Jada, jeg vet det heter “stjålet“, men ungdommen av i dag har ikke helt lært seg norsk grammatikk før på masterstudiet, så jeg syntes det var litt morsomt å bruke “stjelet“. Men “stjålet” – det har jeg aldri gjort. I alle fall ikke som voksen. For jeg har jo lært – jeg også – på skole, hjemmefra – ved hjelp av den organismen som den franske sosiologen Emile Durkheim (1858 – 1917) kalte samfunnet. Samfunnet (må egentlig ikke forveksles med Samfundet i Trondheim, som er noe helt annet). I samfunnet deler vi verdier med hverandre og føler fellesskap fordi – i alle fall er det idealet – vi har implisitt blitt enige om en del regler for hvordan enkeltmennesker skal oppføre seg i denne organismen (samfunnet, altså. Har du glemt det allerede?).
Men samfunnet er ikke en konstant organisme slik Durkheim hevdet. Nå skal jeg som ikke er så “berømt” som den franske sosiologen selvsagt være forsiktig med å forsøke å hevde at Durkheim tok feil. Men 2024 og 1900 er det et stort tidsskille på. Og selv om samfunnet sikkert var organisert på en adekvat måte også rundt 1900, så er samfunnet helt annerledes i dag. Samfunnet er i konstant endring, nesten fra time til time, selv om vi ikke merker denne forskjellen i det daglige. Samfunnet blir i stor grad preget av enkeltmenneskene, og hvert enkelt menneske er en dynamisk brikke som til sammen danner – ikke bare ett – men flere samfunn i dette samfunnet. Og hvert enkelt samfunn er avhengige av hverandre i det som kalles organisk solidaritet. Et annet stikkord i et samfunn som fungerer er tillit. Vi må ha tillit til hverandre for at samfunn skal fungere. Men nå: Nok sosiologi. Det var denne stjelingen.
“DU er plukket ut til en tilfeldig kontroll! KOM HER!!”
Hvis vi ser bort fra en seanse på den lokale butikken der jeg vokste opp (sier ungdommen i dag også “vokset opp”?), så kan jeg si med hånda på låret (“på hjertet”, jada, jeg vet det heter det), at jeg aldri har “stjelet” noe (jeg fortsetter å bruker ordet stjelet, for det kan jo være noen toppbloggere som har rotet seg inn her), Som 7-åring fant jeg det formålstjenlig å stjele en leketøyssoldat av plast. Tror den kostet 1 krone og 35 øre, en enorm sum for en 7-åring i middelalderen som jeg vokste opp i. Jeg var så utspekulert at jeg puttet den i sokken min, for da trodde jeg at betjeningen ikke skulle oppdage det. Det gjorde de heller ikke. For hvem mistenker en søt (nåja…) 7-åring for å stjele? De hadde jo tillit til meg, disse damene som jobbet i butikken. De smilte til kundene sine. Sa hyggelige ting. Og ikke fantes det noe som het “tilfeldig kontroll” den gangen. I middelalderen.
Denne plast-soldaten plaget meg i lang tid, om enn ikke i hele oppveksten akkurat, så i alle fall til rundt 10-årsalderen. For butikksjefen på lokalbutikken kjente jeg jo, det vil si han var omgangsvenner med foreldrene mine, og han og kona hans var ofte på besøk hos oss og vice versa. Jeg husker ham (og fruen hans) som hyggelige mennesker som alltid snakket pent og høflig til barna. Han het Asbjørn.
Da han sluttet på butikken som følge av alder, så gnog (er det et ord?) samvittigheten i meg så mye – og hadde plaget meg i snart 4 år – at jeg bestemte meg for å ta med lekesoldaten ned til Asbjørn og butikken og innrømme at – denne stjal jeg som 7-åring. Da jeg kom ned på butikken ble jeg som vanlig hilst (hilset?) av butikkdamene (det var bare damer som jobbet på butikk den gangen og det var ingen som så noe galt i det) og gikk bort til Asbjørn (som var mann, før var det bare dame eller mann) som stod og fylte på brus i hyllene. “Nei, er det den karen!” sa han smilende til meg i beste Flåklypa-stil. Etter noe innledende nøling tok jeg tok ut soldaten av lomma og sa: “Denne stjal jeg i butikken da jeg var 7 år, men nå vil jeg betale for den, hvor mye koster den?” Asbjørn ble med ett alvorlig, men smilte så. “Vet du hva (navnet mitt), det setter jeg veldig pris på, at du er ærlig og innrømmer dette. Hvis alle var som deg så hadde det vært enkelt å drive butikk.” Jeg husker ikke om tårene presset på, men det er ikke usannsynlig.
