Den øredøvende stillheten

Etter å ha lest i en eller annen nettavis at det som i dag kalles “Verdens største stjerne”, Taylor Swift (riktig skrevet?), får …, eller kanskje fikk, for det var i februar, besøk av kjæresten sin i Australia og at ei som heter Sarah er avhengig av netthandel på noe som kalles “Temu”, en kinesisk nettsiden som tilbyr det som mange karakteriserer som en side som tilbyr ekstremt billige klær, er jeg – ferdig med 17. mai og pinse – klar for stilhet. “Stille og rolig” er ett av mine favorittøyeblikk i en til dels hektisk hverdag og helg, i dager som flyter sammen i hverandre med “kjas og mas” fra morra’n til kveld. Er det rart vi går bananas noen dager?

I mai har det vært stort sett en “helligdag” eller røddag hver uke. Og i pinsa kom jeg helt ut av det, mandag i denne uka trodde jeg det var lørdag, mens jeg trodde det var søndag 17. mai og tirsdag 18. mai og torsdag første pinsedag. Så hvilken dag er det i dag? Mmm .., la meg tenke, jo, det er fredag, selv om kalenderen min sier onsdag. Men jeg stoler som regel mer på meg selv, så i mine øyne er det fredag. Men problemet er at jeg da skal jobbe både lørdag og søndag, så da får jeg vel godta det som kalenderen sier: Onsdag!

Alt dette maset og til dels stresset er ikke bra for oss mennesker, innbiller jeg meg. Og vi skal helst være med på alt. Multi-taske både jobb og familieliv. Og så er det jo så fint vær. I dag er det “spådd” (spår man fortsatt været? Jeg trodde meterologer stod for delikate og intrikate vitenskapelige utregninger og “prognoser” når det kom til været. Selv ser jeg sjelden på værmeldingene, men åpner som regel vinduet eller utgangsdøra (heter det utgangsdør eller inngangsdør?) og sjekker om sola skinner eller ikke.

Og nå har jeg i tillegg kjøpt meg en bøtte med solkrem, etter at jeg leste en artikkel om at sola kan ødelegge huden min for godt uten solkrem. Jeg gikk for faktor 30 og krem – ikke den mer moteriktige sprayen – for krem skal visst være mer effektivt. I samme artikkel leste jeg at man skulle pøse på med krem og ikke bare ta bittelitt. Man skulle visst overdrive og klæsse på. Først trodde jeg det var et “godt råd” fra en forhandler som ville at vi skulle tømme solkrem-tuben/bøtta fortest mulig, slik at de kunne tjene enda mer penger på at vi kjøpte mer og mer, men så fikk jeg se at det var en ordentlig forståsegpåer som hadde skrevet artikkelen, så da får jeg vel tro på ham eller henne. Og når jeg nesten ut av det blå fikk 50 prosent rabatt på en diger flaske med solkrem på apoteket jeg kjøpte kremen på, så har jeg vel kanskje fått tilbake troen på en del av handelsstandens ellers så smarte kynikere. I dag leste jeg til og med at butikkene produserer diverse lukter for at vi skal trives bedre i butikkene – og dermed kjøpe mer.

Men det var denne stillheten. Når satte jeg meg ned i noen minutter uten å gjøre noen ting? Satt med blikket festet langt borte i horisonten uten noen form for distraksjon? Når skrudde jeg sist av mobiltelefonen? Jeg fikk litt panikk, for jeg kom plutselig på at det har ikke skjedd på lenge.

Først tenkte jeg på at jeg skulle gå meg en tur på stien for å høre skogens ro. Kanskje sette meg ned i skogen og bare sitte og lytter på fuglene og høre på at trærne vokste. Men så kom jeg på at det kanskje ville virke litt skremmende for de som eventuelt kom forbi og så at det satt en kar og stirret tomt foran seg i blåbærlyngen. Kanskje jeg skulle klatre opp i et tre og sitte der en to-tre timer, men det hadde kanskje sett enda mer psykiatrisk ut, så jeg slo det fra meg. “Gå seg en tur heller”, det måtte være tingen, tenkte jeg. Men så kom jeg på at, nei, søren, det hr\ar jeg jo ikke tid til, for jeg skal gjøre ferdig noe på jobben som det er bare jeg i hele verden som kan gjøre. Men i dag skal jeg ta meg en tur. Gå meg en tur oppe i en skog, fri for mennesker, langt vekk fra by-lyd og el-sparkesykler og butikker som spiller muzak (intetsigende “musikk” som egentlig bare er lyd).

Men den øredøvende stillheten i skogen – på stien – blir ofte avbrutt av dette:

  • Heseblesende joggere som kommer forbi deg eller mot deg
  • Biler som kommer kjørende på stien, fordi de ha fått lov å kjøre på nettopp denne veien
  • Skvaldrende damer som i flokk på 3-4-5 jatter i vei og ler høyt når de “går tur”
  • Syklende menn i rasende fart som angivelig trener til “Tour de” … ett eller annet
  • Anleggsarbeid ifb bygging av ett eller annet
  • Vedhogst med motorsag
  • Måker (måker er ikke fugler i mine øyne, men flygende hvite og grå rotter)
  • Hylende barn som er ute fra barnehagen for å “oppleve” naturen

Nei, stillheten må jeg se langt etter, antakelig. Og hvor er nå denne øredøvende stillheten? Må jeg kanskje dra til verdensrommet et sted? Når åpnes det for reiser til Mars? Kvinneguiden! Vet dere noe?

