“Kjære landsmenn …”. Slik begynte som regel nyttårstalen med vår forrige konge, Olav V, da han nyttårsaften holdt årets tale, kringkastet til de tusen hjem. Først i sort/hvitt – senere i farger. Ja, for farger ble ikke innført i norsk TV før på 1970-tallet. Jeg husker fortsatt min første opplevelse med farger på TV-en. Det var noe magisk den gang – og stort for meg og kompisen som for første gang kunne se tippekampen fra England i farger. Jeg husker til og med hvilke to lag som spilte – Everton og Liverpool spilte og fargene var rød, blå og grønn.
Ser vi samme sending fra kampen på 70-tallet i dag, så vil nok kvaliteten på både selve sendingen og fargene være så som så, for bildet var både uskarpt og fargene var sterke. Gressmatta lyste liksom veldig grønn. Men det var spennende å se røde og blå menn løpe rundt på en veldig grønn gressmatte. Bare ballen var fremdeles i sort/hvitt, men jeg konkluderer i dag med at den kanskje nettopp var det. Sort og hvit. Det er jo en slags farger det også. I alle fall står de oppført på fargekartene fra de ulike malingsprodusentene.
Det var noe spennende å hente gratis fargekart fra malerforretningene og sitte å bla i de hjemme, selv om man ikke hadde planer verken å male eller kjøpe maling. Det var stiv kartong og de ulike fargene var limt inn i disse folderne. “Fargenyanser kan forekomme i forhold til avbildet produkt“, stod det som regel ett eller annet sted i fargekartene.
I dag er det nyttårsaften … (HÆ!? Er det det? I dag?). Oh, yeah! I dag ja 🙂 … hadde du glemt det?
Hvor vil jeg med alt dette? … Nei, jeg vet ikke selv heller. Men nå skal jeg drikke kaffe og spise ostekaken som kona mi lagde til jul. Ja, den holder seg ennå.
Bildet: Noen som drar kjensel på disse to? Backstage en gang på 70-tallet. Foto: Me
Er det en pest og plage å høre kjente og ukjente fortelle deg at “Du får ha en god jul!”? Eller “Du får ha en riktig god jul!” En “riktig” god jul? Eller det bare jeg som er litt sær at jeg synes det er unaturlig at ukjente mennesker jeg ikke har noe forhold til må ønske meg en god jul. Her om dagen traff jeg på Tore Strømøy. Jeg kan ikke si at jeg kjenner ham personlig, men kjent fra TV-ruta er han jo. Også han ønsket meg en “god jul”, selv om jeg ikke kjøpte den nye boka hans som han promoterte in persona på kjøpesenteret Sirkus i Trondheim.
Det er jo hyggeligere at folk ønsker meg en god jul enn at de ønsker meg “dra til helvete!” selvsagt, men dette “riktig god jul!”-maset startet allerede 10. desember, 14 dager før jul.
Joda, jeg svarer jo høflig tilbake “god jul, ja” eller “samme til deg”, men jeg lurer av og til på hvorfor vi ønsker alle kjente og ukjente en god jul? Mener vi det eller er det noe vi bare har lært å lire ut av oss? Også de i butikkene ønsker meg en god jul, selvsagt … de vil jo gjerne at jeg kommer tilbake til dem etter jul også. Når salget starter. 70 prosent avslag på alle varer (vel, kanskje ikke alle da …).
Jeg tok juleferie fra den 19., altså på fredagen, og nå har jeg ferie til over nyttår. Men jeg må i butikken og kjøpe matvarer og annet nødvendig tilbehør, ikke minst dasspapir – for juledagene kommer jo ut den andre veien også, akkurat som alle andre dager i året. Finnes det forresten “jule-toalett-papir”? Og står det “God Jul!” på dopapiret også? Jeg vet ikke …
Så nå burde jeg vel egentlig ikke ønske dere en “Riktig God Jul!”, men jeg er jo bare en av flokken jeg også – så … EN RIKTIG GOD JUL TIL DERE ALLE!!!” (du trenger ikke rope, rteworld! …). Ok, sorry: en riktig god jul til dere alle … (ja, men nå hvisker du!).
