Noen stiller i sametingsvalget. Andre ikke. For å stille i det samme valget (altså “same-valget”), er det noen kvalitetskrav eller kriterier som må være oppfylt. Du må snakke sånn at andre samer forstår deg hjemme (og “hjemme” is where the heart is), og du må ha hatt (nei, ikke sånn hatt på hodet) slekt en tid bakover og bortover som også snakket samisk “hjemme”. Eller du kan bli født inn i det samme samemanntallet, hvis du er barn av en person som tidligere stod i manntallet eller står der nå.
Noen stiller spørsmålstegn om tidligere minister -og mastegradsskriver med tvilsomt resultat, Sandra Borch har rett til å stå i samemanntallet. For nå har visst noen undersøkt om hun virkelig har samiske aner, som hun sier hun har. Vel, “dæm får nå bare hoill på …”, som en kompis av meg pleier å si.
Selv er jeg norsk så det holder, med aner langt bakover i tid. Så langt har jeg klart å spore slekta mi tilbake til langt bak i middelalderen. Tror jeg i alle fall, får visstnok hadde ikke folk i middelalderen “manntall” med digitale lister jeg kan søke på. Og om de kirkebøkene som eventuelt fantes en gang på 13-1400-tallet, eksisterer ennå, så står de vel ett eller annet sted og støver ned inne på et museum et sted. Ikke vet jeg, og for min del er det ikke så nøye heller. Jeg har norsk pass og er trønder. I alle fall snakker jeg trøndersk, både hjemme og ute, men ikke når jeg er i utlandet da, selvsagt.
Nordmenn er vel det folkeslaget i verden som er mest “hem-kjær” (det er ikke en by i Nord-Trøndelag, men betyr ‘hjemmekjær’). Egentlig er vi vel litt som “gompene”, litt enfoldige og ryggsekkbærende når vi beveger oss utendørs, om det er på bussen i tetteste byen eller på fjellet. For nordmenn er ikke – som mange tror – født med ski på beina, men med ryggesekk. Ser du en ryggsekkbærende person i Alanya, Tyrkia, så kan du være 98 prosent sikker på at det er en nordmann – kanskje til og med trønder. HA! En gang møtte jeg en nabo i gata mi i Norge i Alanya. Med samme ryggsekken og caps’n han alltid gikk med hjemme: “Nei, er det du, Steinar?”, sa jeg til ham. “Nei, dæven! Kjentfolk!” utbrøt han, mens han snudde seg brått rundt så ryggsekken holdt på å slå ned en gammel tyrkisk mann som kom gående mot ham.
Sånn er det med ryggsekk-tullingene på bussen også. Inn på bussen kommer de og stiller seg i midtgangen med stor og tettpakket ryggsekk. Og skumper folk og sperrer for de som skal gå av. I tillegg setter de selvsagt ryggsekken på setet ved siden av seg og gjør ikke en mine til å fjerne den når det kommer folk inn å bussen. Nei, er det noe rart det er krig i verden.
Men nå har vi vel skrevet oss litt bort som vanlig, så nå … nå skal jeg drikke kaffe. Må bare få tatt av meg den derre ryggsekken først.
Bildet: To som hopper av glede fordi de er innskrevet i manntallet og er kvitt ryggsekken (foto: https://duchovny.ru/)
I min oppvekst, som var rundt 1930-tallet …, neida, litt senere da, men ikke i dag i alle fall, så fantes ikke Halloween. Det vil seia, det er mulig det fantes, der borte i Junaited steits åvv aemerika, men i alle fall ikke i den fjellbratte bygda jeg vokste opp i. Og – før du leser videre nå – neida, dette er ikke “ENDA ET INNLEGG FRA EN SUR GAMMEL ENSTØING SOM HATER HALLOWEEN”. Ei heller er det ikke forsøk på en vitenskapelig analyse hvorfor (i alle verden) vi nordmenn feirer Halloween. Kanskje en liten komparasjon, ja, heller det; det er en komparasjon. Og for dere som føler at jeg ikke lykkes med det, så, ok – da er det i det minste et forsøk på dette da. Jeg gjør mitt beste, stort sett, hvis jeg gidder.
I riktig gamle dager, altså før svartedauden (“og de”), ja, til og med før vikingtida, jernalderen, bronsealderen …, ja til og med før steinalderen (“og de”), så hadde vi (eller kanskje de da, for jeg levde jo ikke da) … noe som het …. (ja, nå husker jeg ikke hva det het, men det er ikke så farlig (antikken?) nei, det var jo etter steinalderen, ok… det er ikke så farlig …) … en “annen tid”. Kanskje var det istiden, men i alle fall var det veldig lenge siden. Hvor var jeg? Jo, Halloween. Antakelig feiret de ikke Halloween da. Tror jeg. For det er ikke funnet relikvier i eldgamle graver som ligner på Halloween-kostymene du finner til en dyr penge i dagens “moro-butikker”.