 

 

Er vi blitt fugler nå? (God belg!)

Skal vi tro dagens trender i forbindelse med inntak av “mat” – og mat er jo i utgangspunktet alt som går inn det relativt store hølet vi har midt i nedre del av ansiktet og som hunkjønn maler rammen rundt hølet rødt med fargestifter – så er frø og belger av diverse slag noe som mange tror er løsningen på et godt kosthold. Diverse typer frø og belgfrukter skal visst være løsningen på et – om ikke evig – så i alle fall langt liv.

For det er både mange kalorier i mange typer frø og mange forskjellige vitaminer som er sunt for oss mennesker. Lettvint er det kanskje også; i stedet for å bruke lang tid på å tilberede et avansert måltid, kan vi kjøpe en pose med (sikkert) dyrt frø og knaske i vei. Sammenligningen med fugler kommer automatisk i mine superskarpe hjerne.

For vi mennesker har jo mistet rovdyrtennene vi kanskje hadde for lenge siden, hvis vi har hatt det noen gang som rase. Vi trenger ikke lengre gå på jakt, drepe et bytte for deretter glefse det rått i oss for å skaffe oss noe i magen. Om vi har gjort det, så har vi også i arkaisk tid tilberedet maten ved å varmebehandle den, slik at den kan fordøyes, og ikke minst spises, lettere. Men vi var nok mer “samlere” før vi gikk over til å bli jordbrukere av ymse slag og sluttet å gå på mammut-jakt (de tidlige menneskene jaktet på og spiste så mye mammut at de faktisk utryddet dette dyret for lenge siden. Det er kanskje bra, for tenk å møte på en stor mammut i våre skoger i dag! Det får holde med elgen, selv om den kan være olm den også).

Ulike mattrender kommer og går. Skal vi få i oss de ulike vitaminene og antioksidanter kroppen vår trenger, så kan vi ikke bare spise en type mat, men må variere kostholdet. Kostholdseksperter – de som har studert ernæring – anbefaler alle et variert kosthold. Og så er det noen ting vi kan spise – i tillegg. Men mat er også litt mote, og ulike ikke utdannede og selvutnevnte “kostholdseksperter” (les: matbloggere) gir oss mer eller mindre gode råd om hva vi skal putte gjennom hølet i ansiktet på vei ned til ulike mottakere av dette som ender opp i våre mager, der det viderefordeles til kroppens ulike deler etter hvert. Og det som kroppen ikke trenger vet vi jo alle hvor kommer ut. … kom plutselig til å tenke på at det er bra det ikke kommer ut samme vei. Da hadde vi hatt problemer med å bedrive f.eks. kyssing (og de), og begrepet “dårlig ånde” ville hatt en annen betydning.

Så hvor sunt er det å spise frø, belger og kjerner? Er det sunt i det hele tatt? Gir det noen avgjørende effekt? Vel, jeg er ingen kostholdsekspert og skal ikke uttale meg, men for å bruke det populistiske ordtaket “forskning viser …”, så viser forskning at svaret er “vi vet ikke”. Ved gjennomlesning av 9000 forskningsrapporter fant doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo, avdeling for ernæringsvitenskap, Erik Arnesen, “[…] ingen relevante studier på mennesker om frø spesifikt.” (kilde: Adresseavisen 10.5.24), selv om inntak av nøtter av en viss mengde per dag kan være helsefremmende for å unngå hjerte- og karsykdommer, med andre ord. Men nøtter er jo noen allergiske mot, og peanøtter omtyllet i salt er jo faktisk det motsatte av sunt, fordi nettopp saltet er jo ikke direkte helsefremkallende, særlig de som har høyt blodtrykk og som er disponerte for hjerte- og karsykdommer. Og kvinner kan også rammes av dette, selv om det heter “karsykdommer”. (haha, siste var en vits … tok du han?).

Du som spiser frø og belgfrukter som en flerfarget og liten søt føggel, må nå gjerne gjøre det for meg. Men jeg tror jeg vil fortsette å spise vanlig mat, for vi er ikke fugler, men mennesker. Hvordan jeg vet det? Jo, vi har ikke vinger. Men nå skal jeg faktisk drikke kaffe … GOD BELG!

Foto: Jan Erik Tangen. Fra NRK-artikkel: “Dette bør du gi småfuglene om vinteren“.

“Meow cat please meow back” (MAMMA!!!)(…mia)(u)

Rim Tim Tagi Dim Baby“. Alt i anførselstegn, selvsagt, fordi ordene er ikke mine, men fra det kroatiske bidraget i årets Eurovision i Malmø på lørdag, som er “forhåndsfavoritter”. Da håper jeg de fleste skjønner at dette handler om Eurovision, og ikke om Sophie Eilse, hvis firmas daglige leder nettopp er blitt mann, NEI! MAMMA!! mener jeg selvsagt! (og forhåpentligvis endelig voksen, selv om hun fortsatt synes visse spørsmål er ekle å svare på, se linken over).