I mitt relativt lange liv, hvor jeg har beferdet (heter det det?) og opplevd diverse obskuriteter og merksnodige lag og foreninger, har jeg sett og hørt det jeg vil kalle “mye rart”. Da jeg vanket i de akademiske kretser på det som før het Universitetet i Trondheim, som den gang lå på Lade, var det en slags organisasjon som het “Brød og roser”. Dette var en slags likestillings-forsamling, kanskje løselig og sporadisk organisert av noen jenter eller kvinner i den alderen da man enten bør eller må være veldig for noe, eller veldig i mot noe. “Brød og roser” var en radikal utbrytergruppe fra det som i 1976 – og fremdeles – heter Kvinnefronten. Iflg. Store Norske var de ikke bare radikale, men de var svært radikale. Som ung student på psykologisk fakultet den gang (1983) kalte vi gutta disse grupperingne bare for “mannshaterne”. Nå vet jeg ikke om de virkelig hatet menn, for mange av de som var medlemmer der hadde jo selv kjærester som var menn/gutter. Så på privaten får vi håpe de la hatet til side og fremstod som “vanlige” jenter man kunne være i samme rom som, uten alt for mye prat om likestilling og kvinnekamp.
Om Brød og roser oppnådde noe er jeg ikke kar om å huske, og jeg tror vel også bestemt at jeg ikke var i målgruppen, men gruppens mål var fanesakene “kvinners økonomiske frigjøring (brød) og utvikling av frihet, kjærlighet og solidaritet (roser)”. På handlingsprogrammet deres stod blant annet kampen om selvbestemt abort, kvinners rett til lønnet arbeid samt tilgang til gratis barnehageplasser til alle barn. Medlemmenes politiske syn varierte, men felles var overbevisningen om at det “kapitalistiske samfunnet var uforenlig med kvinners frigjøring” (snl.no). På en solidarisk måte kan man si de kjempet for likestilling i samfunnet, noe jeg i prinsippet på ingen måte er i mot.
I 1985 forsvant Brød og roser i det stille. Kanskje hadde de tidligere medlemmene da forstått at “det kapitalistiske samfunnet” likevel var tvingende nødvendig for å forene kvinners frigjøring, både i arbeidslivet og i hjemmets lune rede, for å få, ikke bare smør på brødet, men også mat på bordet. Her er det fristende å gjøre en komparasjon – eller sammenligning om dere vil (i tilfelle noen av dere fra Kvinneguiden har ramlet innom bloggen min), av den strenge og diktatoriske fransk-sveitsiske presten Jean Calvin (1509-1564) som var opphavet til kalvinismen. Han ville til livs all denne ukristelige og forferdelige parringen blant menneskene og nedla et totalforbud mot dette. Dog var det noen mer fornuftige sjeler, også de teologer som klarte å overbevise ham om at parringen nok var tvingende nødvendig … dessverre … om menneskenes eksistens som art skulle vedvare. Også i Trondheim noe senere, på 1700-tallet forsøkte Kirken (nå den reformerte) å begrense denne parringen ved å innføre strenge regler for hvordan dette skulle foretas, om det i det hele tatt burde skje. For eksempel burde det ikke skje på en onsdag eller søndag, på hellige dager (som stort sett var alle andre dager enn tirsdag og torsdag, og sikkert kanskje også mandager), og måtte det på død og liv foretas så måtte det for all del ikke nytes. Og det måtte selvsagt bare skje med den du var gift med, ellers vanket det streng straff og mulig forvisning fra byen eller stedet du bodde i og på. Ofte fikk man også et svimerke bak på ryggen eller i verste fall i panna, så det var synlig for alle og enhver hvilken horebukk du var.
Som sagt – jeg er for at kvinner skal likestilles med menn. Noe annet er etter min mening helt unaturlig. Lik lønn – ja! Like rettigheter- ja! Like alt-annet-rettigheter – ja! ja! og atter ja! La det ikke være noen tvil.