Hvis noen graver opp “oss” om 1000 år, altså i år 3024, så vil de kanskje finne oransje kostymer og skrekkelige masker. Og tekst med “trikk eller buss?” eller “buss for tog?”, eller “knask eller knep?”.
Da jeg var i barnefars-alderen for småjentene mine, så gikk de også på jakt etter godteri i en oransje bøtte i fantasifulle svarte og merkverdige kostymer i skokker på 7-8 barn med de voksne refleksvestene i bakgrunnen. En gjeng med 7-8 barn ringte en gang på døra mi (eller egentlig banken sin dør, for vi hadde millionlån på huset). “Trikk eiller triit” utbasunerte en bitteliten spirrevipp med et sverd i hånda og en bøtte i den andre. “Ja”, svarte jeg både høflig og lurt. “Hvem er du da?” spurte jeg poden med sverdet. “Jeg er DJEVELEN!!” utbasunerte poden mens han ga postkassa mi noen velrettede slag med sverdet. “Oj …”, utrbrøt jeg smilende …”du er en farlig kar du da?”. “Jaaaa”, sa poden med lys liksom-skummel stemme før han svarte “Jeg skal DREPE deg!!!!”. Jeg ga deretter godteri oppi alle bøttene, unntatt han lille frekkasen.
Men nå er jeg faktisk allerede lei Halloween, så nå skal jeg drikke kaffe. Happy Hallo!
Fra ørkenvandring i Sahara til fjelltur i Andesfjellene, for deretter å bestige Mount Everest og K1, før en rolig og behagelig båttur på Mekong-deltaet. Neste år er det Grand Canyon på langs, før pulken og skiene pakkes for den årlige turen over Grønland med gode kompiser iverksettes. Allerede er treningen i gang, der jeg med traktordekk hengende etter meg trener til årets New York-maraton. Jeg har allerede gått Besseggen for 12.året på rad nå, men der påtreffes alt for mange vanlige mosjonister. Deretter er det OL i Paris, der jeg skal delta i maraton-løpet. I fjor ble det andre plass, men i år har jeg kjøpt meg nye sko, med karbon-såle, med maks demping, så i år tror jeg nok …, nei ikke tror, men vet: I ÅR VINNER JEG!!
Og sånn kunne jeg fortsatt å drømme, for intet av dette kommer noen gang til å skje med meg. Jeg er en bedagelig syklist, som på den 8 år gamle sykkelen til dattera mi, sykler til og fra jobb så å si daglig, det vil si de gangene jeg ikke tar bussen. Men jeg blir alltid så irritert, eller kanskje rettere – oppgitt – på bussen, for der er det alltid så mange rare folk. Folk som snakker høyt i mobiltelefon, og folk som absolutt MÅ ha mobilsamtalen på høytaler. Nei, jeg skjønner ikke hva det er med folk …
Men tilbake til syklingen. I Trondheim er det nå blitt bedre sykkelveier enn veier for buss og bil. Hele sykkeltraseen fra begynnelsen av Sluppen, der den nye veien og brua har kommet, er nå gjort om til sykkelvei. Med bredde som du bare kunne drømme om tidligere, da du var henvist til 10 cm i veikanten. Var du heldig kunne du få 10-20 cm utenfor hvitstripa du kunne sykle på, mens biler og trailere suste forbi deg på 20 cm’s avstand. Det problemet slipper vi nå, men (for det er alltid et men eller to …):
Nå er det “proffsyklistene” som har inntatt sykkelveiene. Vordende og kanskje (for alt jeg vet) tidligere proffsyklister suser nå på sine dyre karbon-racere forbi deg både i 50 -og 60 km/t. I gule og andre-fargete og glorete trøyer, sykler de på. Og de skal være først! Alle som en. De er med i et imaginært og innbilt sykkelløp, der premien er følelsen “Jeg ble først!” (i dag også).
