Gir om!!!

Jeg hadde egentlig ikke noen stor interesse av å kjøre bil. Ikke før jeg sammen med en kompis, som hadde i alle fall en to-tre eldre brødre (de var så like at jeg aldri klarte å se forskjell på dem, så om han hadde to eller tre brødre er jeg ikke i stand til å huske den dag i dag) som var bil-interessert. Så bil-interesserte var de at de hadde kjøpt en merkelig doning som minnet om en Folkevogn-boble (dere som ikke vet om denne klassiske bilen som ikke hadde varmeapparat, se noe magisk som kalles Internett) i front og en Camaro bak. Jeg tror den var bygget sammen på et vis, for noen lignende “bil” så jeg verken før eller siden. Ikke spør meg om motorkraft, for det har jeg aldri hatt peiling på. Men forover gikk den, og det var også litt av “moroa”. Og denne bilen skulle jeg få prøve, sa kompisen min. Jeg måtte litt flau tilstå at jeg aldri hadde kjørt bil før, men det gjorde ingen ting, sa kompisen min. Det var så lett, så! Etter litt ungdommelig nøling satte jeg meg bak rattet med kompisen min i passasjersetet. “Tenningsnøkkelen” var en jernskrue som du måtte vri på. “Så det er dette som er rattet ja …”, startet jeg spøkefullt med å si med et smil.

Etter en hyperkort innføring i begrepene gass, brems og kløtsj, fattet jeg mot. Dette hørtes kjempelett ut, selv om jeg lurte litt på hvorfor biler er utstyrt med tre stk pedaler når jeg hadde bare to bein. Jeg spurte litt om det …”Trepedaler …?“, spurte kompisen min forundret. “Nei, tre pedaler”, sa jeg og la trykk på tre. Men alle tre skal ikke brukes samtidig, sa han og forklarte at det jeg skulle bruke mest var gassen, samt bremsen hvis jeg måtte bremse. Klutsjen skulle jeg bare bruke når jeg “tok i vei“, samt når jeg skulle gire om, “for du kan ikke bare kjøre i første gir“. Det hørtes logisk ut … Dette var før femte-giret ble innført, så bilen hadde bare fire gir (første, andre, tredje og fjerdegir, men det skjønner du sikkert så jeg hadde vel ikke trengt å skrive det, men men, nå har du fått det inn med teskje slik jeg gjorde). Bilen hadde vel revers også, men det brukte jeg aldri. Jeg tror jeg bare brukte første- og andregiret under min første “testtur”.

Problemet, for å kalle det det, var det samme som tusenvis av andre som kjører bil med manuelt gir for første gang har, nemlig å sørge for en “myk” start fra første gir, slik at bilen begynte å kjøre forover. Det gikk ikke bra. Etter ca. ti forsøk hvor bilen enten kveltes eller hopp-rykket framover og så kveltes, fikk jeg satt den merkelige doningen i bevegelse. Første gir! Tøfft!

“Gir om!!“, ropte kompisen min. Hvordan da?, ropte jeg tilbake. “Trø inn klutsjen!!“. Jeg så gjorde … ”Gir om!!!!!“, nærmest hylte kompisen min til meg. Bilen stoppet før jeg fikk giret om. Deretter forsøkte jeg å ta i vei fra tredje gir, hvilket ikke gikk. Bilen sloknet, eller “kveltes” som man kaller det. Etter en hel del forsøk fikk jeg kjørt et par runder på den provisoriske banen vi var på (selvsagt ulovlig) og mente meg nå utlært i å kjøre bil. Dessuten var det morsomt. Jeg hadde aldri trodd det var så morsomt å kjøre bil. Men det var det. “Finnes det ikke biler med bare to pedaler?”, spurte jeg. Jo, forklarte kompisen min, “det finnes automat“. Ok, svarte jeg. “Da vil jeg ha det når jeg skal ha bil”.

