I kveld er det “Nytt på Nytt”, hvor Bård Tufte Johansen sammen med Johan Golden og Isabel Kolpus, i opptak fra i går, med et leende og klappende publikum, skal harselere over ukas viktigste nyheter. I de tusen hjem skal vi benke oss til foran TV-skjermene våre, med taco- og rømmesausen rennende nedover munnvikene vårene, mens vi kanskje tar oss et glass alkoholisert druesaft laget av blå druer – også kalt rødvin – etter at barna er lest barnebøker som en eller annen influenser har skrevet i oppdrag fra et forlag med synkende salgstall. Jeg vet ikke om deg, men i alle fall er det slik min fredagskveld pleier å se ut.
For krig og fred og sånn kan det raskt bli litt gøy og moro ut av, bare vi får noen morsomme personer til å formidle det, ispedd litt klapping og latter og med litt introduserende og gjenkjennende musikk til, mens vi spiser fredags-takoen vår. Og hvis du trodde Dagsrevyen var et seriøst nyhetsprogram – og alltid har vært det – vel, så er det ikke det. Det har faktisk aldri vært det. Det er et rent underholdningsprogram. Bare med andre programledere enn i “Nytt på Nytt”. Formidlingsmåte er her et stikkord. Vi vil gjerne ha “nyheter” med musikk og pent kledde programledere.
“Vi morer oss til døde”. Tittelen er tatt fra den norske oversettelsen av en bok som kom ut i USA i 1985 av den amerikanske medieforskeren Neil Postman, med original tittel “Amusing Ourselves to Death“. Boken omhandler at vi blir påvirket av media på en slik måte at fjernsynet er en de viktigste kildene som påvirker måten vi ser verden på – og ikke minst at formidlernes meninger blir assimilert inn i våre sinn på en slik måte at det føles som sannheter. I dag er kanskje Internett en like stor påvirker av meningsbærende innhold som endrer vår måte å oppfatte verden på. Influensere er mediehusenes viktigste brikker som nyttige idioter som kan forsterke deres meninger, fordi de blir talspersoner og mellomledd mellom mediehusene og “vanlige folk”. Influensere er personer med stor makt – for de som “følger” disse nesten får et religiøst forhold til disse vellykkede og veltalende menneskene, som en gang for lenge siden tok steget ut av pikerommet i Harstad og andre steder i verden, for å skrive om andre temaer enn sminke og “dagens outfit”.
Postman spådde at media i stor grad ville ta over hva folk tror på, og ikke tror på. Undertrykkende regimer bruker det fortsatt helt bevisst (Nord-Korea, Russland, Iran, med flere land). Nazistene brukte det også bevist før og under andre verdenskrig, og i Norge var det forbudt å lytte på – og besitte – radioapparater. De skjønte hvilken formidlingsevne mediumet radio hadde.
I det gamle “Coventry og Western” som jeg skrev i en stil i fjerde klasse (på barneskolen, ikke universitetet …), eller i 1800-tallets USA som er den riktige benevnelsen, så kom telegrafen som et medium som etter hvert kunne formidle hva folk andre steder i USA gjorde, mente osv. Tidligere måtte man vente på sendebud som kom med nyheter, ridende over prærien. Noen måtte vente på nyheter fra Alaska en hel vinter. Budbringerne måtte vente helt til våren kom før passene over fjellene var farbare, og de via Canada kunne ri helt ned til Texas for å overbringe beskjeder til Forth Worth, stedet hvor den føderale U.S. Marshall-tjenesten i USA hadde sitt hovedkvarter. Washington lå heldigvis ikke så langt fra den kanadiske grensen.
I morgentimene i dag har jeg sett litt på underholdningsprogrammet “Nyhetsmorgen”. Med fanfarer og musikk laget av høyteknologiske mennesker har jeg fått presentert både morsomme “nyheter” og ikke fullt så morsomme “nyheter” om det som skjer i verden. Hovedsaken i dag og som man har trukket inn det jeg kaller “synsere” for å kommentere, er at Israel har angrepet Iran. Ord og setninger som “vi vet ikke så mye ennå”, “begrenset angrep”, “militære mål”, “virker ikke som det får så stor dekning i Iran”, “Israel har ikke kommentert angrepet”, “angrepet ble varslet”, er slengt fram. Også setningen “tredje verdenskrig” ble nevnt av programlederen. Det hele kokte ned til konklusjonen: “VI vet ikke”. Likevel ble store deler av sendingen brukt til denne nyheten. Men for at programmet ikke skal medføre at den norsktalende befolkningen og seerne skal sette i gang og kjøpe salt med jod, hamstre toalettpapir (som vi gjorde i starten av korona-pandemien), og begynne å tenke på hvor (i huleste) er nærmeste tilfluktsrom, så fikk vi litt beroligende avslapningsnyheter som kunne få tankene bort i fra alt det “fæle”.