Men det er ikke bare “proffsyklistene” som har inntatt sykkelveiene. Også endel fruentimmere og andre tidligere buss-slitere er med. Der kommer de – tilbakoverlent – på sine el-sykler til 70.000,-, hvor de med en overlegen mine suses lydløst forbi deg. Og plutselig kommer en eller annen med “vanlig” sykkel og prøver seg også, men det er da det går en lite f i meg: “Han der skal jeg ta!”. Da får jeg blod på tann(-hjulene) (…er det tannhjul på sykler?), for da idioten tror han har syklet forbi meg – og jeg ikke har mer krefter, så slår jeg til. Og, joda, Johannes eller hva du heter, jeg har krefter skjønner du. Ofte vil den som sykler forbi deg tråkke litt ekstra på like etter, og så skal du også huske at sannsynligvis har “Johannes” brukt nesten alle sine krefter på å ta meg igjen, og ikke minst, sykle forbi meg. Men det “Johannes” ikke vet, som jeg vet, er at nå er “Johannes” det som kalles “sliten”. Sliten til gangs. Så da jeg etter 4 minutter passerer “Johannes” i motbakken, så ser jeg fortvilelsen i “Johannes” sine øyne, mens jeg lett overlegent nikker til “Johannes” der jeg sykler forbi. Det er en god følelse. Men nå skal jeg drikke kaffe, så …
Etter å ha lest i en eller annen nettavis at det som i dag kalles “Verdens største stjerne”, Taylor Swift (riktig skrevet?), får …, eller kanskje fikk, for det var i februar, besøk av kjæresten sin i Australia og at ei som heter Sarah er avhengig av netthandel på noe som kalles “Temu”, en kinesisk nettsiden som tilbyr det som mange karakteriserer som en side som tilbyr ekstremt billige klær, er jeg – ferdig med 17. mai og pinse – klar for stilhet. “Stille og rolig” er ett av mine favorittøyeblikk i en til dels hektisk hverdag og helg, i dager som flyter sammen i hverandre med “kjas og mas” fra morra’n til kveld. Er det rart vi går bananas noen dager?
I mai har det vært stort sett en “helligdag” eller røddag hver uke. Og i pinsa kom jeg helt ut av det, mandag i denne uka trodde jeg det var lørdag, mens jeg trodde det var søndag 17. mai og tirsdag 18. mai og torsdag første pinsedag. Så hvilken dag er det i dag? Mmm .., la meg tenke, jo, det er fredag, selv om kalenderen min sier onsdag. Men jeg stoler som regel mer på meg selv, så i mine øyne er det fredag. Men problemet er at jeg da skal jobbe både lørdag og søndag, så da får jeg vel godta det som kalenderen sier: Onsdag!
Alt dette maset og til dels stresset er ikke bra for oss mennesker, innbiller jeg meg. Og vi skal helst være med på alt. Multi-taske både jobb og familieliv. Og så er det jo så fint vær. I dag er det “spådd” (spår man fortsatt været? Jeg trodde meterologer stod for delikate og intrikate vitenskapelige utregninger og “prognoser” når det kom til været. Selv ser jeg sjelden på værmeldingene, men åpner som regel vinduet eller utgangsdøra (heter det utgangsdør eller inngangsdør?) og sjekker om sola skinner eller ikke.
Og nå har jeg i tillegg kjøpt meg en bøtte med solkrem, etter at jeg leste en artikkel om at sola kan ødelegge huden min for godt uten solkrem. Jeg gikk for faktor 30 og krem – ikke den mer moteriktige sprayen – for krem skal visst være mer effektivt. I samme artikkel leste jeg at man skulle pøse på med krem og ikke bare ta bittelitt. Man skulle visst overdrive og klæsse på. Først trodde jeg det var et “godt råd” fra en forhandler som ville at vi skulle tømme solkrem-tuben/bøtta fortest mulig, slik at de kunne tjene enda mer penger på at vi kjøpte mer og mer, men så fikk jeg se at det var en ordentlig forståsegpåer som hadde skrevet artikkelen, så da får jeg vel tro på ham eller henne. Og når jeg nesten ut av det blå fikk 50 prosent rabatt på en diger flaske med solkrem på apoteket jeg kjøpte kremen på, så har jeg vel kanskje fått tilbake troen på en del av handelsstandens ellers så smarte kynikere. I dag leste jeg til og med at butikkene produserer diverse lukter for at vi skal trives bedre i butikkene – og dermed kjøpe mer.
Men det var denne stillheten. Når satte jeg meg ned i noen minutter uten å gjøre noen ting? Satt med blikket festet langt borte i horisonten uten noen form for distraksjon? Når skrudde jeg sist av mobiltelefonen? Jeg fikk litt panikk, for jeg kom plutselig på at det har ikke skjedd på lenge.