Mange kvinner blir utsatt for vold og overgrep fra menn. Ikke bare psykisk vold, men også fysisk. Drap skjer dessverre – alt for mange. Ett er ett for mye. Null-visjonen er dessverre umulig å oppnå, selv om vi må prøve. Noen ganger skjer drap når den kvinnelige parten forsøker å bryte ut av et forhold. Det er bare å lese aviser på nett så får du hele historien.
Heller ikke ved det som burde være en selvfølge ved en fødsel, så finnes det tilbud som ivaretar de nybakte mødrer. I en artikkel på NRK fortelles det at “En av åtte nybakte mødre får depressive tanker etter en fødsel” (nrk.no), og at psykisk syke mødre blir innlagt alene på fengselslignende institusjoner, uten baby og partner.
Kanskje var ikke Brød og Rosers kamp likevel så “gæli”? Og kanskje burde flere støtte Kvinnefronten? Men ikke Kvinneguiden – det er noe helt annet.
I Debatten for noen måneder siden på NRK var det sammenstimlet noen delvis – etter min mening – radikale damer – eller jenter – som skulle møte noen driftige og erfarne kvinner med bein i nesa og høyt utviklet bedriftsøkonomisk sans. For nå hadde noen (aspirerende kvinnelige KrFU-ledere) funnet ut at likestillingen hadde kommet for langt. Ja – for langt! Der hvor flere ti-år med kvinnekamp, 7.mars-tog (eller er det åttende?) og kvinners rett til både det ene og det andre, endelig i 2025 hadde oppnådd noen resultater man kunne krysse av, så ville fire jenter/damer på høyre side i TV-ruta reversere denne utviklingen. Ikke ville de ha kvotering, ikke ville de ha lovbestemt pappa-/mamma-perm, men tvert i mot så ville de tilbake til kjøkkenbenken og kokegrytene, eller for å si det enkelt: tilbake til 1950-årene. Hvor lesebøkene i første klasse på barneskolen hadde setningen “Far leser, mor syr”. Far hadde sørget for familiens brød en lang arbeidsdag, mens mor hadde sørget for å holde huset i orden, samt stått ved grytene og laget mat til en sliten far, så han kunne slappe litt av når han kom hjem på ettermiddagen. Det var en selvfølge i “de tider” egentlig ingen vil tilbake til. Men:
Omkvedet blant de fire på høyre side i TV-ruta mi var at dette måtte familiene selv få velge. Leder i Husmorhæren (hun som så ut som hun kom rett fra 1950-tallets proto-typiske kjøkkenbenker) mente at husmorens rosenrøde og romantiske rolle ikke måtte glemmes og at det faktisk var mange som faktisk ville stå ved kjøkkenbenken 24/7, i stedet for å jobbe ute, altså få seg en jobb, og – ikke minst – tjene penger.
De på venstre side i TV-ruta mi, mente det var utopisk at kvinner ikke måtte jobbe i dagens samfunn. Tidligere leder av Utdanningsforbundet, nå pensjonist, mente at “ja ja …., hvis noen familier har råd til at kvinnen bare skal sulle hjemme, så be my guest …”, Nå var det vel ikke det hun sa ordrett kanskje, men noe i den dur fikk jeg i alle fall forståelse for at hun mente.
Dette med kvinnekamp er ikke enkelt, og hvorfor i all verden skal jeg sitte og mene noe om dette? Ja, det kan nok være så, men noen fornuftige tanker var det kanskje her? Nei, jeg vet ikke, men nå skal jeg drikke kaffe og smake på julekakene som “kjærringa” har stått i hele går og bakt, mens jeg har ligger på sofaen og sett skyskiting, nei skiskyting skulle det stå. “Hei! Er kaffen snart klar eller?!!”. Neida, jeg tuller bare 🙂 – jeg er så snill atte …
Bildet: “STOPP MENNS VOLD MOT KVINNER!” – den støtter jeg fullt ut! Oppfør dere menn! (fra https://www.facebook.com/photo.php?fbid=1265015279003266&set=pb.100064844164227.-2207520000&type=3).
