Hva passer vel bedre enn et lite sagn på Palmesøndag. Her et litt sørgelig, men også vakkert sagn om hvordan et av verdens mest merkelige hav oppstod. Forfatter: rteworld
«Herdars bok», en bok som angivelig skal ha blitt utelatt fra Bibelen rundt år 200 e. Kr, handler om Vasiti, en ung kvinne som ble drept av en ond dronning som styrte i området som i dag er kjent som Jordan-bredden. Den omhandler også den store sorgen som hennes far, Herdar, ble påført.
Vasitis far, presten Herdar, fikk skylden for dette drapet av dronningen og ble innesperret i et fangehull. De egentlige morderne gikk fri og utsprang fra byens ledelse, styrt av den misunnelige og herskesyke dronning Hamani. Vasitis eneste forbrytelse var at hun var usedvanlig vakker. Så vakker var hun at den misunnelige dronningen beordret henne drept, for ingen skulle være vakrere enn dronningen. Vasiti ble drept på sin fødselsdag, da hun var 20 år gammel. Hennes far Herdar kom aldri over tapet av sin skjønne datter. Herdars opphold i fangehullet ble vidgjeten kjent på grunn av noe som hendte i fangehullet han satt i. Herdars bok fikk sitt navn fordi den ikke handler om Vasiti, men om den sørgende fars skjebne. Dette skjedde:
Vasiti var Herdar og Samarkands første barn. Hun var både god og hadde en ynde som ble kjent langt utenfor landsbyen. Herdar holdt av denne datteren mer enn noen andre. Vasiti utførte sine plikter både i huset, passet sine yngre søsken med godhet og beskyttelse og hjalp sin far i tempelet på en slik måte at hun også ble høyt aktet av de andre i landsbyen. Alle likte Vasiti og sa hun en dag ville bli gift med en prins eller til og med en konge, så pen som hun var, men Vasiti bare lo og sa hun ville bo i landsbyen som hun elsket over alt på jord, fremfor å forlate landsbyen til fordel for et annet kongerike.
Herdar ble fra seg av sorg da Vasiti døde. Han ønsket selv å dø, fordi han ikke kunne makte å leve etter Vasitis død, men selvmord var en skammelig handling som ville påføre familien stor vanære. Vasiti hadde om morgenen den dagen hun ble drept blitt tilkalt til landsbytorget av byens voktere og hadde blitt fortalt at det skulle holdes en stor fest for henne, som dronning Hamani arrangerte. Vasiti ba landsbyvokterne om å tilkalle sin far og de øvrige søsknene, for hun kunne ikke tenke seg å avholde en slik fest uten sin far og søsken til stede. Vokterne fortalte at det allerede var ordnet og at faren allerede ventet på torget sammen med de andre. Vasiti tok på seg sin fineste hvite kjole og bandt en blomsterkrans av liljer og satte blomstene i sitt vakre og lange hår. Hun tok med seg en kurv med ferskt brød, rikelig med frukt og vin som hun ville dele med de andre i landsbyen. Hun var så god og snill at hun heller ville gi landsbyboerne gaver heller enn å få selv.
Sammen med vokterne kom hun til landsbyens torg. Der var både byens ledelse og dronning Hamani samlet sammen med resten av landsbyboerne. Alt var duket til fest. Vasiti ble glad da hun så både sin far og sine søstre sammen med landsbyledelsen og hun smilte til dem. Hun ville løpe mot dem, men ble holdt igjen av vokterne. Vasiti skjønte at noe var galt, for de holdt henne igjen med makt. Hun ble redd.
Dronningen tok ordet og ba vokterne gjøre klart for det som skulle skje. De åpnet en inngang til et rom under bakken som var dekket med planker og tok tak i Vasiti. Rommet under bakken bestod av et marmorbelagt gulv med vegger av stein, men var ellers tomt. De ble satt en stige ned til rommet og Vasiti ble bedt om å gå ned i rommet. Selv om Vasiti ble skremt av å skulle gå under bakken adlød hun siden hennes far og søstre stod sammen med vokterne, for hun trodde fremdeles ikke noe ondt ville hende.
Da Vasiti hadde kommet ned i den underjordiske rommet ble stigen trukket opp og hun ble redd. I neste øyeblikk ble heller lagt over hullet slik at det ble dekket og rommet ble helt mørkt. Hun skrek i frykt, men forgjeves. Herdar skrek også til, men ble straks grepet av vokterne og ført til landsbyens sted hvor fangene ble holdt. Han ble fortalt at han hadde stått bak datterens levende begravelse og at han skulle sperres inne i fangehullet for resten av livet. Herdar fikk skylden for Vasitis død og dronningen fortalte landsbyboerne at hun hadde begravet Vasiti levende etter påtrykk fra Herdar.
Herdar ble plassert i kjelleren i huset som rommet fangene. Dagen etter da vokterne skulle gi ham litt mat, hadde det dannet seg en dam av tårer hvor Herdar lå lenket. Hans tårer hadde samlet seg i en dam rundt ham og siden Herdar hadde grått hele natten, hadde ikke tårene tørket, men samlet seg på gulvet. Morgenen etter da vokterne kom hadde dammen blitt enda større, og etter en måned var de nødt til å legge inn en steinhelle så Herdar ikke skulle drukne i sine egne tårer, for å dø det fikk han ikke lov til. Det var nå blitt et lite basseng av Herdars tårer over tapet av sin kjære Vasiti.
