tom for en liten og forholdsvis ubetydelig livsnødvendig ingrediens til maten; smør på brødskiva og smør i bakverket. Men finnes det alternativer – og det gjorde det jo (margarin), så kan man neppe kalle det en krise. Det blir det samme som om butikkene skulle gå tomme for Cola. Det ville blitt ille for de cola-avhengige av oss, men vi hadde nok overlevd en periode på Solo også.

“SMØRKRISEN”
Smørkrisen opptok alle av oss på høstparten og rundt juletider i 2011, for nå hadde avisene skrevet om smørmangelen og hadde erklært den som en nasjonal “krise”. Og siden media har enormt mye makt – det vet vi alle – og definerte at ordet “smørmangel” heller skulle kalles “smørkrise“, så opplevde det norske folk alle de fire traumatiske stadiene som en krise innebærer. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, begynte folk å reagere. Noen valfartet til Sverige og Danmark for å kjøpe smør, andre solgte smør på svartebørs (finn.no), med priser som ikke sto langt unna kiloprisen på gull. Folk gikk over til “reaksjonsfasen” – de handlet, i dobbel forstand.

DEN NORSKE FOLKESJELA
Norge er et rikt land, basta! Vi ( …merk at jeg her omtaler Norge som “vi” helt automatisk) er kåret flere ganger til verdens beste land å bo i. Vi har olje og gass, og vi har fisk og rent vann som vi kan drikke rett fra springen, Vi har vidstrakte vidder og vakker natur, fjorder og fjell, blomster og epletrær. Vi er betegnet som en slags Edens hage. Vi har noenlunde stabilt vær (stort sett betegnet som “novembervær”) året rundt, og vi har verken jordskjelv eller store naturkatastrofer. Blåser det opp til litt vind av betydning kommer det ekstremværvarsel fra Yr. Men stort sett går det bra. Og ikke har vi giftslanger og giftedderkopper som kan drepe oss, og ikke har vi løver og tigrer, hyener eller leoparder i skogene. Og elvene våre er fri for krokodiller. Vi har bare “snille” rovdyr: ulv og bjørn og gaupe, og alle vet vi jo at de er snille som lam, selv om de liker sau veldig godt. Ikke hadde vi, som de hadde i Europa i 2011, noen finanskrise heller. Vi har nok mat, fårikål, vi har fine biler, vi har kollektivtransport som stort sett kommer når den skal komme (her vil nok mange på Østlandet være uenige) og vi er ikke i krig med verken Sverige eller Danmark lengre. Vi har det meste vi trenger. Smør hadde vi mer enn nok av før “krisen” i 2011. Folk tok smøret som en selvsagt ting. Gikk vi tomme så var det jo bare å stikke ned på hjørnet og kjøpe en smørpakning eller tre på Rema’n eller Coopen. Men oppramsingen av ingrediensene i den norske folksjela er ikke slutt. Vi er ikke “bare” verdens beste land å bo i, vi er også verdens beste nasjon på ski (på snø), alpine grener, håndball, curling, sjakk og bordtennis, og kanskje også i «vri-åtter» (det siste er jeg imidlertid ikke sikker på, men det er ikke umulig). Bare i fotball er vi helt på trynet, herrefotball vel og merke. Der er vi fremdeles helt rævva, for å bruke et mye brukt akronym.

