Hei på dere alle sammen i blogguniverset. Noen av dere vil kanskje huske bloggen ‘rteworld’ – en blogg om alt MELLOM himmel og jord – som eksisterte på midten av 2010-tallet, men som endte en sørgelig undergang da blogg.no ble forandret for noen år siden, noe som førte til at bloggen plutselig forsvant (eller ‘slettet’ som det egentlig heter). Og om noen har gode minner om denne bloggen og husker noen av innleggene, så var den jo omhandlet temaet om både hverdagslivet og helgalivet, både satirisk og humoristisk. Noen vil kanskje også erindre …, neida.

Temaene vil også denne gangen være både varme og utfordrende, men ikke nødvendigvis i denne sammenhengen. Jeg har alltid skrevet etter ‘innfallsmetoden’ og det tenker jeg også å fortsette med. Men nå vet jeg mange gleder seg til å følge denne bloggen fremover (… eller?), så da er det vel nok fjas, så vi kjører på:

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Glemmeboka (for et ‘kålhau’!)

(denne artikkelen er tidligere publisert på rteworldblog på wordpress.com, men publiseres her til glede for nye lesere)

Har du lest den populære og alltid nærværende boken med den slående tittelen “Glemmeboken”? Eller ‘glemmeboka’ på trøndersk, for vi trøndere liker, som kjent a-endinger der bokmålsfolket bruker -en. Og for alt jeg vet kan det allerede eksistere en bok som er gitt ut med den slående tittelen “Glemmeboka”, men den glemmeboka jeg refererer til kan du ikke kjøpe på noen bokhandel, den eksisterer kun inne i våre ellers så eminente hoder. Eller hau som vi sier i Trøndelag. Kålhau for eksempel. Og haukål, hvilket dog kan være to vidt forskjellige ting. Å ‘ha haue fullt av kål’ er ikke betegnet som noe positivt.

Men uansett bokutgivelse eller ikke så anbefaler jeg også den uutgitte boka “glemmeboka”, den som står i vår mentale bokhylle et sted der inne i hjernene våre. Selv tar jeg frem denne “boka” både titt og ofte, som oftest ufrivillig. Som kjent er både dorsolateral prefrontal korteks, isselappen, ventrolateral prefrontal korteks og motorisk korteks (vel, sistnevnte er egentlig bare et slags “påminnelsessenter”, men dog, vi tar den med), involvert i STM, eller korttidsminnet som vi kjenner det som i dagligtale (selv om de fleste egentlig ikke aner hva det er), mens Hippocampus, lillehjernen og de basale gangliene rommer det vi kaller LTM, eller – og det har du kanskje allerede gjettet; langtidshukommelsen. Særlig de basale gangliene liker jeg godt, kanskje mest på grunn av ordet – smak på det: De basale gangliene… Det er morsomt å si. Derfor kan jeg av og til lire ut av meg sentralnervesystemmaktige ord og uttrykk hvis jeg kommer i snakk med noen jeg egentlig ikke liker så godt og som jeg helst vil komme meg vekk fra. Hvis du kommer i en slik situasjon en gang, hvor du aller helst ikke ønsker en samtale med noen, er det bare å begynne å snakke om sentralnervesystemet. Da går de raskt… (du, jeg må nesten gå jeg…) (fint…), hvilket jo er å foretrekke noen ganger i kjedelig selskap. Men, som før, nå har jeg skrevet oss helt bort igjen, hvilket ikke var hensikten.

Å huske noe, eller ikke bare noe, men generelt det å huske, er essensielt for oss mennesker. For dyr forsåvidt også, men kanskje aller mest for oss mennesker. Bare tenk på det å kjøre bil. I bilens første leveår i USA kunne de få som disponerte en bil stort sett kjøre der de ville. Om det var på høyre eller venstre siden av veien de kjørte på, betydde ingen ting. De fleste kjørte midt på veien. Problemer oppstod først når det kom en annen bil i motsatt retning på samme vei, da måtte de basale gangliene til de to som kjørte aktiviseres, slik at at man unngikk at begge sjåførene havnet på sykehus. Man måtte enten stoppe bilene og gå ut og legge en plan for den videre kjøringen, hvor begge førerne etter en tids diskusjon ble enige om hvordan man skulle passere hverandre, hvilket var én måte å løse problemet på, selv om det nok var utrolig tidkrevende og tungvint, særlig hvis man like etter passering av bil nr. 1 rundt neste sving møtte bil nr. 2, 3 og 4, osv., hvilket kunne medføre at en tur på 2 km kunne ta opptil et par timer, alt etter hvor lang tid man benyttet på å diskutere på hvilke side av hverandre man skulle passere. Man måtte derfor finne en løsning på dette, slik at man unngikk all diskusjonen, selv om det i beste fall også kunne ha vært en måte å treffe nye venner på. Man fikk trafikkregler, som sa at begge bilene måtte kjøre på høyre side av veibanen – i alle fall i de fleste land, altså på motsatt side av hverandre når de møttes. Slik løste man dette problemet, selv om det sikkert fremdeles også etter innføringen av trafikkregler kunne medføre at bilførere stanset for å snakke med hverandre – eller slå av en prat som vi sier i Trøndelag.

