Er det en pest og plage å høre kjente og ukjente fortelle deg at “Du får ha en god jul!”? Eller “Du får ha en riktig god jul!” En “riktig” god jul? Eller det bare jeg som er litt sær at jeg synes det er unaturlig at ukjente mennesker jeg ikke har noe forhold til må ønske meg en god jul. Her om dagen traff jeg på Tore Strømøy. Jeg kan ikke si at jeg kjenner ham personlig, men kjent fra TV-ruta er han jo. Også han ønsket meg en “god jul”, selv om jeg ikke kjøpte den nye boka hans som han promoterte in persona på kjøpesenteret Sirkus i Trondheim.
Det er jo hyggeligere at folk ønsker meg en god jul enn at de ønsker meg “dra til helvete!” selvsagt, men dette “riktig god jul!”-maset startet allerede 10. desember, 14 dager før jul.
Joda, jeg svarer jo høflig tilbake “god jul, ja” eller “samme til deg”, men jeg lurer av og til på hvorfor vi ønsker alle kjente og ukjente en god jul? Mener vi det eller er det noe vi bare har lært å lire ut av oss? Også de i butikkene ønsker meg en god jul, selvsagt … de vil jo gjerne at jeg kommer tilbake til dem etter jul også. Når salget starter. 70 prosent avslag på alle varer (vel, kanskje ikke alle da …).
Jeg tok juleferie fra den 19., altså på fredagen, og nå har jeg ferie til over nyttår. Men jeg må i butikken og kjøpe matvarer og annet nødvendig tilbehør, ikke minst dasspapir – for juledagene kommer jo ut den andre veien også, akkurat som alle andre dager i året. Finnes det forresten “jule-toalett-papir”? Og står det “God Jul!” på dopapiret også? Jeg vet ikke …
Så nå burde jeg vel egentlig ikke ønske dere en “Riktig God Jul!”, men jeg er jo bare en av flokken jeg også – så … EN RIKTIG GOD JUL TIL DERE ALLE!!!” (du trenger ikke rope, rteworld! …). Ok, sorry: en riktig god jul til dere alle … (ja, men nå hvisker du!).
I mitt relativt lange liv, hvor jeg har beferdet (heter det det?) og opplevd diverse obskuriteter og merksnodige lag og foreninger, har jeg sett og hørt det jeg vil kalle “mye rart”. Da jeg vanket i de akademiske kretser på det som før het Universitetet i Trondheim, som den gang lå på Lade, var det en slags organisasjon som het “Brød og roser”. Dette var en slags likestillings-forsamling, kanskje løselig og sporadisk organisert av noen jenter eller kvinner i den alderen da man enten bør eller må være veldig for noe, eller veldig i mot noe. “Brød og roser” var en radikal utbrytergruppe fra det som i 1976 – og fremdeles – heter Kvinnefronten. Iflg. Store Norske var de ikke bare radikale, men de var svært radikale. Som ung student på psykologisk fakultet den gang (1983) kalte vi gutta disse grupperingne bare for “mannshaterne”. Nå vet jeg ikke om de virkelig hatet menn, for mange av de som var medlemmer der hadde jo selv kjærester som var menn/gutter. Så på privaten får vi håpe de la hatet til side og fremstod som “vanlige” jenter man kunne være i samme rom som, uten alt for mye prat om likestilling og kvinnekamp.
Om Brød og roser oppnådde noe er jeg ikke kar om å huske, og jeg tror vel også bestemt at jeg ikke var i målgruppen, men gruppens mål var fanesakene “kvinners økonomiske frigjøring (brød) og utvikling av frihet, kjærlighet og solidaritet (roser)”. På handlingsprogrammet deres stod blant annet kampen om selvbestemt abort, kvinners rett til lønnet arbeid samt tilgang til gratis barnehageplasser til alle barn. Medlemmenes politiske syn varierte, men felles var overbevisningen om at det “kapitalistiske samfunnet var uforenlig med kvinners frigjøring” (snl.no). På en solidarisk måte kan man si de kjempet for likestilling i samfunnet, noe jeg i prinsippet på ingen måte er i mot.