Min familie var sent ute med å anskaffe bil. Ikke på grunn av økonomi, men på grunn av behov. Ikke før jeg var en 14-15 år kom bilen inn i vår familie, men siden bilen var ny da den ble kjøpt (Volvo 240, farge knallorange!), fikk ikke jeg kjøre den, heller ikke til “øvelseskjøring”. Jeg hadde jo ikke engang førerkort og foreldrene min ville ikke risikere en dyr verkstedregning. Onkelen min hadde en ti år gammel Peugeot 504, og det ble etter hvert min opplærings-bil som jeg lærte å kjøre bil med. Etter hvert ble jeg – mente jeg selv i alle fall – ganske god til å kjøre bil. Nå var det på tide å starte på en kjøreskole mente man, jeg inkludert. En lokal kjøreskole ble valgt og kontaktet, og første timen ville kjørelæreren se hvor god jeg var til å kjøre. Altså, om det var noe håp. Joda, jeg var “god nok”, og neste time var i byen. I Trondheim. Der var det litt flere biler enn på bygda jeg kom fra, og i tillegg var det masse lyskryss, skilt overalt og maaaaaasse andre ting jeg måtte passe på – trafikkregler inkludert. Og ikke minst envegskjøringer som jeg aldri hadde opplevd før. Jeg skjønte ikke hvorfor man bare fikk lov å kjøre én vei og ikke tilbake, det var da god plass.

Jeg trengte tjue kjøretimer, kjøretest inkludert, selv om det etter min mening hadde klart seg med åtte. Men, kjøreskoler skal jo tjene penger de også. Teorikurset tok jeg via den videregående skolen som valgfag og kostet meg ingen ting. Mener å huske kjøretimene kostet 150 kroner hver gang, og siden jeg hadde “dobbelttime” kostet det 300 kroner i uka. I tillegg hadde jeg “mørkekjøring”, “landeveiskjøring” og “glattkjøring”. Teorien gikk strålende og var kanskje enklere enn i dag:

“Hvis du ser et barn i veibanen, skal du da: 1) Bremse hardt, 2) Senke farten gradvis og om nødvendig stanse bilen eller 3) Bruke hornet uten å senke farten?”.

Svaret var innlysende, selv om jeg var inne på at det å bruke hornet og “dure” på kunne være greit for å lære unger at de bør holde seg vekk fra bilveier. Etter tre måneder mente kjørelæreren jeg var klar for “oppkjøring”. Testen gikk bra, selv om jeg fikk beskjed om å “passe på noen få ting” under oppkjøringa. Jeg måtte ikke virke for selvsikker eller flink. Det likte ikke sensor, fikk jeg høre. Men jeg måtte heller ikke være så forsiktig som “et kvinnfolk”, sa læreren, for da viser du at du ikke er i stand til å kjøre. Lettere forvirret og kjempenervøs møtte jeg til førerprøve en februardag i 1980 hos Statens Vegvesen på Sluppen i Trondheim. En forsåvidt hyggelig, men strengt-utseende sensor tok plass med en blokk i hendene som han la strategisk på knærne. “Da kan du kjøre mot sentrum, ta til høyre ut her og inn på veien du ser der”, sa sensoren. Jeg kjørte rolig ut, blinket i god tid, så meg både til høyre og venstre og la meg pent i kjørefeltet. “Da kan du skifte til venstre felt”, sa sensoren da vi begynte å nærme oss den gamle trikkestallen i Elgesetergata. Feltskiftet gikk greit, selv om jeg tror jeg blinket unødvendig lenge før jeg skiftet felt. Rødt lys var ikke noe problem. Selv en idiot skjønner at rødt betyr stopp. Gult lys fikk jeg – heldigvis – ikke så mye av. Jeg tror jeg stanset i god tid hvis jeg jeg så et gult lys. Så langt – så bra. “Dette går jo riktig bra”, tenkte jeg og slappet litt av, selv om jeg så sensoren skrev ett eller annet på blokka si. “Det er vel noe positivt”, tenkte jeg, for jeg kunne ikke huske at jeg hadde gjort noe feil. Men – joda – det skulle komme …