Bildet: Utenriksminister Espen Barth Eide sier det “er svært bekymringsfullt” at Taylor Swift har kommet med et nytt album, iflg en skjermdump fra NRK kl. 0815 i dag.
Taylor Swift har sluppet et nytt album, og vi fikk intervju med en norsk kvinne som titulerer seg som en “swiftie” som mente at hadde Taylor Swift levd på samme tid som Jesus, så hadde “swiftianisme” vært en religion. Taylor Swift er allerede utropt av NRK til “verdens største popstjerne“. Etterpå kom en seanse hvor alvorlige menn og kvinner diskuterte programledernes store spørsmål: “Hva vil Iran gjøre nå?”. Og Ingvild Kjerkhol er fremdeles godt underholdningsstoff, så i en seanse som kalles “Politisk kvarter” diskuterte redaktører og kommentatorer i mediehus og aviser i Norge “juksesaken” hennes, og om det var riktig av henne å gå av (nå gikk hun vel ikke av, hun ble sparket på hue og rævva ut av Støre, om enn ikke bokstavelig). Deretter kom et slags “fredagspanel” opp på skjermen, med fire viktige og morsomme personer, bl.a. en influenser (Kristin Gjelsvik), som på en humoristisk og lett måte skvaldret i vei om … “nyheter”, nesten på samme måte som vi ser i “Nytt på Nytt”. Bare publikum, applaus og latteren manglet.
For nyheter er underholdning, og vi lar oss underholde – om ikke til døde, så er vi passive mottakere av meninger som formidles oss av formidlerne. Yama Wolasmal er den viktigste meningsbærerne av “nyheter” fra Midt-Østen og Israel, og formidler sine tanker og meninger som det er ubestridte sannheter. En politiker fra Arbeiderpartiet er den viktigste meningsbæreren for hva Iran kommer til å gjøre nå – og vi venter i spenning på neste hasteoppdatering som kan komme når som helst senere i dag, selvsagt presentert med en liten musikksnutt først. Vi skal jo underholdes. Og alle mediehusene vil være først med nyheter. På TV2 får vi presentert nyheter i ti minutter mellom all reklamen fra dagligvarekjedene, som alle hevder de er kåret til “Norges billigste lavpriskjede”.
Nyheter blir presentert etter en streng dramaturgi og regi, på samme måte som man regisserer et teaterstykke. Vanlige mennesker blir ofte brukt som “sannhetsvitner” i tilfelle noen skulle komme til å tvile på det programlederne formidler. “Flom på Østlandet! La oss gå ut i flommen med gummistøvler og regnklær så seerne tror på oss.”
Israel har angrepet Iran! Klart det er urovekkende. Mest for de i Iran, men kanskje også for flere. For nå ser vi for oss det som nå populært kalles “storskala-krig” eller “tredje verdenskrig”, uttrykk som begge ble nevnt i Nyhetsmorgen. Skal Norge sende soldater? Våre sønner og døtre?
Vi er blitt et folk av sofasynsere som sitter i blokkleilighetene våre og får formidlet hva vi skal mene om det som skjer i verden av influensere, nyhetsformidlere og underholdningsartister, mens rømmen renner nedover munnvikene våre.
I mens fortsetter Taylor Swift å synge sanger om kjærlighet. Det hjelper neppe for barna i Gaza og Ukraina. Men vi underholdes da, det er jo det som er hovedsaken. Men ikke til døde. Det med døden distanserer vi oss fra. Det er for fælt. Nei, det vil jeg ikke høre om. Da vil jeg heller høre om Taylor Swift og le litt av Ingvild Kjerkhol. Nå skal jeg drikke kaffe …