I 1985 forsvant Brød og roser i det stille. Kanskje hadde de tidligere medlemmene da forstått at “det kapitalistiske samfunnet” likevel var tvingende nødvendig for å forene kvinners frigjøring, både i arbeidslivet og i hjemmets lune rede, for å få, ikke bare smør på brødet, men også mat på bordet. Her er det fristende å gjøre en komparasjon – eller sammenligning om dere vil (i tilfelle noen av dere fra Kvinneguiden har ramlet innom bloggen min), av den strenge og diktatoriske fransk-sveitsiske presten Jean Calvin (1509-1564) som var opphavet til kalvinismen. Han ville til livs all denne ukristelige og forferdelige parringen blant menneskene og nedla et totalforbud mot dette. Dog var det noen mer fornuftige sjeler, også de teologer som klarte å overbevise ham om at parringen nok var tvingende nødvendig … dessverre … om menneskenes eksistens som art skulle vedvare. Også i Trondheim noe senere, på 1700-tallet forsøkte Kirken (nå den reformerte) å begrense denne parringen ved å innføre strenge regler for hvordan dette skulle foretas, om det i det hele tatt burde skje. For eksempel burde det ikke skje på en onsdag eller søndag, på hellige dager (som stort sett var alle andre dager enn tirsdag og torsdag, og sikkert kanskje også mandager), og måtte det på død og liv foretas så måtte det for all del ikke nytes. Og det måtte selvsagt bare skje med den du var gift med, ellers vanket det streng straff og mulig forvisning fra byen eller stedet du bodde i og på. Ofte fikk man også et svimerke bak på ryggen eller i verste fall i panna, så det var synlig for alle og enhver hvilken horebukk du var.
Som sagt – jeg er for at kvinner skal likestilles med menn. Noe annet er etter min mening helt unaturlig. Lik lønn – ja! Like rettigheter- ja! Like alt-annet-rettigheter – ja! ja! og atter ja! La det ikke være noen tvil.
Mange kvinner blir utsatt for vold og overgrep fra menn. Ikke bare psykisk vold, men også fysisk. Drap skjer dessverre – alt for mange. Ett er ett for mye. Null-visjonen er dessverre umulig å oppnå, selv om vi må prøve. Noen ganger skjer drap når den kvinnelige parten forsøker å bryte ut av et forhold. Det er bare å lese aviser på nett så får du hele historien.
Heller ikke ved det som burde være en selvfølge ved en fødsel, så finnes det tilbud som ivaretar de nybakte mødrer. I en artikkel på NRK fortelles det at “En av åtte nybakte mødre får depressive tanker etter en fødsel” (nrk.no), og at psykisk syke mødre blir innlagt alene på fengselslignende institusjoner, uten baby og partner.
Kanskje var ikke Brød og Rosers kamp likevel så “gæli”? Og kanskje burde flere støtte Kvinnefronten? Men ikke Kvinneguiden – det er noe helt annet.
I Debatten for noen måneder siden på NRK var det sammenstimlet noen delvis – etter min mening – radikale damer – eller jenter – som skulle møte noen driftige og erfarne kvinner med bein i nesa og høyt utviklet bedriftsøkonomisk sans. For nå hadde noen (aspirerende kvinnelige KrFU-ledere) funnet ut at likestillingen hadde kommet for langt. Ja – for langt! Der hvor flere ti-år med kvinnekamp, 7.mars-tog (eller er det åttende?) og kvinners rett til både det ene og det andre, endelig i 2025 hadde oppnådd noen resultater man kunne krysse av, så ville fire jenter/damer på høyre side i TV-ruta reversere denne utviklingen. Ikke ville de ha kvotering, ikke ville de ha lovbestemt pappa-/mamma-perm, men tvert i mot så ville de tilbake til kjøkkenbenken og kokegrytene, eller for å si det enkelt: tilbake til 1950-årene. Hvor lesebøkene i første klasse på barneskolen hadde setningen “Far leser, mor syr”. Far hadde sørget for familiens brød en lang arbeidsdag, mens mor hadde sørget for å holde huset i orden, samt stått ved grytene og laget mat til en sliten far, så han kunne slappe litt av når han kom hjem på ettermiddagen. Det var en selvfølge i “de tider” egentlig ingen vil tilbake til. Men:
Omkvedet blant de fire på høyre side i TV-ruta mi var at dette måtte familiene selv få velge. Leder i Husmorhæren (hun som så ut som hun kom rett fra 1950-tallets proto-typiske kjøkkenbenker) mente at husmorens rosenrøde og romantiske rolle ikke måtte glemmes og at det faktisk var mange som faktisk ville stå ved kjøkkenbenken 24/7, i stedet for å jobbe ute, altså få seg en jobb, og – ikke minst – tjene penger.
De på venstre side i TV-ruta mi, mente det var utopisk at kvinner ikke måtte jobbe i dagens samfunn. Tidligere leder av Utdanningsforbundet, nå pensjonist, mente at “ja ja …., hvis noen familier har råd til at kvinnen bare skal sulle hjemme, så be my guest …”, Nå var det vel ikke det hun sa ordrett kanskje, men noe i den dur fikk jeg i alle fall forståelse for at hun mente.
Dette med kvinnekamp er ikke enkelt, og hvorfor i all verden skal jeg sitte og mene noe om dette? Ja, det kan nok være så, men noen fornuftige tanker var det kanskje her? Nei, jeg vet ikke, men nå skal jeg drikke kaffe og smake på julekakene som “kjærringa” har stått i hele går og bakt, mens jeg har ligger på sofaen og sett skyskiting, nei skiskyting skulle det stå. “Hei! Er kaffen snart klar eller?!!”. Neida, jeg tuller bare 🙂 – jeg er så snill atte …
Bildet: “STOPP MENNS VOLD MOT KVINNER!” – den støtter jeg fullt ut! Oppfør dere menn! (fra https://www.facebook.com/photo.php?fbid=1265015279003266&set=pb.100064844164227.-2207520000&type=3).