Norge deltar med det godt voksne og erfarne musikk-bandet “Gåte”, et band som har eksistert i mange, mange år, uten alt for mye fjas og tull. Og de lager musikk som tiltaler meg. Men de vinner nok ikke, selv om Norge hvert år siden “Han med fela”, ALLTID har vunnet Eurovision FØR det braker løs. Sånn var det i fjor også. Norge skulle vinne med Alessandra Mele. Det var liksom ingen tvil. Vi var forhåndsfavoritter igjen, dog sammen med mange andre som mente det samme. Siden årets Eurovision, eller “Jurovissh’n” som jeg sier og skriver, går i Malmø, håper jeg alle vet at det var Sverige som fikk de fleste “TWELVE POINTS!!”. Men det var ifjor.

Bildet: Alessandra Mele, THE WINNER!! (men bare i Norge, selv om de mente hun fikk flest poeng totalt i den int. finalen). Foto: Foto: Andreas Fadum/Se og Hør

Og hvem som vinner i år, vet jo ingen. Det blir neppe Israel, eller Slovenia eller Australia, eller England. Eller Norge …, dessverre Gåte, selv om Magnus Børmark er en av de mest showpregede, morsomste og energiske personene på scenen jeg vet om. God på gitar er han også (sorry Angus Young, du når ikke opp). I år er det jo “my rart”, som kompisen min pleier å si, og mye er preget av tull og flass (nei, FJAS, skulle det stå), kropp, kostymer og revyaktige bidrag. Kroatias bidrag er jo helt koko, og “Rim Tim Tagi Dim Baby” er jo en helt koko tittel på en låt, men linjen “Meow cat please meow back” – og igjen, ingen hentydning til at daglig leder i firmaet Sophie Elise nettopp har blitt mann (NEI! MAMMA!!!! der skrev jeg feil igjen!!) – er jo en helt fantastisk tekstlinje, så de kan faktisk komme langt bare med den.

Personlig gir jeg seieren og poengene mine til Armenia og Ladinava med låten “Jako”, men det er sikkert noen andre som vinner. Jeg tar alltid feil.

Bildet: Daglig leder i firmaet Sophie Elise, husker ikke hva hun egentlig heter, viser fram de nye gardinene hun har kjøpt. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Det enkleste er (ikke alltid) pistol

Kort anekdote: Da jeg var i militæret lærte jeg at å skyte spurv med kanoner, var sløsing med ammunisjon. Jeg lærte også at pistol egnet seg svært dårlig i strid, og at maskingevær var mye mer treffsikkert; skyter du 300 skudd i en “smæla”, har du i alle fall håp om å det minste treffe med ei kule. Men nok om spurv og kanoner og pistol.

Det enkleste er derfor ikke pistol, og her sikter(!) jeg ikke til den fysiske tingen som kalles pistol, men til uttrykket. For Amrit Kaur, den norske politikeren i Rød Ungdom, ikke den kanadiske skuespillerinnen med samme navn, har vært ute og uttalt seg pva partiet (eller seg selv?), etter at hun ble kastet på glattcelle (nå tror jeg de stort sett går mer eller mindre frivillig inn selv, og ikke blir “kastet”, men ok …). Og det å bli “kastet” på glattcelle er jo noe av det minste man må ofre for å gjøre noe positivt for verdensfreden og de undertrykte.

For ungdomspartiet til Rødt – Rød ungdom – skal jo være til for de undertrykte her i verden. Og det er jo mange å ta tak i og velge blant. Jeg kunne laget en lang liste over “de undertrykte” her i verden, men fokuserer på det samme som frøken (fru?) Kaur har tatt til seg. I skuddet (skuddlinja?) er for tiden palestinerne. Jeg mener også de er undertrykte, noe jeg har ment lenge, men mener kanskje også (kanskje, fordi jeg ikke kjenner til deres politiske agenda så alt for godt) at de må slutte å sende opp raketter andre dager i året enn på nyttårsaften.

Jeg kjenner faktisk et par palestinere. To jenter, eller damer kan man kalle dem nå, for de er først i 20-årene. De er begge trivelige og reflekterte damer, og de har en ting til felles. I den grad vi har snakket om det så er begge enige i at Hamas ikke akkurat er den retningen de ønsker palestinerne flest, skal styres etter. De sammenligner dem med vårt Fremskrittpartiet, et parti som også skal være for “folk flest” og som blir benevnt å være ytterst til høyre i – ikke bare norsk politikk – men også sammenlignet med tilsvarende europeiske parti for “folk flest”. Hamas er enda mer radikale, mener de to, for de er villige til å bruke våpen for å understreke sin politiske agenda – som er å “viske Israel som nasjon vekk fra kartet (nerri dær). Jeg har ingen sterke tanker rundt konflikten egentlig, man kan ikke ta alt innover seg, særlig når en bor i fredelige Trøndelag, milevis fra raketter og nød og ruiner, død og fordervelse. “Dæmm får nå bare hoill på ….”, som en god venn av meg pleier å si om ting han ikke kan påvirke i særlig grad, eller som er for langt vekk til å ta alt for mye innover seg. Skulle man ta verdens sorg innover seg så hadde vi vel vært dystopiske hele bunten. Personlig har jeg mer enn nok annet å bekymre meg over. Om jeg skal spise boller eller smultringer til kaffen, for eksempel. Eller om Rosenborg vinner serien i år, eller rykker ned. Eller om Norge vinner MGP til helga (noe de ikke gjør), men nok om det …