Hei, og forsåvidt også – hå! så ønsker jeg nettopp deg velkommen tilbake til nytt en fantastisk innlegg fra den spreke og allestedsnærværende bloggeren rteworld! Ja, jeg er kanskje blogger – ikke influenser, for den tok jeg vaksine i mot allerede i oktober.
Og så måååå jeg selvsagt beeeklage for at mangelfull blogging den siste tiden (ha ha, særlig). Faktisk har jeg vel ikke hatt noe på hjertet å formidle siden jeg skrev om vårt nå så fantastiske fotball-lag (også kalt “Norge”, som skal til VM i USA (eller var det Canada eller Mexico?), og som jeg dømte nedenom og hjem før kvalifiseringen tok til. Men, nok om det.
Det var Kvinneguiden jeg tenkte å skjenke en tanke. Skjønt skjenke kan jo være så mangt, men jeg velger det uttrykket. Kvinneguiden – dette fantastiske nettforumet for fruentimmere i alle alderskategorier som er rasende opptatt av de små problemene her i livet. Og nettopp ‘ rasende’ er jo et passende ord om dette lille, store forumet, der “kvinnfolk” diskuterer (krangler er vel kanskje bedre å si) alt mellom himmel og jord; fra hvor upassende det var at Tone Damli stilte i kort-kort skjørt på Maskorama, til hvilke julegaver du skal gi, og ikke gi. Med mer. Med mye mer, faktisk. Take you a tur innom!
Jeg har brukt den siste uken til å lese meg opp på en del innlegg på Kvinneforumet, for har du ikke vært innom dette forumet så er det stor underholdning i enkelt innlegg, ofte mer morsomt enn å se “Nissene i skjul” på NRK (som jeg forøvrig må si jeg syns er helt rævva) eller å spille bongo-trommer klokka tre om natta i en blokkleilighet med en gjennomsnittsalderssammensetning på 70 år , eller å starte motorsaga første juledag.
Enkelt på dette forumet får seg til å bruke stor energi på liksom-problemer. Men det kan jo være en “greie” det også: Har man ikke et problem så kan man jo alltids lage et problem. Bare prøv! Det er utrolig hvor enkelt det er. Og er du tom for ideer – gå til Kvinneguiden så får du mange tips.
Jeg har også et lite tips i så måte, kanskje av det mer uskyldige slaget hvis vi sammenligner med de “store” problemene som diskuteres på Kvinneguiden …, for eksempel bokstaven ‘w’ – dobbelt-v. DOBBELT V? En mer unødvendig bokstav i alfabetet kjenner jeg ikke til. Hva skal vi med den? Kan du med hånda på hjertet si at du noen gang har hatt bruk for den? Nei, der ser du. Aldri!
Både enkelt-v og dobbelt-v uttales jo helt likt. Det et vel ingen som i sine fulle fem (eller seks) sier “dobbeltve-se” om wc (i Trøndelag sier vi forøvrig dass, men det er nå så). Og bokstaven ‘w’ brukes vel stort sett i andre språk enn norsk, så Nosk spjåkjåd: Vekk med den!
Skulle ikke forundre meg om dette hadde skapt stor diskusjon på Kvinneforumet, om jeg hadde postet det der. For jeg er sikker på at jeg hadde fått så øra flagra om jeg hadde laget en tråd om bokstaven ‘w’ der. Take ai feil? Neppe.
Men men, nå skal jeg drikke kaffe og kanskje se litt på tw (ha ha, tw! Tok du han?). Hei sveis!
Bilde: Sånn ser han ut, bokstaven, i tilfelle du skulle være i tvil. Eller er det en juledekorasjon jeg fant bilde av på https://img.pixers.pics/pho_wat(s3:700/FO/61/71/07/29/700_FO61710729_53fbed903677fb6c7edf82d491da9f54.jpg,700,600,cms:2018/10/5bd1b6b8d04b8_220x50-watermark.png,over,480,550,jpg)/fototapeter-spring-bokstaven-w.jpg.jpg?