Hei, og forsåvidt også – hå! så ønsker jeg nettopp deg velkommen tilbake til nytt en fantastisk innlegg fra den spreke og allestedsnærværende bloggeren rteworld! Ja, jeg er kanskje blogger – ikke influenser, for den tok jeg vaksine i mot allerede i oktober.
Og så måååå jeg selvsagt beeeklage for at mangelfull blogging den siste tiden (ha ha, særlig). Faktisk har jeg vel ikke hatt noe på hjertet å formidle siden jeg skrev om vårt nå så fantastiske fotball-lag (også kalt “Norge”, som skal til VM i USA (eller var det Canada eller Mexico?), og som jeg dømte nedenom og hjem før kvalifiseringen tok til. Men, nok om det.
Det var Kvinneguiden jeg tenkte å skjenke en tanke. Skjønt skjenke kan jo være så mangt, men jeg velger det uttrykket. Kvinneguiden – dette fantastiske nettforumet for fruentimmere i alle alderskategorier som er rasende opptatt av de små problemene her i livet. Og nettopp ‘ rasende’ er jo et passende ord om dette lille, store forumet, der “kvinnfolk” diskuterer (krangler er vel kanskje bedre å si) alt mellom himmel og jord; fra hvor upassende det var at Tone Damli stilte i kort-kort skjørt på Maskorama, til hvilke julegaver du skal gi, og ikke gi. Med mer. Med mye mer, faktisk. Take you a tur innom!
Jeg har brukt den siste uken til å lese meg opp på en del innlegg på Kvinneforumet, for har du ikke vært innom dette forumet så er det stor underholdning i enkelt innlegg, ofte mer morsomt enn å se “Nissene i skjul” på NRK (som jeg forøvrig må si jeg syns er helt rævva) eller å spille bongo-trommer klokka tre om natta i en blokkleilighet med en gjennomsnittsalderssammensetning på 70 år , eller å starte motorsaga første juledag.
Enkelt på dette forumet får seg til å bruke stor energi på liksom-problemer. Men det kan jo være en “greie” det også: Har man ikke et problem så kan man jo alltids lage et problem. Bare prøv! Det er utrolig hvor enkelt det er. Og er du tom for ideer – gå til Kvinneguiden så får du mange tips.
Jeg har også et lite tips i så måte, kanskje av det mer uskyldige slaget hvis vi sammenligner med de “store” problemene som diskuteres på Kvinneguiden …, for eksempel bokstaven ‘w’ – dobbelt-v. DOBBELT V? En mer unødvendig bokstav i alfabetet kjenner jeg ikke til. Hva skal vi med den? Kan du med hånda på hjertet si at du noen gang har hatt bruk for den? Nei, der ser du. Aldri!
Både enkelt-v og dobbelt-v uttales jo helt likt. Det et vel ingen som i sine fulle fem (eller seks) sier “dobbeltve-se” om wc (i Trøndelag sier vi forøvrig dass, men det er nå så). Og bokstaven ‘w’ brukes vel stort sett i andre språk enn norsk, så Nosk spjåkjåd: Vekk med den!
Skulle ikke forundre meg om dette hadde skapt stor diskusjon på Kvinneforumet, om jeg hadde postet det der. For jeg er sikker på at jeg hadde fått så øra flagra om jeg hadde laget en tråd om bokstaven ‘w’ der. Take ai feil? Neppe.
Men men, nå skal jeg drikke kaffe og kanskje se litt på tw (ha ha, tw! Tok du han?). Hei sveis!
Bilde: Sånn ser han ut, bokstaven, i tilfelle du skulle være i tvil. Eller er det en juledekorasjon jeg fant bilde av på https://img.pixers.pics/pho_wat(s3:700/FO/61/71/07/29/700_FO61710729_53fbed903677fb6c7edf82d491da9f54.jpg,700,600,cms:2018/10/5bd1b6b8d04b8_220x50-watermark.png,over,480,550,jpg)/fototapeter-spring-bokstaven-w.jpg.jpg?
Jf. mitt innlegg av i går der jeg reflekterte over det norske herrelandslaget i fotballs kvalifisering til VM neste år, så ser jeg at såkalte eksperter nå allerede mener vi ikke bare forlengst allerede har kvalifisert oss (som land) til VM, men også allerede vunnet “heila driden”, som Geir i Kristian Valens skikkelse sier titt og ofte. Altså, VI HAR VUNNET VM I FOTBALL!!!