Nevnte Kaur (Rød ungdom( har vært ute (av glattcella). Og hun har slengt med leppa. Hun har kalt diverse personer for terrorister. Og det er jo ikke pent sagt. Så fornærmende kan det å bli sammenlignet med andre som har fått dette stemplet, at man både blir sint, lei seg og – kanskje mest – oppgitt. Jeg tror det siste er den mest vanlige reaksjonen, selv om man utad – i aviser og media forøvrig – helst skal uttrykke sinne også. “Ta fra dem pengestøtten!” Men det enkleste her er det jeg alltid har ment: Overse slike personer totalt, så får de heller ingen omtale. Men media lever jo av å skape konflikter, og slike uttalelser vil ethvert anstendig mediehus kaste seg over som ulver kaster seg over …, ja, noe (jeg vet ikke hva dagens ulver kaster seg over lengre. Finnes det igjen noe sau å kaste seg over?)

Nå skal Kaur og … hun i AUF, jeg husker ikke navnet, møtes og “snakke ut”, som det heter. Og Kaur har trukket uttalelsen tilbake, eller det jeg tror er at noen har, ikke bare hvisket henne i øret, men ganske så kraftig uttalt seg til henne: “Slikt får du ikke lov å si når du er leder, det ødelegger for oss!”. Så Kaur har ikke hatt noe valg. Hun måtte gjøre det som så populært heter “krype til korset”. Og alle vet vi jo at det er litt ydmykende.

Kaur ble jo “valgt” til leder av Rød Ungdom etter det som flere innad kalte et kupp, noe som ikke er uvanlig i politikken. Jeg synes det er skremmende at “ledere” i politikken uttaler seg på den måten mange gjør, ikke bare Kaur, men kanskje særlig fra den kanten. En forsamling av unge radikale menn og kvinner (og de), som i teorien kan komme til å sitte som statsminister en dag, selv om jeg er overbevist om at det neppe kommer til å skje. Men, som kompisen min pleier å si: “Man vet nå alder ka sånne finnj på …(alder=aldri).

Jeg håper at vi en dag skal tenke på 22. juli som en “varm sommerdag i juli”, og ikke som en dag hvor Norge var badet i terror, blod og død. Jeg er for frihet, hygge og kos, ikke “krig og fred og sånn …” (eller jo, fred: Ja!). “Det er jo bedre å bare være venner …”, som en venninne av dattera mi pleier å si når noen i venninneflokken er uenige om noe. Det er jo en god tanke. Men verden er dessverre ikke så enkel. “Ka dæm tenke med??”, pleier kompisen min å si. Jauda, han har et poeng …

Men nå skal jeg drikke kaffe …og valget ble bolle. Det vil jeg også anbefale Kaur: Ta deg en bolle! Eller som de sier i Østfold (?): Ta’rræ en bolle’a!” (Will do!)

Foto: Kaur, og de … (skjermdump Instagram)

Det er for sent å ta abort (når barnet er født)

Bildet: Tatt fra craiyon.com.

Det var debatt i NyNytt …., nei “Nytt på Nytt” i dag, eller fredag hvis du leser dette imorra eller lørdag (som er i dag, eller søndag hvis du leser dette mandag. 18 uker.

18 uker, grensen for å ta abort, eller for å si det på brutalt norsk – drepe et menneske på (ja, nå ble du skremt? “Ja’n’vart skræmt ja, årntl’e skræmt, ja, eh eh eh …, må skriv’n innj ja (“Skræmmer’n”, noen som husker ham? Trond Kirkvåg). Men temaet er alvorlig nok uten at jeg selvsagt skal fjase dette til. Abort. Ja eller nei? Det har vel de aller fleste tatt et standpunkt til, tror jeg.

Irland, som i stor grad er ca. halvt om halvt fordelt med katolikker og protestanter, er et land det har vært sterkt begrenset hvem som fikk lov å ta abort fram til ikke for alt for lenge siden, i 2018, der et flertall betegnet som “stort” bestemte at det som kalles selvbestemt abort skulle være lov. Det var det ikke tidligere. Ikke bare det, men også prevensjon og adgangen til skilsmisse var sterkt begrenset i Irland. Selvsagt er det vesenet som kalles Kirken – og her den katolske kirken – som stikker kjepper i hjulene for om dette skal kunne bestemmes av kvinnen selv. Den katolske kirken har og er kanskje fremdeles en sterk samfunnsaktør i disse fremdeles betente spørsmålene. I en fordum tid (heter det det?), så måtte kvinnene ty til ulovlig aborter og måtte oppsøke private “hjelpere”, som på diverse mer eller mindre lugubre steder hjalp ungjenter å stikke både kjepper og andre tilgjengelige remedier av urene og farlige slag, ikke bare i hjulene, men også på steder som enten fremtvang en spontanabort eller medførte at fosteret døde.