Først tenkte jeg på at jeg skulle gå meg en tur på stien for å høre skogens ro. Kanskje sette meg ned i skogen og bare sitte og lytter på fuglene og høre på at trærne vokste. Men så kom jeg på at det kanskje ville virke litt skremmende for de som eventuelt kom forbi og så at det satt en kar og stirret tomt foran seg i blåbærlyngen. Kanskje jeg skulle klatre opp i et tre og sitte der en to-tre timer, men det hadde kanskje sett enda mer psykiatrisk ut, så jeg slo det fra meg. “Gå seg en tur heller”, det måtte være tingen, tenkte jeg. Men så kom jeg på at, nei, søren, det hr\ar jeg jo ikke tid til, for jeg skal gjøre ferdig noe på jobben som det er bare jeg i hele verden som kan gjøre. Men i dag skal jeg ta meg en tur. Gå meg en tur oppe i en skog, fri for mennesker, langt vekk fra by-lyd og el-sparkesykler og butikker som spiller muzak (intetsigende “musikk” som egentlig bare er lyd).
Men den øredøvende stillheten i skogen – på stien – blir ofte avbrutt av dette:
Heseblesende joggere som kommer forbi deg eller mot deg
Biler som kommer kjørende på stien, fordi de ha fått lov å kjøre på nettopp denne veien
Skvaldrende damer som i flokk på 3-4-5 jatter i vei og ler høyt når de “går tur”
Syklende menn i rasende fart som angivelig trener til “Tour de” … ett eller annet
Anleggsarbeid ifb bygging av ett eller annet
Vedhogst med motorsag
Måker (måker er ikke fugler i mine øyne, men flygende hvite og grå rotter)
Hylende barn som er ute fra barnehagen for å “oppleve” naturen
Nei, stillheten må jeg se langt etter, antakelig. Og hvor er nå denne øredøvende stillheten? Må jeg kanskje dra til verdensrommet et sted? Når åpnes det for reiser til Mars? Kvinneguiden! Vet dere noe?
Skal vi tro dagens trender i forbindelse med inntak av “mat” – og mat er jo i utgangspunktet alt som går inn det relativt store hølet vi har midt i nedre del av ansiktet og som hunkjønn maler rammen rundt hølet rødt med fargestifter – så er frø og belger av diverse slag noe som mange tror er løsningen på et godt kosthold. Diverse typer frø og belgfrukter skal visst være løsningen på et – om ikke evig – så i alle fall langt liv.
For det er både mange kalorier i mange typer frø og mange forskjellige vitaminer som er sunt for oss mennesker. Lettvint er det kanskje også; i stedet for å bruke lang tid på å tilberede et avansert måltid, kan vi kjøpe en pose med (sikkert) dyrt frø og knaske i vei. Sammenligningen med fugler kommer automatisk i mine superskarpe hjerne.
For vi mennesker har jo mistet rovdyrtennene vi kanskje hadde for lenge siden, hvis vi har hatt det noen gang som rase. Vi trenger ikke lengre gå på jakt, drepe et bytte for deretter glefse det rått i oss for å skaffe oss noe i magen. Om vi har gjort det, så har vi også i arkaisk tid tilberedet maten ved å varmebehandle den, slik at den kan fordøyes, og ikke minst spises, lettere. Men vi var nok mer “samlere” før vi gikk over til å bli jordbrukere av ymse slag og sluttet å gå på mammut-jakt (de tidlige menneskene jaktet på og spiste så mye mammut at de faktisk utryddet dette dyret for lenge siden. Det er kanskje bra, for tenk å møte på en stor mammut i våre skoger i dag! Det får holde med elgen, selv om den kan være olm den også).
Ulike mattrender kommer og går. Skal vi få i oss de ulike vitaminene og antioksidanter kroppen vår trenger, så kan vi ikke bare spise en type mat, men må variere kostholdet. Kostholdseksperter – de som har studert ernæring – anbefaler alle et variert kosthold. Og så er det noen ting vi kan spise – i tillegg. Men mat er også litt mote, og ulike ikke utdannede og selvutnevnte “kostholdseksperter” (les: matbloggere) gir oss mer eller mindre gode råd om hva vi skal putte gjennom hølet i ansiktet på vei ned til ulike mottakere av dette som ender opp i våre mager, der det viderefordeles til kroppens ulike deler etter hvert. Og det som kroppen ikke trenger vet vi jo alle hvor kommer ut. … kom plutselig til å tenke på at det er bra det ikke kommer ut samme vei. Da hadde vi hatt problemer med å bedrive f.eks. kyssing (og de), og begrepet “dårlig ånde” ville hatt en annen betydning.