Resten av verden lo selvsagt av oss. Ikke av fotballen (selv om noen lo der også), men av “smørkrisen” vår. Til og med i Pakistan ble det meldt i nyhetene (under utenriksstoff naturlig nok) om at nordmenn i 2011 manglet noe av det norskeste som finnes, nemlig smør. Og pakistanerne skjønte ikke noe av hvorfor vi gikk av hengslene. Men det de ikke skjønte var smørets betydning for den norske folkesjela. For smør har så sterke tradisjoner i Norge at det er en del av den norske godt innarbeidede folkesjela, på lik linje med bunader, fjord og fjell, skirenn og syngende og (for-)lokkende budeier som kinner smør med runde bollekinn ikledd bunader. Og vi hadde Smørbukk, gutten som i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr lurte trollet tre ganger og endte opp med å ta livet av både trollet og datteren til trollet etter at trollet hadde forsøkt å bruke Smørbukk som en av ingrediensene i den helnorske retten sodd. For norsk bonderomantikk er et opphøyd ideal i Norge. Og selv om smør ikke er en av ingrediensene i eventyret, så forbindes Smørbukk i alle høyeste grad med smør på grunn av eventyrfigurens navn. Smøret, kanskje sammen med brunosten og bunadene, er et symbol på noe urnorsk. Men så mistet vi den gode selvfølelsen. Plutselig.

Noen mente spøkefullt at smørhysteriet og følelsen av krisestemning skyldtes traumatiske smøropplevelser i barndommen, og mange skjønte ikke hvorfor den “feite meieriguffa” som smaker som “en blanding av kumøkk og brent gummi” (sitatene er hentet fra Siddislandbloggen til Dag Eigil Rusnes) plutselig fikk så stor betydning for det norske folk. Men det handler ikke om å bruke smøret, det handler mer om å ha det tilgjengelig. Ethvert respektabelt kjøleskap inneholder en pakke med ekte smør, selv om vi for det meste bruker margarin eller “bordsmør” av plantefett. Men følelsen av å ikke kunne kjøpe smør – ekte smør – ble et traume for mange. Nå skulle plutselig alle ha smør!

SMØR I MEDIA
Den norske smørkrisen gjorde det fett å være svensk kjøpmann. ICA Hemavan økte smørsalget i desember 2011 med 880 prosent (Rana Blad, 24.12.2011) og kjøpmannen på ICA uttalte at han “aldri har opplevd makan”. Nordmenn tømte svenske butikkhyller for smør. Noe av dette kom på Finn.no. Når en butikk endelig fikk inn ny forsyning av smør, importert smør vel og merke, kom det nyhetsoppslag i avisene, med bilder av butikkenes plakater som stod strategisk utendørs med påskriften “VI HAR SMØR”. “I Holmestand er det smør å oppdrive, riktignok importert fra Danmark”, meldte en avis i området 22. desember. 13.12.2011 kunne vi lese i avisen Fremover Nordlys at “Idag kommer smøret til Narvik” med store fete typer i overskriften. Som om det var en nyhet på lik linje under krigen i slaget om Narvik. På Finn.no solgte en Karasjok-mann smør til 150 kroner, som var minsteprisen. “Gi bud” stod det i tillegg. Han satt på 16 pakker smør og 12 pakker melange (Finnmark Dagblad, 31.12.2011). Andre fikk 500 kroner pakka for en pakning med Tine smør. Atter andre betalte 50 kroner for en bordpakke med Bremykt (70 % smør og 30 % planteoljer) (Avisa Lindesnes 30.12.2011). I andre Finn-annonser kunne vi lese: “Har to stk 500 g smørbiter, vart kjøpt fredag, Selges høystbydende innen mandag”. (Aftenposten 21.12.2011).

Men ikke alle tok smørkrisa like tungt. Bearbeidelsesfasen satte kreative sjeler i gang og noen begynte å kinne smør selv. I all sin enkleste form er det enkelt å lage smør, det er bare å piske fløte lenge nok. Men ekte smør krever litt mer arbeid, kunnskap og utstyr. Men i “krig” gjør man det man må, og flere startet å kinne på kjøkkenet. Både i blokkleiligheter i byene og i mer landlige omgivelser. Budeiene kom fram igjen. I Sørbygda i Nord-Trøndelag begynte Siv Eggen å kinne smør med smørkinna hun kjøpte i 2010 (Avisa Snåsningen 21.12.2011) og fortalte, at å lage smør, det er dog ikke gjort i en håndvending. Det må mer til enn stiv og ihjelpisket fløte. Fremgangsmåten beskrev hun som følger, og det er kanskje verdt å ta med, så får de av dere som ikke vet hvordan smør lages en liten aha-opplevelse:

1. Melka må separeres for at fløten skal skilles ut (kalles også å skumme fløten). Dette tar “noe” tid…
2. Fløten må syrnes. Den blir da til rømme. Denne skal igjen stå i romtemperatur ett døgn. Deretter venter noen dager med modning.
3. Rømmen må deretter tempereres igjen før selve kinninga tar til. Og det er der selve arbeidet begynner
4. Hvordan det gjøres i praksis vet jeg ikke, men jeg innbiller meg at det er hardt arbeid, for Siv opplyser at hun “dro og dro”, og “det gikk lang tid og lite skjedde”, Men “plutselig” fikk hun lønn for strevet og hele blandinga ble til smør.
Resultat? Hun laget smør av 5 kilo rømme som ble til 2 kg smør. Til dette gikk det med 50 liter melk! Så å lage eget smør er dårlig butikk. Men vil du prøve; be my guest! Og er du først i gang så kan du i tillegg lage både yoghurt, kesam eller cottage cheese.

For de med ekstrem lite tålmodighet og alvorlig grad av smørabstinens, og som ikke kunne kjøpe smør på “svartebørs”, lanserte Kragerø Blad (17.12.2011) “lettvint-versjonen” å lage smør på: 1 liter fløte gir en halv kilo smør. Fløten smaksettes med salt, hvitløk, urter, rødvin eller pepper. Deretter skulle man piske fløten i miksmaster i ca. 10 minutter. Deretter måtte man klemme ut kjernemelka ved hjelp av et dørslag og håndkraft, før man hadde i saltflak som skulle knas jevnt inn i smøret. Av verbene som ble brukt i oppskriften forstår vi at heller ikke dette ikke er noe lett arbeid. Men smørabstinensen ble midlertidig holdt i sjakk.

Vi fikk “smørsjuka”, for smør måtte vi ha, og smør har vi jo alltid hatt. I 1617 var smør det viktigste betalingsmiddelet her til lands. Skatteinnkreverne ville ha smør som betaling foran penger. Men i 2011 hadde folkesjela snudd. Nå ville man ikke ha bare smør, man ville ha penger for smøret. Og salget på Finn.no og Facebook tok seg opp. Romerike Blad meldte 13.12.2011 at en mann “på Facebook” krevde 400 kroner for en åpnet (åpnet!!!) bordpakning med meierismør («noko av det gjevaste du kan få»). Han antok – i annonsen – at det var om lag 220 gram igjen. 400 kroner! Og en “halvspist smørpakke” lå også i lang tid ut på Finn.no, med bilde av den halvspiste smørskrotten. Pris? 100 kroner! Pent brukt smør. Om noen kjøpte vet jeg ikke, men det er trolig, Smørabstinensen var verre enn hos en heroinmisbruker som ikke har fått dagens dose.

En “for seg”-kvinne hadde annonsert en halvkilospakke med meierismør etter auksjonsprinsippet. Startbudet var satt til 500 kroner. Hun opplyste (VG 11.12.2011, side 6) at hun hadde “fått bud på både 500 og 600 kroner, men har takket nei, forteller hun til VG”. Hun ville ha en “god” pris og mente at 800 kroner, “minst”, var prisen hun fant rimelig. Galskap! Hun opplyste også i samme artikkel i VG at hun hadde sett en annonse hvor noen skulle ha 5000 kroner for én pakke smør, og la til: “Det er helt spinnvilt”. Ja, jeg kan være enig i det.