Spørsmålet er også noe betent i Norge. Selv om vi liker å kalles oss et demokrati, så finnes det mørke krefter på den siden som driver med politikk med Bibelen i den ene hånda og …noe annet i den andre (fant ikke på noe å ha i den andre hånda, jo, kanskje enda en bibel!), og dermed styrte etter 5000 år gamle “lover” man praktiserte i i arkaiske samfunn. Det ryktes at Maria Magdalene tok abort på den tiden Jeezes (og de) turnerte i det som i dag kalles Israel og Vest-bredden for ca. 2024 år siden (neida, dette var bare noe jeg fant på, så ikke les dette) (Jeg …. tror de … allerede har lest det, rteworld …) (ok, whatever!).

I Norge bedrev Ludvig Nessa og Børre Knudsen aktiv og militant abortkamp på 1990-tallet, noen husker kanskje det.

Bildet: Neida, det er ikke et oppsøkende teater eller et karneval, men alvorlige og dogmatiske prester fra 1600-tallet som er ute og går, med “prestene” og abortmotstanderne Børre Knudsen (til v.) og Ludvig Nessa (med mikrofonen). De mistet begge lisensen eller hva det heter til  å jobbe som prester. Hun kjærringa vet jeg ikke hvem er …, som i 2008 fremdeles bedrev abortdemonstasjoner i Oslo og omegn. Foto: GJESTVANG / ANDREA Dagbladet Behandlet i PhotoShop.

I USA er det både fraksjoner innen politikk og andre grupper eller faksjoner (nei det er ikke skrivefeil, det er noe som heter faksjoner), som driver aktiv motstand, ikke bare mot å politisk forby abort, men som også regelrett går – bokstavelig talt i strupen – på både abortklinikker, helsepersonell og de kvinnene som tar abort. Men i USA er det jo helt spinnvilt. Et land som styres av en 80-åring og med utsikter til å få en 6-åring tilbake som den neste presidenten i neste periode.

Gud mente (og mener kanskje fremdeles?) at ekteskapet er hellig. To parter skal gjennomgå et rituale der de formelt blir gift og skriver under på at de ikke skal bolle seg i andres gryter (ja, nå ble vel gryter kanskje et rart sted, men jeg kom ikke på noe bedre å skrive akkurat nå). Og selv om Maria Magda Lena Jesusson (som hun kanskje hadde hett, hvis Jesus hadde blitt plantet i Sverige for 2000 år siden) kanskje tok abort (det vet vel ingen, så kanskje er et ord jeg har i behold) i sin tid hos en luguber heksedoktor eller heks, så mente sikkert Gud at alt liv er hellig. Plantet man et frø, så var det bestemt at “planten” skulle få vokse opp – uansett hvordan frøet var sådd. Voldtekt og overgrep var et ukjent begrep “nerri dær” i den tiden. Nå er jeg på gyngende historisk grunn – I know.

Sex (og de) er jo et betent tema – fremdeles. Man skal ikke utøve dette usigelige og ukristelige griseriet uten å ha Kirkens tillatelse til det. En som het Calvin for ikke så lenge siden, mente denne paringen som menneskeheten bedrev i tide og utide, måtte opphøre i sin helhet og ville forby det. Han ble til slutt overbevist at han ikke kunne forby det av sine med-hellige, som forklarte at menneskeheten ville opphøre å eksistere uten at den sedvanlige paringen måtte finne sted – dessverre. Det er uvisst om Calvin noen gang selv hadde brukt utstyret sitt til annet enn å late vannet, eller om han noen gang hadde våknet med et frokostbrød (her tenkte jeg å skrive ‘morrabrød’, men innså at det ville virke vulgært, så jeg droppet det).

Maria (hun andre, ikke Magda Lena Jesusson fra Sverige) ble også gravid i sin tid, med Gud! Tenk det, med Gud!! For Gud var jo ikke bedre enn at også han ønsket seg barn etter noen millioner av kjedelige år i Himmelen.

Men siden det ikke fantes noen gudinner i Himmelen så innså han raskt at det kunne by på noen problemer å bli far. Han skapte jo verden ved å si noen ord, men det med barn var liksom litt for alvorlig til å bruke trylling (eller under som det heter hvis det er Gud som gjør det). Han fant ut at den eneste måten han kunne gjøre dette på var å sette barn på et menneske. Merkelig nok valgte han en allerede gift kvinne, Maria. Gud mente sex hørte ekteskapet til, men syntes det fikk holde at den ene parten var gift, så det er nok bakgrunnen for at han valgte den allerede gifte Maria. For at det ikke skulle bli folkesnakk i nabolaget der Maria bodde, ble Gud og Maria enige om å si at hun ikke hadde hatt omgang med Gud på den naturlige måten, men at hun bare sånn helt uten videre plutselig ble gravid. Selv om den forklaringen var høyst tvilsom slukte naboene til Maria denne forklaringen uten videre, fordi hun var gift med Josef som ble tvunget til å fortelle det samme til naboene som Maria fortalte, og Josef var en mann man kunne stole på i den tiden. Egentlig kan man vel trygt fastslå at Josef ble ”vingeklippet” noe aldeles inn til ”beinet”, men Gud var tross alt sjefen.  Det ble hetende jomfrufødsel, men har skjedd bare denne ene gangen. Det er derfor man aldri bør gjøre et trylletriks to ganger etter hverandre. Dette tror jeg skjedde, men er selvsagt usikker.