Akkurat som vi hvert år har vunnet Eurovision før finalen, som vi stort sett gjør hvert år, sist da Gåte var forespeilet en utklassingsseier som vinnerlåt, men endte på … var det sisteplass? Hvem deltok fra Norge i år?
Mulig jeg er en evig pessimist, selv om jeg anser meg som det motsatte, men jeg tror ikke, nei …., jeg VET at Norge kommer ikke til å vinne VM i fotball, selv om vi/de slo 5.divisjonslaget Moldova i går med mange mål. Selvmål klarte man også å score, noe som ikke utgjorde noen forskjell all den tid seieren ble tosifret. Det var klasse på det norske laget – det skal de likevel ha.
Men vi er ikke i VM enda, selv om vi akkurat i dag leder gruppa. Israel er ikke noe land man skal kimse av – fotballmessig. De er ikke dårlige og holdt såvidt mot Italia mandag, da resultatet ble 5-4 i Italias favør. Det er Norges neste motstander og slår vi ikke de kan vi faktisk ende på tredje plass. Jeg sier kan.
Vi har egentlig vært der før, flere ganger. I 1981 og 1993 slo vi England i to kamper, og i 1998 slo vi Brasil, og levde lenge på de seirene, men vi har også tabbet oss skikkelig ut foran avgjørende kamper både til EM og VM. I 1996 var vi også sikre på å komme til et sluttspill, denne gang EM, og på Ullevål skulle bare Tsjekkia slås før folk kunne pakke kofferten. Men det endte med tap Det samme gjentok seg i 2000 da vi var en seier unna EM. Også i 2002 (VM-kvalik) ble det fiasko, selv om vi vant de tre siste kampene. Men da var det allerede for sent.
I 2006 spilte vi uavgjort mot Moldova (!) i VM-kvalik igjen og selv om vi ble nummer to i gruppa etter å ha vunnet de seks første kampene med Åge Hareide som trener for “nye Norge”. Men, igjen, i playoffen mot Tsjekkia ble det tap, selv om historiebøkene sier “vi var det beste laget på banen”.
I EM-kvalikken i 2008 ledet vi 2-0 over Tyrkia (i Tyrkia) og vi så ut til å klare det, men to keeper-tabber ødela den kampen. Dersom vi slo samme lag eller spilte uavgjort i siste kamp kunne vi nå målet – men Tyrkia vant 2-1 på Ullevål.
2010 endte heller ikke med sluttspill, da under Drillo igjen. Vi ble svakeste toer, som det kalles.
I 2016 under Høgmo tabbet vi oss ut i playoff mot Ungarn. Og heller ikke i 2021 klarte vi playoffen, da mot Serbia.
Det blir litt som en kompis av meg sier når han ikke vinner i Lotto: “Hadde jeg hatt det tallet i stedet for det tallet, så hadde jeg vært millionær”.
Ok, nok realitets-kritikk: Når Norge vinner semifinalen i neste VM, da kan alt skje – da kan de vinne VM, men bare hvis de møter Moldova i finalen. Men det kommer ikke til å skje. Altså, at de møter Moldova, eller kommer til finalen. Kven veit, kanskje tar jeg feil.
Men, først, det viktigste – vi har ikke kvalifisert oss ennå. Og nei – vi har heller ikke vunnet gruppa – ennå.
Men, nå skal jeg drikke kaffe, så …tvi tvi. Ha en eklektisk aften!
La dere merke til at jeg satte komma etter alt? Joda, grammatikken har jeg inne …, eh, tror jeg. Men nå var det ikke komma jeg skulle skrive om, men noen enkle tanker om litt forskjellig (eller ‘sjelli som vi sier i Trøndelag fordi vi er så late at vi ikke gidder å uttale ord helt ut). Egentlig kommer det vel mest slarv her, og sånn sett savner jeg en annen blogger som i sin tid kalte seg for “Slarva”. En eminent blogg, og igjen – “i sin tid”. For alt har jo “sin tid”, ikke sant, og da kan vi jo starte med Åge da. Åge Samuelsen (ikke Åge og Sambandet, som sikkert alle dere trodde, selv om han også var og er en storhet.
Den norske predikanten, født i 1915 og død i 1987, var i sin tid ikke bare predikant, gjøgler og moromann med Leif Juster, men vekkelsespredikant, en tittel som henspeiler på uttrykket “no …no må du bættere sjå te å våkn opp og hør ætte, gut!!”. Kanskje også Sylvi er en slags vekkelses-ett-eller-annet, for også der i gården handler det om å få folk til å våkne opp. Vakna upp dykk i Noreg, det gjeng jo til Gehenna” (jeg kan ikke skrive ‘hælvete’ her for det er jo ett banneord).