KAN DET SKJE IGJEN?
Å, jada. NTB kunne i januar i 2018 fortelle at norske bønder produserte 28 millioner liter mindre melk i 2017 enn de gjorde året før. Dette kan derfor føre til en ny smørkrise i 2019 på grunn av for lite mottatt melk hos Tine, ble det spådd, for media liker å fremsnakke kommende kriser. Men Tine og det norske folk hadde i 2018 et annet problem; Norge hadde for mye ost. Tine ønsket derfor av den grunn nedgangen i antall liter melk velkommen. Selvsagt på grunn av økonomiske årsaker, for finnes det for mye av en vare må prisene dumpes. Også denne gangen skyldtes nedgangen i leveringen av melk dårlig foravling – i siste instans (igjen), været.
Været er kanskje blitt verre de senere årene. 2011 var et ekstremvær-år i det nedbørsmengden og den høye temperaturen var “ekstrem” det året. Kornet det året ble i stor grad ødelagt av at avlingene regnet bort. Nedbørsmengden i Norge var i 2011 den høyeste siden 1900 og Norge fikk 130 prosent mer regn i forhold til normalen andre år.

EPILOG
Vi nordmenn holder sammen i kriser. I alle fall er det slik vi liker å fremstille oss og tro om oss selv. Slik var det etter 22. juli 2011. Folk sto sammen – i sorg, avmakt og sinne. Under smørkrisen raknet samholdet. Vi ble hekta på smør og griskheten i oss kom frem. For verdens kriser for øvrig ble til barnemat mot smørkrisen som rammet den norske folkesjela. Vi ble villige til å gå langt i desember 2011 for å skaffe oss smør. Og vi gjorde det.

Samme år skjøt en mor seg selv og sine to barn i USA, fordi hun hadde blitt nektet matkuponger av “sosialen”. Hun var desperat. På politisk kvarter på radioen kunne vi under smørkrisen høre en norsk politiker (Frp) uttale: “Det er pinlig at verdens rikeste land ikke klarer å brødfø sitt eget folk!“. Det var smøret han refererte til. I verden for øvrig var det nød og elendighet, kriger og barn som sultet i 2011. Det var kriser i fleng i verdensmålestokk, krig og elendighet, sult og tørke, jordskjelv, tsunamier med tusenvis av døde. Men vi hadde altså den største krisen av dem alle: Smørkrisen…

Det er lenge siden smørkrisen. Det er fortsatt problemer i verden. Og nå står vi midt i en annen krise. EGGKRISEN!

Så alle kaklende høner der ute – foren dere og start å verpe egg imidiately! Imiditly! Imadieytely! (nei, hvordan skrives det?)

Bildet: Alle vet hvordan egg ser ut, så jeg satte heller inn dette fine bildet av noen blomster. Ikke spør meg om hva de heter … (foto: nei, ikke meg, men tatt fra https://japan-clothing.com/blogs/japan/japanese-flowers-meaning)

Lé line er hentet fra punkegutten i den norske filmen “Sønner av Norge” (2011), en litt midt på treet film som – til tross for at den handler om nudister – også har en god og enda bedre fortelling om “hvordan bli punker”, hvor sønnen til hovedpersonen Magnus (spilt av Sven Nordin) – Nikolaj – finner punken. Johnny Rotten (John Lydon), vokalist i legendariske Sex Pistols, dukker også overraskende opp på slutten av filmen.

Men det var egentlig ikke filmen jeg ville skrive om – den skal egentlig bare sette “stemningen”, for som overskriften indikerer: “Det handler om å gi fan, og samtidig være stolt av det!”, så vil jeg henlede oppmerksomheten mot de idd-i-otene som tar med seg rikdommen sin og flytter til …, hold deg fast: Sveits! SVEITS!! Hva fan skal man bedrive tiden med der? Telle pengene sine sammen med andre likesinnede. Først flyttet Røkke, og deretter fulgte andre såkalte rike mennesker på. Jeg kunne nevnt masse navn, men gidder ikke.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bildet: Fra Folkebladet.no Tegning: Trond Sandnes 17.9.22