Men på dagens veier, hvor bilene kjører i alt fra 30 km/t til opptil svimlende hastigheter som 110 km/t lovlig, er det nok svært lite lurt å stanse i veibanen for å slå av en prat, du kan risikere å bli påkjørt av en annen bilist, som ikke hadde lagt inn mulige “skravle-stopp” på sin ferd fra A til B. Eller C eller K, alt etter hvor han skal.

Naturlig nok var bilkjøring noe som bare menn bedrev i starten. Også bilen var forbeholdt den maskuline siden av menneskeheten. “Kvinnfolk” kunne dolles opp og plasseres som pryd eller staffasje i passasjersetet, med fjonge hatter og utspjåkete klær. Men etter hvert begynte også kvinner å kjøre bil, noe som selvsagt medførte at skadestatistikkene føk i været. Som vi vet er “kvinnfolk” på et generelt basis sta og egenrådige, og der menn via innarbeide regler – og her må jeg igjen kort nevne de basale gangliene – hadde blitt enige om hvilken side av veien de skulle kjøre, så var det ‘nytteslaust’ og ‘håplaust’ å bli enig med et “kvinnfolk”, for de har alltid rett. Og det er jo en kjent sak. I tillegg fikk mange av kvinnfolkene fullstendig panikk når de møtte en annen bil eller hindring, og kjørte rett frem helt til bilen traff den andre bilen eller en husvegg av massiv murstein. Med andre ord: Det sa PANG! Og det var selvsagt bilen sin skyld: Bilen kjørte jo bare rett frem...sa en kvinne sjokkert i Virginia i USA, 22. mai 1902 kl. 1450, da bilen hun kjørte kolliderte med husveggen på rådhuset i byen. Og selv om det gikk bra med henne ( AntionetteMarie Wilkinson het hun, bare søk henne opp), så lignet bilen på et trekkspill etterpå.

Også i dag er det bilens egenrådige, og for mange kvinnfolks del, magiske og uberegnelige kraft som er kvinnfolkenes viktigste parameter når de kjører bil. Når menn rygger er det de som rygger, når kvinnfolk rygger er det bilen som rygger.

Nå var jeg vel litt “stygg” her, for jeg mener jo ikke at kvinnfolk er dårlige bilførere generelt, så ta det du nettopp leste som typiske stereotypier om “kvinnfolk og bil”. Mange kvinner og jenter kan kjøre bil mye bedre enn meg, selv om jeg liker å innbille meg at de ikke er så mange. Dette er basert på tidligere erfaringer. Jeg har i mitt snart 100-årige liv, sett “mye rart” på veien, og det er ikke bare fra kvinnfolk, men fra flere menn, der de suser avgårde i sine Audier og BMW’er, med solbriller og caps og med en selvsikker mine om munnen. Og mens vi allerede er inne på stereotypier så kan jeg slenge på at nå må BMW og Audi begynne med å utstyre blinklysbrytere på bilene sine snart. Og hvis det finnes så må eierne huske å etterfylle blinklysolje.

At noe går i glemmeboka vil si at man glemmer noe. For eksempel en viktig avtale eller møte (eller å blinke), eller man kan glemme at en vei er stengt, noe som medfører at man lettere irritert må snu, etter å ha kjørt 3 km på en støvete og humpete grovsteinsbelagt anleggsvei til endes, og deretter treffer på en sur og delvis illsint anleggsarbeider som med kraftige og tydelig irriterte bevegelser vifter deg tilbake, mens han rister oppgitt på hodet og banker pekefingeren mot skallen sin gjentatte ganger. “For et kålhau…”, så det ut som han tenkte der han stod og veivet i sin gule kjeledress. Det er da det er fristende å vise frem FU-tegnet, hvor langfingeren spiller en avgjørende rolle, selv om jeg ikke gjorde det. Joda, jeg hadde vel lest eller hørt et sted at veien var under construction, men hvorfor kan man ikke også sette ut et skilt om dette før jeg hadde rukket å kjøre 3 km?!!! Og i tillegg hadde jeg akkurat den dagen tatt fram “glemmeboka”. Nå skal jeg ikke kave meg alt for mye opp, for på den like humpete tilbaketuren fikk jeg til min store overraskelse se at det var utplassert et skilt i begynnelsen av steinørkenen som viste “omkjøring via Klett”, samt skiltet “anleggsarbeid”. I tillegg stod skiltet “innkjøring forbudt”. Man skulle nesten tro at jeg var en kvinne som kjørte. Men resten av turen gikk greit, selv om jeg måtte kjøre ut i leirsuppa i veikanten for å passere en grusbil med henger som kom i mot meg og blinket vilt med langlysene.

Sånn kan det gå når du tar fram glemmeboka. Jeg er et kålhau. Eller rettere sagt; var. I alle fall den dagen.