Men akk, Sylvi skulle jo bli statsminister, for det er jo naturlig at den største blir statsminister, er det ikke? Jo, enig. Men nå gikk det ikke slik, denne gang, men: LIKE BLID!!! og kanskje enda blidere også, for det kan jo komme flere muligheter. Akkurat som det norske landslaget (herrene) i fotball. Hver kvalifisering til EM og VM har vi allerede vunnet kvalifiseringen før den har begynt, og akkurat i dag spiller de kamp mot ett eller annet lag som er på 987. plass på Fifa-rankingen. Jeg husker ikke hva landet heter en gang. Men akkurat som Rosenborgs herrelag – som tapte så det suste etter mot Mainz, så er nå Norge (altså laget Norge) sikre på at “jo, nu gaar det helt til endes og vi kommer til VM, som puljevinner!”. Hurra! (kanskje) … mitt stalltips for kvelden: Norge – “det andre laget”, 3-11. Jeg ville kanskje ikke satset mange kroner på det, men jeg tar jo som regel feil, så ok, 3-5 da.
Bilde: Vi er mange, men de andre er kanskje større? (bilde: ChatGPT).
Men tro på egen fortreffelighet og en kanskje litt for tidlig holdning a la uttrykket “seieren på forskudd” er aldri bra. Og har vi ikke vært der før? Joda, de fleste gangene. Den første landskampen de norske herrene spilte ever var mot Sverige i 1910. Da tapte de 11-3. Stort var det sikkert for Minotti Bøhn (ja, han het faktisk det) som satte inn to av de norske målene, mens en annen herre for Norge, Hans Endrerud, satte inn ett mål. Kampen begynte for så vidt bra, for Norge skåret første mål rett etter avspark, “uten av noen av de svenske spillerne hadde vært borti ballen” en gang, som det står i historiebøkene …, eller på wikipedia da. Men deretter gikk det dårligere, for målene rant inn – for Sverige, og 11-3 er ikke bare flaut, men kanskje noe i retning av “eeehh …, enn om vi heller satser på bordtennis, dere?”. Men de skåret tre mål da. Det er jo også bra. Men senere gikk det verre, Norge tapte 12-0 for Danmark – det største rapet (nei, tapet skulle det stå, retter du Kjersti?) noen sinne.
Også denne gangen har det startet bra med de norske herrene. Ikke bare bra, men egentlig helt fantastisk, for vi (eller de da, for jeg er jo ikke med denne gangen heller), har jo til og med vunnet alle kampene hittil. Til og med 3-0 mot selveste Italia! Og i alles øyne er vi nå allerede klare for VM – igjen. Som vi forsåvidt også i egne øyne har vært de ti eller mer siste kvalifiseringene, både under Høgmo og flere landslagstrenere. Høgmos kommentar om at det var egentlig “bare bra å tape fotballkamper” av og til, ser ut til å ha gått i glemmeboka. Så sikre er vi på seier i de gjenværende kampene at vi tar det for gitt at Norge kommer til VM. Men – og dette kommer kanskje som en overraskelse for mange – kampene skal spilles først. Og 11 mann mot 11 andre menn, eller herrer som det het i 1910 (eller gutter som de kalles i 2025), skal jo spille og løpe etter ballen og helst sette den i mål. Og så må vi unngå for mange innkast, tror jeg. Eminente og avdøde Nils Arne Eggen sa i sin tid at “folk kjæm itj på fotball-kamp for å sjå på innkast!”. Vi må unngå det tror jeg, samt baklengsmål og selvmål. Og heller ikke 0-0, da blir det jo så kjedelig å se på, selv om “vi var det beste laget på banen”. Kanskje også unngå at vi taper, for da kommer vi ikke til VM, “itj no heller”. VI får se, mulig jeg tar feil. Hope so!
Kanskje blir det som med Sylvi i årets valgkamp. Det gikk bra i “kvalifiseringen”, meningsmålingene pekte bare en vei, og innerst i sjelen drømte hun sikkert om å sitte i statsministerboligen etter valget og styre litt. Sørge for at det ble slutt på all sløsingen. Men hun tapte i sluttspillet, selv om resultatet ble bra sånn prosentmessig. Akkurat som landslaget i 1910. Vi skårte 3 mål da! (Ja, men dere tapte jo så det suste).
Noen stiller i sametingsvalget. Andre ikke. For å stille i det samme valget (altså “same-valget”), er det noen kvalitetskrav eller kriterier som må være oppfylt. Du må snakke sånn at andre samer forstår deg hjemme (og “hjemme” is where the heart is), og du må ha hatt (nei, ikke sånn hatt på hodet) slekt en tid bakover og bortover som også snakket samisk “hjemme”. Eller du kan bli født inn i det samme samemanntallet, hvis du er barn av en person som tidligere stod i manntallet eller står der nå.
Noen stiller spørsmålstegn om tidligere minister -og mastegradsskriver med tvilsomt resultat, Sandra Borch har rett til å stå i samemanntallet. For nå har visst noen undersøkt om hun virkelig har samiske aner, som hun sier hun har. Vel, “dæm får nå bare hoill på …”, som en kompis av meg pleier å si.