Så hvor sunt er det å spise frø, belger og kjerner? Er det sunt i det hele tatt? Gir det noen avgjørende effekt? Vel, jeg er ingen kostholdsekspert og skal ikke uttale meg, men for å bruke det populistiske ordtaket “forskning viser …”, så viser forskning at svaret er “vi vet ikke”. Ved gjennomlesning av 9000 forskningsrapporter fant doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo, avdeling for ernæringsvitenskap, Erik Arnesen, “[…] ingen relevante studier på mennesker om frø spesifikt.” (kilde: Adresseavisen 10.5.24), selv om inntak av nøtter av en viss mengde per dag kan være helsefremmende for å unngå hjerte- og karsykdommer, med andre ord. Men nøtter er jo noen allergiske mot, og peanøtter omtyllet i salt er jo faktisk det motsatte av sunt, fordi nettopp saltet er jo ikke direkte helsefremkallende, særlig de som har høyt blodtrykk og som er disponerte for hjerte- og karsykdommer. Og kvinner kan også rammes av dette, selv om det heter “karsykdommer”. (haha, siste var en vits … tok du han?).
Du som spiser frø og belgfrukter som en flerfarget og liten søt føggel, må nå gjerne gjøre det for meg. Men jeg tror jeg vil fortsette å spise vanlig mat, for vi er ikke fugler, men mennesker. Hvordan jeg vet det? Jo, vi har ikke vinger. Men nå skal jeg faktisk drikke kaffe … GOD BELG!
“Rim Tim Tagi Dim Baby“. Alt i anførselstegn, selvsagt, fordi ordene er ikke mine, men fra det kroatiske bidraget i årets Eurovision i Malmø på lørdag, som er “forhåndsfavoritter”. Da håper jeg de fleste skjønner at dette handler om Eurovision, og ikke om Sophie Eilse, hvis firmas daglige leder nettopp er blitt mann, NEI! MAMMA!! mener jeg selvsagt! (og forhåpentligvis endelig voksen, selv om hun fortsatt synes visse spørsmål er ekle å svare på, se linken over).
Norge deltar med det godt voksne og erfarne musikk-bandet “Gåte”, et band som har eksistert i mange, mange år, uten alt for mye fjas og tull. Og de lager musikk som tiltaler meg. Men de vinner nok ikke, selv om Norge hvert år siden “Han med fela”, ALLTID har vunnet Eurovision FØR det braker løs. Sånn var det i fjor også. Norge skulle vinne med Alessandra Mele. Det var liksom ingen tvil. Vi var forhåndsfavoritter igjen, dog sammen med mange andre som mente det samme. Siden årets Eurovision, eller “Jurovissh’n” som jeg sier og skriver, går i Malmø, håper jeg alle vet at det var Sverige som fikk de fleste “TWELVE POINTS!!”. Men det var ifjor.
Bildet: Alessandra Mele, THE WINNER!! (men bare i Norge, selv om de mente hun fikk flest poeng totalt i den int. finalen). Foto: Foto: Andreas Fadum/Se og Hør
Og hvem som vinner i år, vet jo ingen. Det blir neppe Israel, eller Slovenia eller Australia, eller England. Eller Norge …, dessverre Gåte, selv om Magnus Børmark er en av de mest showpregede, morsomste og energiske personene på scenen jeg vet om. God på gitar er han også (sorry Angus Young, du når ikke opp). I år er det jo “my rart”, som kompisen min pleier å si, og mye er preget av tull og flass (nei, FJAS, skulle det stå), kropp, kostymer og revyaktige bidrag. Kroatias bidrag er jo helt koko, og “Rim Tim Tagi Dim Baby” er jo en helt koko tittel på en låt, men linjen “Meow cat please meow back” – og igjen, ingen hentydning til at daglig leder i firmaet Sophie Elise nettopp har blitt mann (NEI! MAMMA!!!! der skrev jeg feil igjen!!) – er jo en helt fantastisk tekstlinje, så de kan faktisk komme langt bare med den.
Personlig gir jeg seieren og poengene mine til Armenia og Ladinava med låten “Jako”, men det er sikkert noen andre som vinner. Jeg tar alltid feil.
Bildet: Daglig leder i firmaet Sophie Elise, husker ikke hva hun egentlig heter, viser fram de nye gardinene hun har kjøpt. Foto: Martin Slottemo Lyngstad
Kort anekdote: Da jeg var i militæret lærte jeg at å skyte spurv med kanoner, var sløsing med ammunisjon. Jeg lærte også at pistol egnet seg svært dårlig i strid, og at maskingevær var mye mer treffsikkert; skyter du 300 skudd i en “smæla”, har du i alle fall håp om å det minste treffe med ei kule. Men nok om spurv og kanoner og pistol.