Der sitter de nede i luksusvillaene sine og er så glade og fornøyde at de har klart å snike seg unna det de sikkert kaller jernkloa til den norske skattemodellen. Og uenig eller ikke, skatt er noe man betaler for at vi skal ha de goder vi har i Norge. Og den norske modellen er unik på verdensbasis. Innbyggerne i mange land, og jeg har spesielt snakket med flere amerikanere, misunner oss vårt velferdssystem. Om det er sosialistisk eller borgerlig – samma det. Det norske velstandssystemet har vært ganske likt siden slutten av andre verdenskrig, og uavhengig av hvilken regjering som styrer, så mister vi ikke rettighetene våre over natta. Vel, noe endrer seg selvsagt over tid. Støtte til briller, tannbehandling, diverse støtte fra det offentlige, etc. I know …

Bør de med mange penger bidra til vår felles kasse, eller er det en menneskerett å karre til seg så mye penger at du blir så gjerrig som Onkel Skrue i Donald Duck, at du syns det er urettferdig at de andre – eller vi andre – ikke skal få nyte godt av goder som kanskje lokalsamfunn har bygd opp? Nylig leste jeg at sjefen for DnB tjener 15 millioner i året. Vel, jeg er kunde av DnB selv og rentene der er ikke akkurat lave, så hvor pengene kommer fra er vel innlysende.

Jeg er ikke i mot at folk tjener penger. Jobber de hardt og er dedikerte i det de driver med – be my guest! Jeg unner dere hver krone. Men – og det er her moralen kommer. Ikke syt og klag fordi dere må betale en viss skatt av det dere tjener, også formue. Jeg kan avsløre en hemmelighet for dere: Det må vi med vanlig inntekt også.

Feigiser kaller jeg dere, når dere rømmer til landet uten kyststripe og stort sett bare fjell – Sveits. For meg kan dere gjerne sitte der og drikke champagne og spise gåselever, østers og kaviar (ikke noe å gå glipp av, jeg har spist begge, og det smakte … dritt). For det handler egentlig om … (se overskriften): ACAB!

Bildet: “Kjøpt meg nytt spisebord jeg!” “HVA SA DU?” “Jeg sier, KJØPT MEG NYTT SPISEBORD JEG!!!” “Å, ja, det var fint!”, “HÆ??”. Foto: Reuters-

Sola. Den skinner og gjør oss solbrente om dagen. Merkelig nok utsetter vi oss frivillig for å bli brent av sola, særlig rundt tiden som er i ferd med å kaste seg over oss akkurat nå – påska, eller påsken for dere som ikke skjønte første ord. Men jeg innbiller meg at påska opprinnelig var en høytid (for det er jo en høytid, er det ikke?) som egentlig ikke hadde noe med sola og steking av bar hud å gjøre. Vi feirer … eller kanskje ikke feirer da, men … minnes Jesu død på korset, og vi skulle opprinnelig legge våre ansikts folder i de riktige lag, med retningslinjer lagt av den dogmatiske og strenge kirkelæren. Du skulle helst ikke ikke le noe særlig, særlig på langfredag. Men torsdag var det lov å dra på “Harry-tur” (Var det opprinnelig en som het Harry som fant opp begrepet Harry-tur?). Da skulle du helst ligge på kne på et hardt steingulv foran et gudsbilde … eller kanskje av nevnte Jesus på korset og forbarme deg i frykt for den kommende dommedag.

Men i hele min levetid har påsken vært forbundet med Kvikk Lunch fra Freia, appelsiner, Solo, gule kyllinger, egg og ski. Og – selvsagt; hensettelse av våre kropper i en snøfønn, gjerne med sølvpapir-lignende remedier rundt halsregionen, slik at solas egentlig dødbringende stråler kunne svi huden vår på en slik måte at vi fremstod som brune når vi kom tilbake fra solen til skolen, jobben eller blant venninne-flokken etter påska. Da kunne alle se og kommentere hvor “brune” vi hadde blitt. “Steike, så brun du har blitt, Solveig!” “Ja, vi var på skitur hver dag!”.  Misunnelsen kunne være til både og ta og føle på og ( …dette ordet liker jeg godt;) allstedsnærværende!. “Inne-påske” er ikke like mye verdt i slike kretser. “Korr du har vært i påska du?!” “Nei …”.