Abort eller ikke? Jeg mener kvinnen selv skal bestemme dette. Hvilken uke? Nei, det får andre ta seg av og mene noe om, men jeg er sikker på at uansett er det for sent å ta abort når barnet er født. Visste du forresten at ca. 75 prosent av alle befruktninger ender med en spontanabort? Jo jeg tuller ikke, spør legen din.

Hilsen til Maria Magda fra Sverige, hvis du eksisterer og leser dette. Men nå skal jeg drikke kaffe …

Se ut (som en firkant)!

Skal damer se ut som firkanter nå? Er det det som er moten nå? Eller er det bare jeg som synes det ser rart ut? Bilde tatt fra Adresseavisen (anonymisert) av en dame i ledende stilling i kommunen. Sett for mye på Svampebob??

Foto: Kim Nygård, Adresseavisen

Foto: Kim Nygård, Adresseavisen

Foto: www.besthdwallpaper.com/

Sunn mat (er ekkelt)

“Fint eller grovt?”

Dette spørsmålet får jeg hver gang jeg kjøper en pølse med brød eller en sub. Velger jeg fint så er jeg en avviker som ikke tenker på helsa mi. Velger jeg grovt så er jeg det motsatte. Ha ha (vent litt, jeg skal bare le litt …). ok – ferdig’a.

Matbloggere! Dere er jo de som på død og liv skal lage fantasifulle oppskrifter til oss usunne matelskere, som stapper i oss usunn mat vi får servert i heimen og som vi kjøper eller stjeler i butikkene. Pizza får vi vite er fy-fy, og skal vi kjøpe dette utysket av et måltid, så får vi tutet ørene fulle om at vi må velge den sunne varianten. Og bacon skal vi ikke spise. Det bader jo i sitt eget fettlag under stekingen på en slik måte at enhver munnfull er en potensiell heartbreaker.

Nei, nei, nei … spis det du vil. Hamburgers, pizza med kjøttdeig, maaaaasse ost, kjøttboller, kebab (og de), bacon, potetgull, brus MED sukker. Stapp i deg!

Neida, jeg er ikke dum. Alt med måte. Men kjære matbloggere: Jeg kan passe på dette selv. Nå er det like vanskelig å finne en oppskrift uten alt maset om å velge et sunnere alternativ, som det er å finne egg lagt av høner i butikken. For høner legger jo egg, gjør de ikke? Eller er de i streik? Nei, nå skal jeg drikke kaffe …

Bildet: Sunt? Nope, who cares! Kebabtallerken på Istanbul restaurant, Olav Tryggvasonsgate i Trondheim. anbefales (neida, jeg er ikke sponset, så dette er ikke reklame, men en anbefaling fra min side) (foto: jeg)

Bildet: Sunn mat? Ææææææææææ!!!! (foto: skjermdump Ladaniva – Jako, Armenia, Official Music Video, Eurovision 2024)

 

Jeg har aldri “stjelet” noe (i alle fall ikke med vilje)(eller?)

Jada, jeg vet det heter “stjålet“, men ungdommen av i dag har ikke helt lært seg norsk grammatikk før på masterstudiet, så jeg syntes det var litt morsomt å bruke “stjelet“. Men “stjålet” – det har jeg aldri gjort. I alle fall ikke som voksen. For jeg har jo lært – jeg også – på skole, hjemmefra – ved hjelp av den organismen som den franske sosiologen Emile Durkheim (1858 – 1917) kalte samfunnet. Samfunnet (må egentlig ikke forveksles med Samfundet i Trondheim, som er noe helt annet). I samfunnet deler vi verdier med hverandre og føler fellesskap fordi – i alle fall er det idealet – vi har implisitt blitt enige om en del regler for hvordan enkeltmennesker skal oppføre seg i denne organismen (samfunnet, altså. Har du glemt det allerede?).

Men samfunnet er ikke en konstant organisme slik Durkheim hevdet. Nå skal jeg som ikke er så “berømt” som den franske sosiologen selvsagt være forsiktig med å forsøke å hevde at Durkheim tok feil. Men 2024 og 1900 er det et stort tidsskille på. Og selv om samfunnet sikkert var organisert på en adekvat måte også rundt 1900, så er samfunnet helt annerledes i dag. Samfunnet er i konstant endring, nesten fra time til time, selv om vi ikke merker denne forskjellen i det daglige. Samfunnet blir i stor grad preget av enkeltmenneskene, og hvert enkelt menneske er en dynamisk brikke som til sammen danner – ikke bare ett – men flere samfunn i dette samfunnet. Og hvert enkelt samfunn er avhengige av hverandre i det som kalles organisk solidaritet. Et annet stikkord i et samfunn som fungerer er tillit. Vi må ha tillit til hverandre for at samfunn skal fungere. Men nå: Nok sosiologi. Det var denne stjelingen.

“DU er plukket ut til en tilfeldig kontroll! KOM HER!!”