Det enkleste er derfor ikke pistol, og her sikter(!) jeg ikke til den fysiske tingen som kalles pistol, men til uttrykket. For Amrit Kaur, den norske politikeren i Rød Ungdom, ikke den kanadiske skuespillerinnen med samme navn, har vært ute og uttalt seg pva partiet (eller seg selv?), etter at hun ble kastet på glattcelle (nå tror jeg de stort sett går mer eller mindre frivillig inn selv, og ikke blir “kastet”, men ok …). Og det å bli “kastet” på glattcelle er jo noe av det minste man må ofre for å gjøre noe positivt for verdensfreden og de undertrykte.
For ungdomspartiet til Rødt – Rød ungdom – skal jo være til for de undertrykte her i verden. Og det er jo mange å ta tak i og velge blant. Jeg kunne laget en lang liste over “de undertrykte” her i verden, men fokuserer på det samme som frøken (fru?) Kaur har tatt til seg. I skuddet (skuddlinja?) er for tiden palestinerne. Jeg mener også de er undertrykte, noe jeg har ment lenge, men mener kanskje også (kanskje, fordi jeg ikke kjenner til deres politiske agenda så alt for godt) at de må slutte å sende opp raketter andre dager i året enn på nyttårsaften.
Jeg kjenner faktisk et par palestinere. To jenter, eller damer kan man kalle dem nå, for de er først i 20-årene. De er begge trivelige og reflekterte damer, og de har en ting til felles. I den grad vi har snakket om det så er begge enige i at Hamas ikke akkurat er den retningen de ønsker palestinerne flest, skal styres etter. De sammenligner dem med vårt Fremskrittpartiet, et parti som også skal være for “folk flest” og som blir benevnt å være ytterst til høyre i – ikke bare norsk politikk – men også sammenlignet med tilsvarende europeiske parti for “folk flest”. Hamas er enda mer radikale, mener de to, for de er villige til å bruke våpen for å understreke sin politiske agenda – som er å “viske Israel som nasjon vekk fra kartet (nerri dær). Jeg har ingen sterke tanker rundt konflikten egentlig, man kan ikke ta alt innover seg, særlig når en bor i fredelige Trøndelag, milevis fra raketter og nød og ruiner, død og fordervelse. “Dæmm får nå bare hoill på ….”, som en god venn av meg pleier å si om ting han ikke kan påvirke i særlig grad, eller som er for langt vekk til å ta alt for mye innover seg. Skulle man ta verdens sorg innover seg så hadde vi vel vært dystopiske hele bunten. Personlig har jeg mer enn nok annet å bekymre meg over. Om jeg skal spise boller eller smultringer til kaffen, for eksempel. Eller om Rosenborg vinner serien i år, eller rykker ned. Eller om Norge vinner MGP til helga (noe de ikke gjør), men nok om det …
Nevnte Kaur (Rød ungdom( har vært ute (av glattcella). Og hun har slengt med leppa. Hun har kalt diverse personer for terrorister. Og det er jo ikke pent sagt. Så fornærmende kan det å bli sammenlignet med andre som har fått dette stemplet, at man både blir sint, lei seg og – kanskje mest – oppgitt. Jeg tror det siste er den mest vanlige reaksjonen, selv om man utad – i aviser og media forøvrig – helst skal uttrykke sinne også. “Ta fra dem pengestøtten!” Men det enkleste her er det jeg alltid har ment: Overse slike personer totalt, så får de heller ingen omtale. Men media lever jo av å skape konflikter, og slike uttalelser vil ethvert anstendig mediehus kaste seg over som ulver kaster seg over …, ja, noe (jeg vet ikke hva dagens ulver kaster seg over lengre. Finnes det igjen noe sau å kaste seg over?)
Nå skal Kaur og … hun i AUF, jeg husker ikke navnet, møtes og “snakke ut”, som det heter. Og Kaur har trukket uttalelsen tilbake, eller det jeg tror er at noen har, ikke bare hvisket henne i øret, men ganske så kraftig uttalt seg til henne: “Slikt får du ikke lov å si når du er leder, det ødelegger for oss!”. Så Kaur har ikke hatt noe valg. Hun måtte gjøre det som så populært heter “krype til korset”. Og alle vet vi jo at det er litt ydmykende.