Og selvbruningskrem er vel “fy-fy” i påska. For det er jo nesten det samme som å bruke doping i idretten, og selv om leppekremer kan være innafor, så er det jo doping det også for IFS (heter de det? Jeg er usikker selv også). Dessuten får du vel en litt sånn rar farge av selvbruningskremer, særlig hvis du smører den utover steder der sola normalt ikke kommer til. Det skal jo være et skille visse steder. Tror jeg.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Men, tilbake til hovedspørsmålet. Hvor er sola om natta? Hvorfor er den fremme bare om dagen? Det er jeg sikker på at noen av dere vet, så fyr løs i kommentarfeltet mitt. Det er åpent både for brune og hvite.

Bildet: Mennesket reiser ofte med fly, med noe som i dette tilfellet heter Sun Express, for å oppsøke sola når den går ned i Norge (foto: rteworld) 

Bildet: …, men merkelg nok, da vi kom fram var den ikke der heller. Så hvor var sola? Hadde vi blitt lurt? (foto: rteworld)

Bildet: Noen prøvde seg til og med å danse sola frem i merkelige ritualer. Men sola forble borte, i alle fall den kvelden. Kanskje i morgen? (foto: rteworld)

Bildet: Vi spurte til og med i resepsjonen. “du ju nøvv venn de sønn is cumming?” “Tomorrow, my friend! Tomorrow! I promise”, sa mannen i resepsjonen. Han ville ikke være med på bildet så han bøyde seg under skranken da jeg tok bildet (foto: rteworld)

Bildet: Men dagen etter var det fremdeles ingen sol å se, selv om stedet het Sunpark. Og de merkelige ritualene fortsatte. (foto: rteworld)

Bildet: MEN året etter ble jeg brun(?) på deler av kroppen. Regnes dette som å bli brun? Svar utbes gjerne (foto: rteworld)

Kvinneguiden. Før du leser videre; dvel litt ved ordet. To ord, slått sammen til ett. “Kvinne” – ett ord som alle tror de har en rimelig klar formening om hva er. De ser for seg en hvit kvinne, langt flagrende hår, pent kledd i tøyet, smilende og kanskje med en fin sommerkjole. Dingeldangel i ørene og på hendene. Ok, greit. Jeg kjøper den – det er også slik jeg ser for meg en kvinne. Kanskje ikke så rart – det var jo jeg som nettopp skrev dette. Og så – “guiden” – eller ‘gaiden’ som kanskje Norsk språkråd …, eller “spjåkråd”, som jeg kaller dem. For de er så opptatte av å endre på et – etter min mening – norsk språk som har stort sett alle de ordene jeg trenger i min hverdag. Jeg har ikke egentlig ofret alt for mye tid og energi på om jeg skal skrive den tradisjonsrike og helnorske retten taco med -c eller -k. For bokstaven c kan jo uttales k også, og omvendt, så what’s the problem? Egentlig? Dette kan bety dere, at vi en gang i fremtiden kan begynne å skrive ‘kvinner’ med -c. Cvinner. Eller Christiansen med Kristiansen. For, nei, Christiansen, du er ikke noe bedre enn Kristiansen med -k.For lyden er jo den samme. Taco, tako, kvinner, cvinner. Lettere å skrive også, for c-en er til venstre for v-en på mitt tastatur.

Etter min mening er kanskje bokstaven -c en unødvendig bokstav vi egentlig skulle laget et vedtak om å være nedlagt. Men da skal det sikkert utredes i mange forskjellige språkforsamlinger, og den allstedsnærværende (som er et ord jeg elsker – jeg elsker lange ord: Høyesterettsjustitiariusvaktmesterassistentlærling) skravlegjengen i forumet Kvinneguiden, ville ha noe å skrive om i flere år fremover. Ja, kanskje tiår!