Etter ett år kom en vismann til byen og besøkte Herdar i fengselet. Herdar gråt fremdeles og tårebassenget var nå murt inn, slik at de ikke rant utover huset. Oppe på steinhellen satt Herdar. Vismannen spurte Herdar hvorfor han gråt fremdeles, men fikk ikke noe svar. Tårene rant fra Herdars øyne i en uendelig strøm og han satt urørlig på steinhellen uten å si noe. Vismannen ble skremt over det han mente var et slags under og spredte historien utenfor landsbyen. I årene som fulgte kom flere til fangehullet for å se presten som alltid gråt og fylte kjelleren med et basseng av stadig flere tårer. Herdar selv sa aldri mer ett eneste ord, men gråt stille. Mange som kom for å se på underet gråt med ham.
En prest av høy stand besøkte Herdar da han hadde sittet der i 15 år. Han ba den onde dronningen om at Herdar måtte bli fri på grunn av at han nå hadde sørget nok og lidd nok, men dronningen var urokkelig. Hun sa at han gjerne måtte gråte til han druknet i sine egne tårer. Bassenget ble stadig større og etter 20 år var hele kjellerrommet fylt av et basseng med tårer. Men Herdar fortsatte å gråte og kunne ikke stanse. Hver time av døgnet gråt han tårer i en evig strøm nedover ansiktet og vokterne hadde lagt en sti av heller for å gå bort til ham med føde.
Nøyaktig på dagen 20 år etter at dronningen hadde stengt Vasiti inne i den underjordiske graven for å dø, sluttet Herdar plutselig å gråte. Han var helt tom for tårer. Bassenget var nå så stort at alle i landsbyen kalte det «Tåresjøen». Herdar kunne nå for første gang se stien av heller som lå blant en stor sjø. Han så nå plutselig klart for første gang på 20 år. I enden av stien fikk han plutselig se et lys og en underlig og vakker skikkelse kom gående imot ham. Skikkelsen som Herdar først trodde var en vokter som bar på hans daglige rasjon av mat, hadde ikke mat i hendene, men derimot hvite liljer.
Da skikkelsen kom nærmere så han at det var en kvinne – en ung kvinne med langt og vakkert hår. Hennes ansikt var så vakkert og det lyste at ømhet og kjærlighet. Herdar så plutselig at det var Vasiti som kom. Herdar kastet seg ned foran henne, men Vasiti ba faren om å reise seg. Herdar sa han ikke kunne reise seg på grunn av lenkene, men Vasiti ba ham likevel om å gjøre det. Hun sa til faren at han skulle komme med henne, men Herdar sa at vokterne ikke lot ham gå med henne. Vasiti sa så:
– Far, jeg er kommet for å ta deg med hjem. Du skal aldri lide mer og du skal aldri gråte mer. Dine tårers sjø skal oversvømme landsbyen og drepe dronningen og alle hennes medhjelpere. Kom far, kom! Vi skal reise!
Herdar stod opp og rørte ved sin datters hånd. I samme øyeblikk brøt bassenget sammen og tåresjøen steg til en flodbølge som skyllet ned mot landsbyen, mens Herdar og Vasiti forsvant i luften. Kun dronningen og hennes medhjelpere druknet, og sjøen av tårer la deretter hele landsbyen under vann. Sjøen som oversvømte landsbyen ble deretter kalt Den evige Tåresjøen.
Epilog: «Tåresjøen», eller Dødehavet som det heter i dag, er et 750 km2 stort ferskvannsbasseng hvis opprinnelse vitenskapelig er ukjent. Sjøen ligger om lag 400 meter under havets overflate og er om lag 400 meter dyp. Dødehavet har ikke noe utløp, men har tilsig av vann fra Jordanelven. Saltinnholdet i vannet er så høyt at det gir en enorm oppdrift, slik at det er umulig å synke ned i vannet.
Dødehavets opprinnelse har ofte blitt forklart med guddommelig tilblivelse, og skrifter fra det mesopotamiske 4. dynasti hevder at sjøen er skapt av tårer fra en sørgende far som mistet sin datter under grufulle omstendigheter. Saltinnholdet i Dødehavet er målt til å ha samme saltinnhold tårer fra mennesker.
Ved bredden av Dødehavet vokser det hvite liljer som har fått navnet Vasiti-liljer, en av de mest velduftende og vakreste blomstene som finnes i området. Blant disse liljene kan man også sporadisk finne en orkide-planteart som til stadighet feller et salt sekret – akkurat som om planten gråter. Den har fått navnet «gråteordkide» og vokser bare ved Dødehavet. Den kalles også Herdars ordkide. Når den plukkes gir planten fra seg et salt sekret som minner om tårer og gir fra seg en duft lik den Vasiti-liljen har når den står i full blomst.
I 2005 ble det foretatt en rekke maritime arkeologiske undersøkelser av bunnen av Dødehavet. På 350 meters dyp fant en miniubåt en sti av steinheller som ble datert til antikken, og på en av hellene var det risset inn noe som ved senere sammenligning med et gammel og utdødd skriftspråk fra området tydet til et navn – Vasiti. På en annen helle like ved fant man en tekst innrisset som man tydet til:
Fange revene for oss Vasiti, de små revene som herjer i vingårdene
For nå står våre vingårder i blomst
Min datter er min, og jeg er hennes, hun som gjeter mellom liljer
Når dagen svalner og skyggene flyr, kom tilbake, min venn!
Fly som gasellen og den unge hjort over balsamduftende fjell
Om alle tårer i verden kunne gråtes, et hav jeg gråter,
For deg min høyt umistelige datter
Min morgenstråle og aftenrød