Hvis vi ser bort fra en seanse på den lokale butikken der jeg vokste opp (sier ungdommen i dag også “vokset opp”?), så kan jeg si med hånda på låret (“på hjertet”, jada, jeg vet det heter det), at jeg aldri har “stjelet” noe (jeg fortsetter å bruker ordet stjelet, for det kan jo være noen toppbloggere som har rotet seg inn her), Som 7-åring fant jeg det formålstjenlig å stjele en leketøyssoldat av plast. Tror den kostet 1 krone og 35 øre, en enorm sum for en 7-åring i middelalderen som jeg vokste opp i. Jeg var så utspekulert at jeg puttet den i sokken min, for da trodde jeg at betjeningen ikke skulle oppdage det. Det gjorde de heller ikke. For hvem mistenker en søt (nåja…) 7-åring for å stjele? De hadde jo tillit til meg, disse damene som jobbet i butikken. De smilte til kundene sine. Sa hyggelige ting. Og ikke fantes det noe som het “tilfeldig kontroll” den gangen. I middelalderen.

Denne plast-soldaten plaget meg i lang tid, om enn ikke i hele oppveksten akkurat, så i alle fall til rundt 10-årsalderen. For butikksjefen på lokalbutikken kjente jeg jo, det vil si han var omgangsvenner med foreldrene mine, og han og kona hans var ofte på besøk hos oss og vice versa. Jeg husker ham (og fruen hans) som hyggelige mennesker som alltid snakket pent og høflig til barna. Han het Asbjørn.

Da han sluttet på butikken som følge av alder, så gnog (er det et ord?) samvittigheten i meg så mye – og hadde plaget meg i snart 4 år – at jeg bestemte meg for å ta med lekesoldaten ned til Asbjørn og butikken og innrømme at – denne stjal jeg som 7-åring. Da jeg kom ned på butikken ble jeg som vanlig hilst (hilset?) av butikkdamene (det var bare damer som jobbet på butikk den gangen og det var ingen som så noe galt i det) og gikk bort til Asbjørn (som var mann, før var det bare dame eller mann) som stod og fylte på brus i hyllene. “Nei, er det den karen!” sa han smilende til meg i beste Flåklypa-stil. Etter noe innledende nøling tok jeg tok ut soldaten av lomma og sa: “Denne stjal jeg i butikken da jeg var 7 år, men nå vil jeg betale for den, hvor mye koster den?” Asbjørn ble med ett alvorlig, men smilte så. “Vet du hva (navnet mitt), det setter jeg veldig pris på, at du er ærlig og innrømmer dette. Hvis alle var som deg så hadde det vært enkelt å drive butikk.” Jeg husker ikke om tårene presset på, men det er ikke usannsynlig.

Bildet: “Du er plukket ut til en tilfeldig kontroll! Har du betalt for denne muffinsen?”. Selvsagt, Bodil, tror du jeg stjeler en muffins, liksom?!! (foto: jeg)

Poenget med alt dette er at nå som selvbetjeningskassene er innført i butikkene, så gjør vi den samme jobben som butikkdamene i butikken til Asbjørn gjorde i middelalderen. Vi slippes inn gjennom en port som åpner seg automatisk. tar en handlevogn eller noe og bære i, tar med oss en skanner og plukker deretter de varene vi vil ha. Poteter, knekkebrød, avocado, øl og potetgull. Kanskje også noe dyrt fra elektronikkavdelingen. Deretter skanner vi varene før vi legger dem i handlekurven. I alle fall er det slik det er tiltenkt. Vi går deretter ikke til “kassa”, men til en dataterminal. Der skanner vi hver vare pånytt ved å gjøre det samme som butikkbetjeningen (merk her at nå skriver jeg ikke butikkdamene lengre, for det er jo rene kjønnsdiskriminering i dag!) gjorde for 5-6 år siden i “kassa”. Det sier “bip” (eller er det “pip”). Vi betaler og deretter skanner vi kvitteringen slik at en magisk port åpner seg, og vi kan spankulere ut med varene. Dette er selve idealet, og i alle fall måten jeg (og sikkert du også) gjør. Vanligvis.

Men nå som vi gjør hele jobben selv – og gjør det riktig – så er kassadamene (uffda, der måtte jeg bruke damene igjen, ja) omdannet til “vektere”. Noen tar denne oppgaven veldig seriøst og står med argusøyne og følger deg med øyebevegelser, og ser også på deg i smug når de tror du ikke ser det. Jeg føler meg mistenkeliggjort.

Bildet: “Vi ser deg nok!” (foto: jeg)

Nå er alle potensielle butikktyver inntil det motsatte er bevist. For av og til skjer det noe som kalles stikkontroller, eller “tilfeldig kontroll” som vi blir varslet om når vi går inn i butikkens himmelske port enkelte plasser. Vi blir også påminnet dette før vi starter skanningen av varene i “kassa”. Jeg har fått slike kontroller mange ganger, noen ganger ofte, andre ganger måneder i mellom. Jeg stjeler ikke, men skanner alt. Selvsagt – jeg er ikke 7 år lengre. Dessuten har jeg penger. Vel, nok til at jeg klarer å betale for varene mine i alle fall.