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Bokstaven -w. Hva skal vi med den. Er det noen som bruker den i Norge? Kan vi ikke legge den ned også? Nosk spjåkjåd? Kænn ju hir mi? En helt ubrukelig bokstav, etter min mening. Wi hadde hadde hatt mer bruk for en ny bokstav. Tjukk L. Den bruker jeg til alt. Jeg tror jeg aldri har brukt denne W en eneste gang ila mitt snart 100-årige liv. Jeg wet ikke helt siccert, men jeg tror icce det i alle fall. (Haha! Nå brukte du den! Gotcha!! Hilsen kvinnegajden). Jada, bare le dere …

Forumet Kvinneguiden var et sted – i alle fall da jeg blogget på meg rasende lesere for en åtte års tid siden, et forum som lignet på et kaklende supperåd, hvor cvinner diskuterte særlig bloggere hyppig en periode. Et sted du skulle ha gode nerver for å tre inn i, og skrev du noe, så gikk det ikke mange minuttene før en motdebattant hadde radbrekket både deg og innlegget ditt, selv om innlegget i utgangspunktet både var saklig og ufarlig. Krangling på forumet var et kjent varemerke. Det var ren underholdning for de som ikke var så uheldige å være en part i saken. Og noen kranglet bare for å krangle, som en slags hobby. Men nå skal jeg ikke klage for mye. Jeg fikk relativt grei omtale da jeg ble eksplisitt omhandlet for en tid tilbake. Men det er 8 år siden, så kanskje på tide å utfordre forumet igjen?

Jeg ser at forumet fremdeles er oppe og går, med samme navn. Men temaene i dag, da jeg var innom, bærer ikke preg av den kranglingen og hakkingen (haccingen?) som var der tidligere. Men jeg fant likevel ett som borger for interessant lesing, kanskje? “Folk er så slemme på KG – Dette forumet er det mest skadelige jeg vet om”  Kanskje like greit å holde seg unna da, frøken?. Nå er det også mange andre tema, men fortsatt meninger og synsing på et relativt populistisk og lavt nivå. Men det er nå min mening da. Noen har fremdeles litt peiling på ting og tang ser jeg, mens andre prøver å få andre på bedre tanker – eller på stell om ting og tang. Men om de lykkes er nå noe annet.

“Venninne vasket seg ikke etter dobesøk. Hun stakk hele hånden ned i potetgull skålen” (tja …). “Jeg får mindre lyst på kjæresten pga skrivefeilene hans”. Men også innlegg har masse skrivefeil: “Mannen holdet seg helt unna sex med meg” (Du får jobbe litt med rettskrivingen da, vet du, så får du se hva som skjer …) og “Hva var det siste du puttet i munnen”. Og på sistnevnte står det først i innlegget: “Ikke lov å lyve”, Men folk kan lyve så mye de vil når de skriver. I alle fall gjør jeg det. Osv … Det er mange interessante innlegg for de som har store problemer med de små problemene her i livet.

Språk eller spjåk. Man skriver med det ordforrådet man har og med den basiskunnskapen man har fra et kort eller langt liv. Nei, jeg sier ikke at cvinner er dummere (har jeg antydet det??). Hvorfor det? Nei, hva mener du?? Hæ?? Neida, jeg prøver nå bare å skape en diskusjon, for enkelte av dere er jo utrolig lette å trekke opp. Taco eller tako? I don’t care!

Alle (?) kjenner vel til det gode engelske uttrykket “The future’s so bright, I gotta wear shades!” – forøvrig også en låt med artisten Timbuk 3 (eller er det 2? Nei, sikkert 3). Et uttrykk som i utgangspunktet omhandlet den “kalde krigen” (er du toppblogger må du kanskje lese deg opp på temaet på noe som kalles Internett). Temaet i dag er som kanskje noen forstår – solbriller. Eller ‘sunglasses” som kanskje ungdommen (og dei) liker å si i stedet, for alt høres jo ‘coolere’ ut på engelsk (eller hva?).