Selv er jeg norsk så det holder, med aner langt bakover i tid. Så langt har jeg klart å spore slekta mi tilbake til langt bak i middelalderen. Tror jeg i alle fall, får visstnok hadde ikke folk i middelalderen “manntall” med digitale lister jeg kan søke på. Og om de kirkebøkene som eventuelt fantes en gang på 13-1400-tallet, eksisterer ennå, så står de vel ett eller annet sted og støver ned inne på et museum et sted. Ikke vet jeg, og for min del er det ikke så nøye heller. Jeg har norsk pass og er trønder. I alle fall snakker jeg trøndersk, både hjemme og ute, men ikke når jeg er i utlandet da, selvsagt.
Nordmenn er vel det folkeslaget i verden som er mest “hem-kjær” (det er ikke en by i Nord-Trøndelag, men betyr ‘hjemmekjær’). Egentlig er vi vel litt som “gompene”, litt enfoldige og ryggsekkbærende når vi beveger oss utendørs, om det er på bussen i tetteste byen eller på fjellet. For nordmenn er ikke – som mange tror – født med ski på beina, men med ryggesekk. Ser du en ryggsekkbærende person i Alanya, Tyrkia, så kan du være 98 prosent sikker på at det er en nordmann – kanskje til og med trønder. HA! En gang møtte jeg en nabo i gata mi i Norge i Alanya. Med samme ryggsekken og caps’n han alltid gikk med hjemme: “Nei, er det du, Steinar?”, sa jeg til ham. “Nei, dæven! Kjentfolk!” utbrøt han, mens han snudde seg brått rundt så ryggsekken holdt på å slå ned en gammel tyrkisk mann som kom gående mot ham.
Sånn er det med ryggsekk-tullingene på bussen også. Inn på bussen kommer de og stiller seg i midtgangen med stor og tettpakket ryggsekk. Og skumper folk og sperrer for de som skal gå av. I tillegg setter de selvsagt ryggsekken på setet ved siden av seg og gjør ikke en mine til å fjerne den når det kommer folk inn å bussen. Nei, er det noe rart det er krig i verden.
Men nå har vi vel skrevet oss litt bort som vanlig, så nå … nå skal jeg drikke kaffe. Må bare få tatt av meg den derre ryggsekken først.
Bildet: To som hopper av glede fordi de er innskrevet i manntallet og er kvitt ryggsekken (foto: https://duchovny.ru/)
I min oppvekst, som var rundt 1930-tallet …, neida, litt senere da, men ikke i dag i alle fall, så fantes ikke Halloween. Det vil seia, det er mulig det fantes, der borte i Junaited steits åvv aemerika, men i alle fall ikke i den fjellbratte bygda jeg vokste opp i. Og – før du leser videre nå – neida, dette er ikke “ENDA ET INNLEGG FRA EN SUR GAMMEL ENSTØING SOM HATER HALLOWEEN”. Ei heller er det ikke forsøk på en vitenskapelig analyse hvorfor (i alle verden) vi nordmenn feirer Halloween. Kanskje en liten komparasjon, ja, heller det; det er en komparasjon. Og for dere som føler at jeg ikke lykkes med det, så, ok – da er det i det minste et forsøk på dette da. Jeg gjør mitt beste, stort sett, hvis jeg gidder.
I riktig gamle dager, altså før svartedauden (“og de”), ja, til og med før vikingtida, jernalderen, bronsealderen …, ja til og med før steinalderen (“og de”), så hadde vi (eller kanskje de da, for jeg levde jo ikke da) … noe som het …. (ja, nå husker jeg ikke hva det het, men det er ikke så farlig (antikken?) nei, det var jo etter steinalderen, ok… det er ikke så farlig …) … en “annen tid”. Kanskje var det istiden, men i alle fall var det veldig lenge siden. Hvor var jeg? Jo, Halloween. Antakelig feiret de ikke Halloween da. Tror jeg. For det er ikke funnet relikvier i eldgamle graver som ligner på Halloween-kostymene du finner til en dyr penge i dagens “moro-butikker”.
Hvis noen graver opp “oss” om 1000 år, altså i år 3024, så vil de kanskje finne oransje kostymer og skrekkelige masker. Og tekst med “trikk eller buss?” eller “buss for tog?”, eller “knask eller knep?”.
Da jeg var i barnefars-alderen for småjentene mine, så gikk de også på jakt etter godteri i en oransje bøtte i fantasifulle svarte og merkverdige kostymer i skokker på 7-8 barn med de voksne refleksvestene i bakgrunnen. En gjeng med 7-8 barn ringte en gang på døra mi (eller egentlig banken sin dør, for vi hadde millionlån på huset). “Trikk eiller triit” utbasunerte en bitteliten spirrevipp med et sverd i hånda og en bøtte i den andre. “Ja”, svarte jeg både høflig og lurt. “Hvem er du da?” spurte jeg poden med sverdet. “Jeg er DJEVELEN!!” utbasunerte poden mens han ga postkassa mi noen velrettede slag med sverdet. “Oj …”, utrbrøt jeg smilende …”du er en farlig kar du da?”. “Jaaaa”, sa poden med lys liksom-skummel stemme før han svarte “Jeg skal DREPE deg!!!!”. Jeg ga deretter godteri oppi alle bøttene, unntatt han lille frekkasen.