“DU er tatt i butikktyveri. Kom inn på bakrommet for å motta 20 piskeslag!!!”

Men hver gang jeg bruker denne selvpiningen som selv-skanning av varer er, føler jeg at betjeningen ser på meg som en potensiell butikktyv, som butikkbetjeningen (som nå er vektere …, sa jeg det ja, ok) bare venter på å gripe fatt i og lede til galgen som de sikkert har inne på bakrommet. Eller piskerommet, der de pisker alle butikktyvene med kjepper og andre remedier.

Men nå skal jeg drikke kaffe, så jeg avslutter her. Ha ha! Har du “stjelet” noe? Hæ! Aldri? Ha ha, det tror jeg ikke på.

Bildet: Butikkdame som speider etter kunder som ikke skanner alle varene (foto: REUTERS)

Kebabens betydning (ift krig og fred og sånn …)

“Veien til en manns hjerte går gjennom magen”. Hørt det før, eller? Dette ordtaket som sikkert en eller annen kvinne en gang for lenge siden fant på for usedvanlig mange år siden, stemmer nok etter alle solemerker ikke. Den som fant på dette ordtaket må ha hatt alt som het kvinnefrigjøring som en totalt ukjent ideal en gang for “tohundreogklemmått” år siden. Tror jeg da. Jeg ser ikke bort i fra – som vanlig – at jeg kan ta feil. Men nok om det.

Nasjoner er ikke alltid like gode venner. Ta for eksempel han derre Erdogan “nerri” Tyrkia. Og den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier. De skal ikke være særlig til venner. Og når presidenter er uvenner blir det ofte til omkvedet at nasjonene ikke er venner. For eksempel var Donald Trump og vår egen Erna Solberg riktig så gode venner da de møttes i Det Hvite Hus for noen år siden. Og Norge ble og er ansett som god venn av USA og vice versa. Selv kjenner jeg bare en “amerikaner” og hun er til alt overmål fra Canada. Og hun er en grei venn å ha, selv om hun bruker ordet “AMAZING!!” veldig ofte.

Tyskland og Tyrkia skal nå møtes. Det vil si presidentene. Og skikken er jo at man møtes for å skvære litt opp. Kanskje både kulturelle misforståelser og noen tidligere lite velvalgte ord skal ordnes opp i. Sånn er det jo i dagliglivet også. Man møtes for å “snakke ut”. Man trenger ikke nødvendigvis psykologer til slikt. Så hva kan man heller bruke i stedet. Jo – og her tror jeg dere som kaller dere “matbloggere” vil bli overrasket – en kokk (nå forfekter jeg naturligvis ikke at alle “matbloggere” er kokker – langt der i fra).

Kebabkokken Arif Keles (tredje generasjons innvandrer med familie fra Tyrkia) skal være med tyske Steinmeier (og de) til Tyrkia i dag. Og her håper jeg Keles ikke er kurder, for å ta med en kurder til Tyrkias president Erdogan, vil være en dyp fornærmelse. Keles har stor sett en oppgave på turen og møtet med tyrkiske myndigheter: Han skal lage kebab. Döner kebab. Og alle som har smakt denne retten sent på natten etter at utestedene har stengt “på byen” en gang i 3-4-tida på natta, kan skrive under på at dette måltidet som serveres oss i pitabrød, lammekjøtt druknet i yoghurt-saus med salat og tomat, er noe som i alle fall bifaller den berusede manns hjerte og mage.

Så nå skal de to landene som begge begynner på Ty-, diskutere Erdogans syn på Israel og hvordan Tyrkia forholder seg til ordet demokrati. Steinmeier håper antakelig at en Döner kebab (heter egentlig Shawarma – Döner Kebab) skal løse opp i flokene som er oppstått mellom de to nasjonene. Jeg må le litt, for Erdogan har sannsynligvis tilgang til samme måltid året rundt. Kanskje heller den tyske delikatessen “Schweinknugel” hadde imponert Erdogan mer? Nope – for det er jo grisekjøtt. Er det bare jeg som tror at det skal mer til å imponere, og kanskje overtale, Erdogan til å endre syn på hva et demokrati er? En Döner Kebab? Her skal du også få oppskriften på DK, så kan du se om det blir mer fred i huset ditt. Men jeg har ikke begynt som matblogger nå, altså! det skal jeg ikke ha på meg. Dette er ikke tomt matptat, mat fra bunnen (av søpla) eller spis og par, nei, jeg mener spis og SPAR, men heftig utenrikspolitikk. Håper Dagsrevyen kan sende Yama Wolasmal til Tyrkia i kveld, så kan han lage en heidundrandes reportasje fra kebab-festen som jeg kan kose med meg i kveld.

Selv synes jeg imidlertid retten Adana Kebab er mer smakfull. For tyrkisk mat er godt, men jeg holder en knapp på iransk mat, som jeg synes er enda bedre. De bruker safran i stedet for fattigmanns-krydderet Gurkemeie, som blant annet brukes i Döner bebab (nei, kebab, skulle det stå). Men nå skal jeg drikke kaffe og lese noen blogger om strikking…

Bildet: Döner Kebab, hvis du ikke vet hvordan denne ser ut.

Foto: https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top