Jeg husker ikke nøyaktig hvor jeg ble beordret å kjøre, men mener å huske at vi var innom bykjernen. Den gangen var det lov å kjøre på Torvet, og Olav Tryggvssonsstatuen var en rundkjøring, av det mer merkelige slaget, for i stedet for å kjøre rundt statuen, kunne du velge å kjøre til venstre – på innsiden av statuen – hvis du skulle til venstre, i stedet for å kjøre helt rundt. Dette var tillatt og ikke bare det, men fast kjøremønster på Torvet. Og siden jeg hadde kjørt der mange ganger med kjørelæreren gikk det helt greit.

På veien tilbake i Elgesetergate fikk jeg beskjed fra sensor om å kjøre inn neste vei til høyre, der det er tillatt. Den siste delen av setningen husker jeg fremdeles i dag; “… der det er tillatt“, for her strøk jeg. Det som skjedde var: Jeg hadde en bil foran meg, og i neste kryss svingte denne bilen (egentlig nullet som kjørte, for bilen var en Audi husker jeg, en grønn Audi) inn til høyre. Jeg etter, siden lyset fremdeles var grønt. “Piece of cake …”, tenkte jeg selvsikkert, og kjørte nok med en litt for selvsikker mine tilbake til Biltilsynet. Der fikk jeg dommen.

“Joda …”, begynte sensoren. “ … du kan tydeligvis å kjøre bil…..”………………”det er det ingen tvil om….”………….(JA, MEN SÅ KJAPP DEG DA!!)……”Men husker du jeg ba deg svinge inn til høyre i første kryss der det var tillatt?”. Ja, jeg måtte medgi det. ”Så du skiltet der?” Mmmmm … jeg husker ikke helt. “Så du skiltet som hang over veibanen?” Over veibanen ….? Jeg rakk ikke å svare før sensor sa: “Skiltet som hang der viste at det er påbudt kjøreretning rett frem”. “Ja? Eller nei, jeg tror ikke jeg så det”, sa jeg. “Nei, for der kjørte du inn til høyre, men det er ikke tillatt”, sa han. “Nå var det riktignok en bil foran deg som kjørte inn der, så jeg regner med at du da trodde det var tillatt å kjøre inn der, siden han gjorde det, men det er slik at man ikke kan kjøre slik de foran deg gjør, for de kan gjøre feil. Vel, dette er ingen “kjempegrov” feil, og du var nok bare uheldig her, men jeg må dessverre stryke deg denne gangen”, sa han.

Etter å ha latet som jeg hadde forståelse for det, reiste jeg hjem til bygda mi med toget. Uten førerkort. Nå tok jeg riktignok ny prøve måneden etter, 10 mars 1980. Jeg husker ingen ting av denne turen, men da “oppkjøringa” var over, kom jeg ut med førerkort.

Det hører også med til historien at første gang jeg kjørte alene i byen etter at jeg hadde fått førerkort, så kjørte jeg mot envegskjøring så det suste. Det gikk bra, men jeg husker jeg tenkte slik som “kvinnfolk” gjør: Det skiltet har ikke stått der før!

Æ har førarkort …

Bildet: Ikke min bil (foto: rteworld)

0 kommentarer

Blogg15.03.202415.03.2024

Å, giiid’a’meg! (eller ‘OMG’ på norsk)

For oss som har levd en stund, så renner det meg i hu (husker jeg), at det det er en god del ord og uttrykk som er i ferd med å utviskes (forsvinne) fra det norske språket. Dagens ungdom har tatt til seg ord og uttrykk fra det engelske språket – eller rettere sagt; det amerikanske som de bruker i dagligtale. Daglig hører jeg ungdom på bussen og andre plasser lire ut av seg engelske ord og uttrykk når de snakker. Enkelte har med minst ett amerikansk ord – ofte hørt fra filmer, serier, dataspill, etc. – i hver setning de utesker (sier). Er dette bra?