Kaur ble jo “valgt” til leder av Rød Ungdom etter det som flere innad kalte et kupp, noe som ikke er uvanlig i politikken. Jeg synes det er skremmende at “ledere” i politikken uttaler seg på den måten mange gjør, ikke bare Kaur, men kanskje særlig fra den kanten. En forsamling av unge radikale menn og kvinner (og de), som i teorien kan komme til å sitte som statsminister en dag, selv om jeg er overbevist om at det neppe kommer til å skje. Men, som kompisen min pleier å si: “Man vet nå alder ka sånne finnj på …(alder=aldri).
Jeg håper at vi en dag skal tenke på 22. juli som en “varm sommerdag i juli”, og ikke som en dag hvor Norge var badet i terror, blod og død. Jeg er for frihet, hygge og kos, ikke “krig og fred og sånn …” (eller jo, fred: Ja!). “Det er jo bedre å bare være venner …”, som en venninne av dattera mi pleier å si når noen i venninneflokken er uenige om noe. Det er jo en god tanke. Men verden er dessverre ikke så enkel. “Ka dæm tenke med??”, pleier kompisen min å si. Jauda, han har et poeng …
Men nå skal jeg drikke kaffe …og valget ble bolle. Det vil jeg også anbefale Kaur: Ta deg en bolle! Eller som de sier i Østfold (?): Ta’rræ en bolle’a!” (Will do!)
Det var debatt i NyNytt …., nei “Nytt på Nytt” i dag, eller fredag hvis du leser dette imorra eller lørdag (som er i dag, eller søndag hvis du leser dette mandag. 18 uker.
18 uker, grensen for å ta abort, eller for å si det på brutalt norsk – drepe et menneske på (ja, nå ble du skremt? “Ja’n’vart skræmt ja, årntl’e skræmt, ja, eh eh eh …, må skriv’n innj ja (“Skræmmer’n”, noen som husker ham? Trond Kirkvåg). Men temaet er alvorlig nok uten at jeg selvsagt skal fjase dette til. Abort. Ja eller nei? Det har vel de aller fleste tatt et standpunkt til, tror jeg.
Irland, som i stor grad er ca. halvt om halvt fordelt med katolikker og protestanter, er et land det har vært sterkt begrenset hvem som fikk lov å ta abort fram til ikke for alt for lenge siden, i 2018, der et flertall betegnet som “stort” bestemte at det som kalles selvbestemt abort skulle være lov. Det var det ikke tidligere. Ikke bare det, men også prevensjon og adgangen til skilsmisse var sterkt begrenset i Irland. Selvsagt er det vesenet som kalles Kirken – og her den katolske kirken – som stikker kjepper i hjulene for om dette skal kunne bestemmes av kvinnen selv. Den katolske kirken har og er kanskje fremdeles en sterk samfunnsaktør i disse fremdeles betente spørsmålene. I en fordum tid (heter det det?), så måtte kvinnene ty til ulovlig aborter og måtte oppsøke private “hjelpere”, som på diverse mer eller mindre lugubre steder hjalp ungjenter å stikke både kjepper og andre tilgjengelige remedier av urene og farlige slag, ikke bare i hjulene, men også på steder som enten fremtvang en spontanabort eller medførte at fosteret døde.
Spørsmålet er også noe betent i Norge. Selv om vi liker å kalles oss et demokrati, så finnes det mørke krefter på den siden som driver med politikk med Bibelen i den ene hånda og …noe annet i den andre (fant ikke på noe å ha i den andre hånda, jo, kanskje enda en bibel!), og dermed styrte etter 5000 år gamle “lover” man praktiserte i i arkaiske samfunn. Det ryktes at Maria Magdalene tok abort på den tiden Jeezes (og de) turnerte i det som i dag kalles Israel og Vest-bredden for ca. 2024 år siden (neida, dette var bare noe jeg fant på, så ikke les dette) (Jeg …. tror de … allerede har lest det, rteworld …) (ok, whatever!).
I Norge bedrev Ludvig Nessa og Børre Knudsen aktiv og militant abortkamp på 1990-tallet, noen husker kanskje det.
Bildet: Neida, det er ikke et oppsøkende teater eller et karneval, men alvorlige og dogmatiske prester fra 1600-tallet som er ute og går, med “prestene” og abortmotstanderne Børre Knudsen (til v.) og Ludvig Nessa (med mikrofonen). De mistet begge lisensen eller hva det heter til å jobbe som prester. Hun kjærringa vet jeg ikke hvem er …, som i 2008 fremdeles bedrev abortdemonstasjoner i Oslo og omegn. Foto: GJESTVANG / ANDREA Dagbladet Behandlet i PhotoShop.