Bildet: “Du er plukket ut til en tilfeldig kontroll! Har du betalt for denne muffinsen?”. Selvsagt, Bodil, tror du jeg stjeler en muffins, liksom?!! (foto: jeg)
Poenget med alt dette er at nå som selvbetjeningskassene er innført i butikkene, så gjør vi den samme jobben som butikkdamene i butikken til Asbjørn gjorde i middelalderen. Vi slippes inn gjennom en port som åpner seg automatisk. tar en handlevogn eller noe og bære i, tar med oss en skanner og plukker deretter de varene vi vil ha. Poteter, knekkebrød, avocado, øl og potetgull. Kanskje også noe dyrt fra elektronikkavdelingen. Deretter skanner vi varene før vi legger dem i handlekurven. I alle fall er det slik det er tiltenkt. Vi går deretter ikke til “kassa”, men til en dataterminal. Der skanner vi hver vare pånytt ved å gjøre det samme som butikkbetjeningen (merk her at nå skriver jeg ikke butikkdamene lengre, for det er jo rene kjønnsdiskriminering i dag!) gjorde for 5-6 år siden i “kassa”. Det sier “bip” (eller er det “pip”). Vi betaler og deretter skanner vi kvitteringen slik at en magisk port åpner seg, og vi kan spankulere ut med varene. Dette er selve idealet, og i alle fall måten jeg (og sikkert du også) gjør. Vanligvis.
Men nå som vi gjør hele jobben selv – og gjør det riktig – så er kassadamene (uffda, der måtte jeg bruke damene igjen, ja) omdannet til “vektere”. Noen tar denne oppgaven veldig seriøst og står med argusøyne og følger deg med øyebevegelser, og ser også på deg i smug når de tror du ikke ser det. Jeg føler meg mistenkeliggjort.
Bildet: “Vi ser deg nok!” (foto: jeg)
Nå er alle potensielle butikktyver inntil det motsatte er bevist. For av og til skjer det noe som kalles stikkontroller, eller “tilfeldig kontroll” som vi blir varslet om når vi går inn i butikkens himmelske port enkelte plasser. Vi blir også påminnet dette før vi starter skanningen av varene i “kassa”. Jeg har fått slike kontroller mange ganger, noen ganger ofte, andre ganger måneder i mellom. Jeg stjeler ikke, men skanner alt. Selvsagt – jeg er ikke 7 år lengre. Dessuten har jeg penger. Vel, nok til at jeg klarer å betale for varene mine i alle fall.
“DU er tatt i butikktyveri. Kom inn på bakrommet for å motta 20 piskeslag!!!”
Men hver gang jeg bruker denne selvpiningen som selv-skanning av varer er, føler jeg at betjeningen ser på meg som en potensiell butikktyv, som butikkbetjeningen (som nå er vektere …, sa jeg det ja, ok) bare venter på å gripe fatt i og lede til galgen som de sikkert har inne på bakrommet. Eller piskerommet, der de pisker alle butikktyvene med kjepper og andre remedier.
Men nå skal jeg drikke kaffe, så jeg avslutter her. Ha ha! Har du “stjelet” noe? Hæ! Aldri? Ha ha, det tror jeg ikke på.
Bildet: Butikkdame som speider etter kunder som ikke skanner alle varene (foto: REUTERS)
Jeg synes det er ekkelt mange ganger når de står og følger med ved selvbetjeningskassene, og jeg skvetter like mye hver gang når jeg skal bli tatt i kontroll. Enda jeg har god samvittighet. Har aldri stjålet noe jeg heller.
Før jul var mannen min og jeg på City Lade i Trondheim, og jeg var innom en butikk som ikke hadde alarmsystem. Skulle så inn på Cubus, og da utløste det jeg hadde kjøpt alarmen. De ansatte kom stormende for å se hva jeg hadde i posen. Hadde kvitteringen og alt så de så jo at jeg hadde betalt. Jeg fikk beskjed om å holde handleposen over hodet når jeg skulle ut av butikken slik at det ikke pep igjen. Da gikk det bra.
Ønsker deg en superfin onsdag ❤️🥰
Purr, purr og klem fra Toril og kattene