Vel, det skal ikke jeg mene noe om, i alle fall ikke her. Ikke fordi jeg ikke har noen mening om det, men fordi ungdommen neppe kommer til å endre språkbruken sin basert på et blogginnlegg fra en ubetydelig liksom-blogger som meg. Men jeg vil likevel påpeke det.

Ta det meget gammeldagse uttrykket “gid a meg”. Eller bare “gid!” som er et uttrykk og ord som tidligere uttrykte overraskelse når det ble sagt – kanskje i perioden 1930-1950. Ordet i seg selv er en sammentrekning av Gud og kunne brukes enten alene i betydningen av dagens “OMG”, “Wow!” eller “Shit!” eller “What!!” eller det mer norske og nøytrale “Oj!”, eller som min tids ungdom på min lille hjemplass sa: Å hoi! med lang ‘o’.

For virkelig å understreke overraskelse kunne man gjerne legge begge hendene foran kinnene, sperre opp øynene og åpne munnen i en stor ‘A’ og utbryte: GIIIID!!

Tror ingen bruker dette ordet lenger, eller?

Bilde: Faceless, no expressions, tatt under en vanlig utedag i corona-perioden

0 kommentarer

Blogg13.03.202413.03.2024

Brødur Jyklagrytur (Om å bake brød)

Bildet: Nå er dette riktignok en stein, men det lignet på brødet jeg laget (foto: rteworld)

Stadig vekk ser jeg både på blogger, tv-sendinger og i ulike blad osv., folk som lager sine egne brød. Dette er ikke noe jeg går rundt og irriterer meg over, og folk må gjerne bake så mye brød de vil for meg uten at jeg skal bry den altfor oppvakte hjernen min med det. Men jeg syns det er unødvendig. Både Rema, Kiwi og Coop flommer over av brød. Til og med på kiosker og på bensinstasjoner kan du nesten døgnet rundt kjøpe ferske og nybakte brød som mer eller mindre profesjonelle mennesker har stått om natten og bakt for deg. Disse brødene kan du deretter gå på butikken og kjøpe forholdsvis billig, alt etter hvordan bankkontoen din ser ut. Jeg tør hevde … nei, ikke bare tør hevde, men vil hevde at brødene i butikken er mye billigere enn de du klarer å lage hjemme på ditt kjøkken. Og du som hevder det motsatte kan sette deg ned og regne litt på kostnader til både strøm, bensin, ingredienser og tid du bruker for å skaffe til veie ingeri …ingrid … whatever! Det blir ikke billigere! Snarere dyrere … Du får til og med brødene oppskjært i butikken nå til dags. Riktig nok av en maskin, men læll.

Ja, men så er det jo så moro å bake brød, sier du kanskje. Og så blir brødene sååååå mye bedre på smak! Tullprat! Å bake brød er ikke noe moro i det hele tatt. Det er et slit. Og brødene blir i beste fall nokså lik de aller billigste brødene du kan kjøpe på tilbud på kveldstid på enkelte butikker (“den siste timen” butikkene har åpent, kan du kjøpe brød til halv pris på enkelte butikker).

Jeg har bakt ett brød i hele mitt liv. Det vil si det lignet på brød, for det så ut som brød, det luktet brød, men der stopper all sammenligning for øvrig. Jeg måtte selvsagt slå opp (bla opp kanskje heller …) en oppskrift i en eller annen kokebok (selv om man neppe koker brød, i alle fall har jeg ikke hørt om “kokbrød”, og her håper jeg o-en kom med og ikke en annen vokal med helt feil konnotasjoner). Brødet mitt ble steinhardt (ja, ikke misforstå nå). Hva jeg gjorde feil har jeg en viss anelse om, for brød inneholder nemlig gjær. Og gjær er en levende biologisk blanding av mikrober og noe ubestemmelig masse som i utgangspunktet ikke lukter så godt. Vi vil helst ikke kjenne gjærsmaken når vi spiser (eller drikker). Smaker det mer gjær enn deig, da har du gjort noe galt. Men gjærsmaken var ikke det største problemet da jeg (liksom) laget brød.