Men nå er jeg faktisk allerede lei Halloween, så nå skal jeg drikke kaffe. Happy Hallo!
Fra ørkenvandring i Sahara til fjelltur i Andesfjellene, for deretter å bestige Mount Everest og K1, før en rolig og behagelig båttur på Mekong-deltaet. Neste år er det Grand Canyon på langs, før pulken og skiene pakkes for den årlige turen over Grønland med gode kompiser iverksettes. Allerede er treningen i gang, der jeg med traktordekk hengende etter meg trener til årets New York-maraton. Jeg har allerede gått Besseggen for 12.året på rad nå, men der påtreffes alt for mange vanlige mosjonister. Deretter er det OL i Paris, der jeg skal delta i maraton-løpet. I fjor ble det andre plass, men i år har jeg kjøpt meg nye sko, med karbon-såle, med maks demping, så i år tror jeg nok …, nei ikke tror, men vet: I ÅR VINNER JEG!!
Og sånn kunne jeg fortsatt å drømme, for intet av dette kommer noen gang til å skje med meg. Jeg er en bedagelig syklist, som på den 8 år gamle sykkelen til dattera mi, sykler til og fra jobb så å si daglig, det vil si de gangene jeg ikke tar bussen. Men jeg blir alltid så irritert, eller kanskje rettere – oppgitt – på bussen, for der er det alltid så mange rare folk. Folk som snakker høyt i mobiltelefon, og folk som absolutt MÅ ha mobilsamtalen på høytaler. Nei, jeg skjønner ikke hva det er med folk …
Men tilbake til syklingen. I Trondheim er det nå blitt bedre sykkelveier enn veier for buss og bil. Hele sykkeltraseen fra begynnelsen av Sluppen, der den nye veien og brua har kommet, er nå gjort om til sykkelvei. Med bredde som du bare kunne drømme om tidligere, da du var henvist til 10 cm i veikanten. Var du heldig kunne du få 10-20 cm utenfor hvitstripa du kunne sykle på, mens biler og trailere suste forbi deg på 20 cm’s avstand. Det problemet slipper vi nå, men (for det er alltid et men eller to …):
Nå er det “proffsyklistene” som har inntatt sykkelveiene. Vordende og kanskje (for alt jeg vet) tidligere proffsyklister suser nå på sine dyre karbon-racere forbi deg både i 50 -og 60 km/t. I gule og andre-fargete og glorete trøyer, sykler de på. Og de skal være først! Alle som en. De er med i et imaginært og innbilt sykkelløp, der premien er følelsen “Jeg ble først!” (i dag også).
Men det er ikke bare “proffsyklistene” som har inntatt sykkelveiene. Også endel fruentimmere og andre tidligere buss-slitere er med. Der kommer de – tilbakoverlent – på sine el-sykler til 70.000,-, hvor de med en overlegen mine suses lydløst forbi deg. Og plutselig kommer en eller annen med “vanlig” sykkel og prøver seg også, men det er da det går en lite f i meg: “Han der skal jeg ta!”. Da får jeg blod på tann(-hjulene) (…er det tannhjul på sykler?), for da idioten tror han har syklet forbi meg – og jeg ikke har mer krefter, så slår jeg til. Og, joda, Johannes eller hva du heter, jeg har krefter skjønner du. Ofte vil den som sykler forbi deg tråkke litt ekstra på like etter, og så skal du også huske at sannsynligvis har “Johannes” brukt nesten alle sine krefter på å ta meg igjen, og ikke minst, sykle forbi meg. Men det “Johannes” ikke vet, som jeg vet, er at nå er “Johannes” det som kalles “sliten”. Sliten til gangs. Så da jeg etter 4 minutter passerer “Johannes” i motbakken, så ser jeg fortvilelsen i “Johannes” sine øyne, mens jeg lett overlegent nikker til “Johannes” der jeg sykler forbi. Det er en god følelse. Men nå skal jeg drikke kaffe, så …
Etter å ha lest i en eller annen nettavis at det som i dag kalles “Verdens største stjerne”, Taylor Swift (riktig skrevet?), får …, eller kanskje fikk, for det var i februar, besøk av kjæresten sin i Australia og at ei som heter Sarah er avhengig av netthandel på noe som kalles “Temu”, en kinesisk nettsiden som tilbyr det som mange karakteriserer som en side som tilbyr ekstremt billige klær, er jeg – ferdig med 17. mai og pinse – klar for stilhet. “Stille og rolig” er ett av mine favorittøyeblikk i en til dels hektisk hverdag og helg, i dager som flyter sammen i hverandre med “kjas og mas” fra morra’n til kveld. Er det rart vi går bananas noen dager?