I USA er det både fraksjoner innen politikk og andre grupper eller faksjoner (nei det er ikke skrivefeil, det er noe som heter faksjoner), som driver aktiv motstand, ikke bare mot å politisk forby abort, men som også regelrett går – bokstavelig talt i strupen – på både abortklinikker, helsepersonell og de kvinnene som tar abort. Men i USA er det jo helt spinnvilt. Et land som styres av en 80-åring og med utsikter til å få en 6-åring tilbake som den neste presidenten i neste periode.
Gud mente (og mener kanskje fremdeles?) at ekteskapet er hellig. To parter skal gjennomgå et rituale der de formelt blir gift og skriver under på at de ikke skal bolle seg i andres gryter (ja, nå ble vel gryter kanskje et rart sted, men jeg kom ikke på noe bedre å skrive akkurat nå). Og selv om Maria Magda Lena Jesusson (som hun kanskje hadde hett, hvis Jesus hadde blitt plantet i Sverige for 2000 år siden) kanskje tok abort (det vet vel ingen, så kanskje er et ord jeg har i behold) i sin tid hos en luguber heksedoktor eller heks, så mente sikkert Gud at alt liv er hellig. Plantet man et frø, så var det bestemt at “planten” skulle få vokse opp – uansett hvordan frøet var sådd. Voldtekt og overgrep var et ukjent begrep “nerri dær” i den tiden. Nå er jeg på gyngende historisk grunn – I know.
Sex (og de) er jo et betent tema – fremdeles. Man skal ikke utøve dette usigelige og ukristelige griseriet uten å ha Kirkens tillatelse til det. En som het Calvin for ikke så lenge siden, mente denne paringen som menneskeheten bedrev i tide og utide, måtte opphøre i sin helhet og ville forby det. Han ble til slutt overbevist at han ikke kunne forby det av sine med-hellige, som forklarte at menneskeheten ville opphøre å eksistere uten at den sedvanlige paringen måtte finne sted – dessverre. Det er uvisst om Calvin noen gang selv hadde brukt utstyret sitt til annet enn å late vannet, eller om han noen gang hadde våknet med et frokostbrød (her tenkte jeg å skrive ‘morrabrød’, men innså at det ville virke vulgært, så jeg droppet det).
Maria (hun andre, ikke Magda Lena Jesusson fra Sverige) ble også gravid i sin tid, med Gud! Tenk det, med Gud!! For Gud var jo ikke bedre enn at også han ønsket seg barn etter noen millioner av kjedelige år i Himmelen.
Men siden det ikke fantes noen gudinner i Himmelen så innså han raskt at det kunne by på noen problemer å bli far. Han skapte jo verden ved å si noen ord, men det med barn var liksom litt for alvorlig til å bruke trylling (eller under som det heter hvis det er Gud som gjør det). Han fant ut at den eneste måten han kunne gjøre dette på var å sette barn på et menneske. Merkelig nok valgte han en allerede gift kvinne, Maria. Gud mente sex hørte ekteskapet til, men syntes det fikk holde at den ene parten var gift, så det er nok bakgrunnen for at han valgte den allerede gifte Maria. For at det ikke skulle bli folkesnakk i nabolaget der Maria bodde, ble Gud og Maria enige om å si at hun ikke hadde hatt omgang med Gud på den naturlige måten, men at hun bare sånn helt uten videre plutselig ble gravid. Selv om den forklaringen var høyst tvilsom slukte naboene til Maria denne forklaringen uten videre, fordi hun var gift med Josef som ble tvunget til å fortelle det samme til naboene som Maria fortalte, og Josef var en mann man kunne stole på i den tiden. Egentlig kan man vel trygt fastslå at Josef ble ”vingeklippet” noe aldeles inn til ”beinet”, men Gud var tross alt sjefen. Det ble hetende jomfrufødsel, men har skjedd bare denne ene gangen. Det er derfor man aldri bør gjøre et trylletriks to ganger etter hverandre. Dette tror jeg skjedde, men er selvsagt usikker.
Abort eller ikke? Jeg mener kvinnen selv skal bestemme dette. Hvilken uke? Nei, det får andre ta seg av og mene noe om, men jeg er sikker på at uansett er det for sent å ta abort når barnet er født. Visste du forresten at ca. 75 prosent av alle befruktninger ender med en spontanabort? Jo jeg tuller ikke, spør legen din.
Hilsen til Maria Magda fra Sverige, hvis du eksisterer og leser dette. Men nå skal jeg drikke kaffe …