Hva som kom over meg husker jeg ikke, men en dag bestemte jeg meg for å lage brød. Jeg hadde en opprinnelig plan om å lage tre stk – for det stod det i oppskriften at jeg skulle få ut av de foreskrevne ingari … ingrediusene (whatever!). Ved å blande de ulike ingeried..ja…så skulle det ifølge boka bli til tre velduftende, myke og luftige brød, høyere enn noen brød du før hadde sett. Ja, det var nesten slik fremstilt i oppskriften at jeg fikk forståelsen av at dette var slike brød de bakte i Paradis, selv om jeg tviler på at de baker brød “oppi der” (når du er dau spiser du vel ikke brød selv om du er i Paradis, gjør du vel? Noen som kan supplere?). Men jeg mener å huske at det stod “himmelske brød …” i oppskriften. Men dette skulle bli mer et “djevelsk brød” … eller ‘brødur jøklagrytur’ som de kanskje sier på Island. Dette vet jeg ikke, her er jeg på tynn is…

For de ingiri … jeg skulle få ut av oppskriften tre brød av, fikk jeg til ett brød av. Det vil si, jeg delte i starten opp deigen i tre like store biter, men da lignet det mer på tre små boller enn tre “storbrød”. Det må være noe feil i oppskriften, tenkte jeg. Så kom jeg etter hvert på noe med gjær og heving. Jeg leste i oppskriften igjen. Joda, langt nede på siden stod det noe at fordeigen (HÆ?? Fordeigen??) måtte heves 8-12 timer (WHAT!!!??). Jeg måtte lese igjen. Stod det virkelig timer og ikke minutter? Joda, det stod timer og de kalte det langtidsheving. Ikke f… om jeg jeg hadde tid til å heve deigen et helt døgn, jeg skulle tross alt på jobb om fire timer. I tillegg skulle brødet sannsynligvis stekes i ovnen også, skulle det ikke det da ….? Jeg så igjen i boken … joda, brødet skulle stekes i ovnen. “Til det får en fin farge”, stod det i oppskriften, selv om det ikke stod noe om hvilken farge. Jeg ble også anbefalt å bruke “banketesten”, for øvrig en test jeg aldri hadde hørt om før. De som kan dette skal visst finne ut da, hvis du hører den riktige lyden, at brødet er ferdig. Men det stod ikke noe i oppskriften hva du skulle banke med. Hendene? En kniv? Hammer? Og hvis du ikke har hørt lyden av et nybakt brød tidligere, er det vanskelig å vite hvilken lyd som er den riktige (for øvrig går jeg aldri og banker på brødene på butikken, og jeg kan aldri tenke meg at noen av brødene sier “kom inn!”).

Jeg mistet litt av gløden, men tenkte at det kanskje ikke var så dumt å heve brødet, i alle fall litt. Bollen med deig ble plassert på badet, oppå vaskemaskina med et forkle over … eller kopphåndduk eller hva det heter for noe. Tjue minutter gikk og jeg hentet bollen. Joda, jeg syntes deigen hadde blitt større. Jøss! tenkte jeg og helte ut deigen på bordet. Men deigen hadde blitt så klissete og det klistret seg deig til fingrene mine. Etter å ha tveret (kjent uttrykk i Trøndelag om å ‘streve’), delvis bannet og blitt både svett og irritert kom jeg på at jeg måtte bruke litt mel for at deigen ikke skulle bli så klissete og myk. Jeg vil nok si at jeg pøste på med mel. Nå ble brødet fast og fint, men fordi jeg brukte litt for mye mel, måtte jeg kompensere med væske. Da ble det litt for mykt igjen, så ny runde med mel fulgte. Etter … ja, jeg tror jeg brukte 40 minutter, så var jeg fornøyd. Det vil si fornøyd nok, for nå begynte jeg å bli sulten i tillegg. Og da blir man jo som kjent lettere irritabel.