I mai har det vært stort sett en “helligdag” eller røddag hver uke. Og i pinsa kom jeg helt ut av det, mandag i denne uka trodde jeg det var lørdag, mens jeg trodde det var søndag 17. mai og tirsdag 18. mai og torsdag første pinsedag. Så hvilken dag er det i dag? Mmm .., la meg tenke, jo, det er fredag, selv om kalenderen min sier onsdag. Men jeg stoler som regel mer på meg selv, så i mine øyne er det fredag. Men problemet er at jeg da skal jobbe både lørdag og søndag, så da får jeg vel godta det som kalenderen sier: Onsdag!
Alt dette maset og til dels stresset er ikke bra for oss mennesker, innbiller jeg meg. Og vi skal helst være med på alt. Multi-taske både jobb og familieliv. Og så er det jo så fint vær. I dag er det “spådd” (spår man fortsatt været? Jeg trodde meterologer stod for delikate og intrikate vitenskapelige utregninger og “prognoser” når det kom til været. Selv ser jeg sjelden på værmeldingene, men åpner som regel vinduet eller utgangsdøra (heter det utgangsdør eller inngangsdør?) og sjekker om sola skinner eller ikke.
Og nå har jeg i tillegg kjøpt meg en bøtte med solkrem, etter at jeg leste en artikkel om at sola kan ødelegge huden min for godt uten solkrem. Jeg gikk for faktor 30 og krem – ikke den mer moteriktige sprayen – for krem skal visst være mer effektivt. I samme artikkel leste jeg at man skulle pøse på med krem og ikke bare ta bittelitt. Man skulle visst overdrive og klæsse på. Først trodde jeg det var et “godt råd” fra en forhandler som ville at vi skulle tømme solkrem-tuben/bøtta fortest mulig, slik at de kunne tjene enda mer penger på at vi kjøpte mer og mer, men så fikk jeg se at det var en ordentlig forståsegpåer som hadde skrevet artikkelen, så da får jeg vel tro på ham eller henne. Og når jeg nesten ut av det blå fikk 50 prosent rabatt på en diger flaske med solkrem på apoteket jeg kjøpte kremen på, så har jeg vel kanskje fått tilbake troen på en del av handelsstandens ellers så smarte kynikere. I dag leste jeg til og med at butikkene produserer diverse lukter for at vi skal trives bedre i butikkene – og dermed kjøpe mer.
Men det var denne stillheten. Når satte jeg meg ned i noen minutter uten å gjøre noen ting? Satt med blikket festet langt borte i horisonten uten noen form for distraksjon? Når skrudde jeg sist av mobiltelefonen? Jeg fikk litt panikk, for jeg kom plutselig på at det har ikke skjedd på lenge.
Først tenkte jeg på at jeg skulle gå meg en tur på stien for å høre skogens ro. Kanskje sette meg ned i skogen og bare sitte og lytter på fuglene og høre på at trærne vokste. Men så kom jeg på at det kanskje ville virke litt skremmende for de som eventuelt kom forbi og så at det satt en kar og stirret tomt foran seg i blåbærlyngen. Kanskje jeg skulle klatre opp i et tre og sitte der en to-tre timer, men det hadde kanskje sett enda mer psykiatrisk ut, så jeg slo det fra meg. “Gå seg en tur heller”, det måtte være tingen, tenkte jeg. Men så kom jeg på at, nei, søren, det hr\ar jeg jo ikke tid til, for jeg skal gjøre ferdig noe på jobben som det er bare jeg i hele verden som kan gjøre. Men i dag skal jeg ta meg en tur. Gå meg en tur oppe i en skog, fri for mennesker, langt vekk fra by-lyd og el-sparkesykler og butikker som spiller muzak (intetsigende “musikk” som egentlig bare er lyd).
Men den øredøvende stillheten i skogen – på stien – blir ofte avbrutt av dette:
Heseblesende joggere som kommer forbi deg eller mot deg
Biler som kommer kjørende på stien, fordi de ha fått lov å kjøre på nettopp denne veien
Skvaldrende damer som i flokk på 3-4-5 jatter i vei og ler høyt når de “går tur”
Syklende menn i rasende fart som angivelig trener til “Tour de” … ett eller annet
Anleggsarbeid ifb bygging av ett eller annet
Vedhogst med motorsag
Måker (måker er ikke fugler i mine øyne, men flygende hvite og grå rotter)
Hylende barn som er ute fra barnehagen for å “oppleve” naturen
Nei, stillheten må jeg se langt etter, antakelig. Og hvor er nå denne øredøvende stillheten? Må jeg kanskje dra til verdensrommet et sted? Når åpnes det for reiser til Mars? Kvinneguiden! Vet dere noe?