Bildet: Klar for AtB, fra “koronaalderen” (steinalderen, bronse, jern og koronaalderen). Sendte kanskje feil signaler? Alle så ut som potensielle …(foto: rteworld)

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Skal jeg ta utgangspunkt i det jeg ser på bussene i dag – i Trondheim – hvor jeg stort sett ferdes på min daglige ferd fra A til B (og K og L og M, osv), så må fremtiden for tiden se ganske så lyst ut for mange. Mange bruker solbriller. Og det selv om sola ikke akkurat skinner på alle plasser ennå hvor den kan komme til (for det er visse plasser hvor sola aldri skinner …, hvis du ikke er nudist da, men det innbiller jeg meg er litt for kaldt ennå). Men nok om det. Den kommer i alle fall – til tider i mars måned – til der hvor ‘sunglassene’ stort sett sitter – foran øyenene (og her ser jeg med en gang at det ble en skrivefeil på øynenenene, det skal stå øyene …, nei øynenene …, nei, ble dette riktig da? I Trøndelag sier vi “auannj” – altså de to kulene i ansiktet vi ser med). Men – og hold dere fast: Mange har solbrillene på hodet, over ‘auannj’, ca. 10 cm over øynene (rart ord dette ass …).

Nå vet jeg at når du kjøper solbriller så kan du enten få med et etui eller kjøpe dette billig på (s)Nille eller andre butikker som selger diverse ræl ingen har bruk for, eller man kan oppbevare dem i Gucci-lokk-a-like (det er vel to o-er i look?) -veska si. Det er ikke like kult med en plastpose fra Obs! kanskje? Så hvorfor oppbevare sunglassene på hodet? Jo – jeg har funnet det ut: “Det ser tøfft ut” (for menn) og for kvinner: “Jeg er så spesiell og mystisk”.

Solbriller finnes i mange varianter, fasonger og prisklasser. Fra de enkle du kan kjøpe for en slikk og ingenting (hva betyr det?) på (s)Nille og andre ræl-butikker (beklager Nillllle, jeg har jo kjøpt mye fra dere), til de mer … tja, sofistikerte og moteriktige – og ikke minst; dyre. Jada, jeg vet at kvaliteten stiger med prisen, men stikkordet er også det jeg skrev over: Moteriktige! For jo mere ‘in’ en ting er – jo dyrere er den jo, om det er solbriller eller kubjeller. Vel, kanskje ikke det siste da, men …

Bildet: Ser fremtiden lys ut Melania? Foto: Reuters

Jeg har kjøpt og eid solbrikker (nei, solbriLLer skulle det stå) til både 29.90 og 2999 i min tid. Sistnevnte med fabrikkmerket skrevet med tøff skrift på siden, og jeg må også innrømme at jeg følte meg kulere med de dyre. Og da kunne jeg jo ikke ha de i Gucci-lokk-a-like-veska mi, men måtte ha de på hodet, så alle kunne se hvor rik, tøff, kul, fancy, moteriktig, bevisst, mystisk, fasjonabel, spesiell, utviklende, energisk, sportsaktig (legg til adverb eller adjektiv selv, og igjen; toppbloggere! — se dette magiske Internett) jeg er/var/vil være, etc.

Solbriller har derfor en multiplural funksjon (toppbloggere …, se over). I utgangspunktet skal de skjerme øynene for den store og skinnende stjernen der oppe (det er bare en, så du trenger vel ikke navnet på den?), men har fått andre funksjoner også. De gjør noe med deg som person. Looken din (men ikke lokken din, for kua bryr seg neppe) og hvordan du fremstår for andre mennesker – på bussen eller andre steder. Jeg har sett folk med solbriller i mørket også. Da er fremtiden lys! Men ku (heter det ‘lé meu’ på fransk?) med solbriller har jeg ikke sett ennå.

Bildet: Lé meu avec des lunettes de soleil (foto: freepik,com)

(hvor ville du egentlig med dette innlegget? Nei … jeg vet da lé meu jeg)

Bildet: Hei sveis! Eksempel på kul mann med solbriller, Ian Hunter (foto: Clive Arrowsmith)