Jeg fant noe som lignet på en brødform og veltet deigen opp i denne. Etter at ovnen hadde nådd den ønskede steketemperaturen, smelte jeg alt inn i ovnen. Der tror jeg det stod tjue minutter før jeg tittet på det. Etter en halvtime begynte det å bli brunt, og etter femti minutter var brødet mørkt brunt på toppen. Kanskje litt for mye … hm. Jeg tok ut formen. Merkelig nok luktet det brød, og da jeg med litt strev fikk brødet ut av formen, forsøkte jeg å banke på det, med en kniv. Lyden jeg hørte sa meg intet, og jeg er sikker på at brødet så på meg med en djevelsk mine (innbiller jeg meg da). Å, nei du, tenkte jeg … Who is your daddy?! Og det virket massivt, selv om det var lite. Og det var tungt! Svært tungt til brød å være.

Jeg hadde bestemt meg for å smake på brødet, for jeg mente selv det luktet godt. Men brød må avkjøles før de både kan skjæres opp og smakes på. Det var glohett! Etter lange tretti minutter ved et åpent vindu klarte jeg ikke å vente lengre, men tok frem brødkniven. MEN HVA I SVARTE HÆL…..??!! Brødet var jo steinhardt!!? Etter litt innsats med brødkniven fikk jeg endelig kuttet av en massiv skive fra det ene hjørnet. Jeg burde fått et klart varsel om brødets tilstand da jeg tok det ut av ovnen, for det var mistenkelig tungt til å være så lite. Jeg antok at massen til mitt brød måtte tilsvare tyngden på 5-6 kjøpebrød.

Jeg hadde på smør på skiven (som selvsagt smeltet med en gang) og en skive brunost og satte tennene i det. Skorpen var også steinhard. Deigen var bløt, men klissete og massiv. Men jeg hadde bestemt meg på forhånd at det skulle smake godt, selv om det ikke lignet på noen brød jeg tidligere hadde sett eller smakt. Men det var mitt. Jeg ble stappmett etter én liten brødskive, og bestemte meg for å legge det i kjøleskapet til senere på kvelden. Kanskje kjærringa vil smake på det ..? Jeg dro på jobb med bakelukt i håret. Damene på jobben smilte og hevdet det luktet godt av meg. For menn som baker har alltid hatt en merkelig tiltrekningskraft på damer (med unntak av kona mi).

Da jeg kom hjem på kvelden spurte jeg kona mi om hun ville smake på brødet mitt? Tja …. hun var skeptisk. Er det brød du har bakt, spurte hun. Ja? Ser du ikke det? Joda, hun måtte medgi det, for noe slikt brød hadde heller ikke hun sett før. Jeg tok det ut, og så i øyekroken at smilet bredte seg i ansiktet til min bedre halvdel. Brødet hadde blitt enda hardere. Jeg tok det ut av posen og la det …, eller rettere deiset det ned på kjøkkenbenken med et kompakt brak. Kona mi så skeptisk på brødet, deretter på meg. Nå var smilet forsvunnet. Hun så litt redd ut. Brødkniven nektet å skjære mer enn halvveis over midten av brødet før den ba pent om å få slippe mer lidelse. Jeg var inne på tanken på motorsag, men før jeg kom så langt hvisket fornuften meg i øret at dette “brødet” hørte hjemme i søpla. Brødet endte sitt endelikt i søppelkassa. Det smalt faretruende høyt da jeg kastet det nedi. Nesten som et lite drønn. Det var nok rene mordvåpenet, for jeg er sikker på at man kunne ha slått i hjel noen med det. Men det ville jeg jo ikke, selvsagt. Både brødet og jeg gikk på en smell, for å si det sånn. Smellur brødur!

Etter dette har jeg kjøpt alle mine brød på butikken…

2 kommentarer

Blogg13.03.202413.03.2024

Om å telle til tre (eller halv fem …)

Noen ganger kan det være vanskelig å få sove. Særlig om natta. Søvnproblemer er til og med et marked for kommersielle tilbydere av ulike preparater. Legemiddelstanden tilbyr – på resept – ulike neddopingspraparater de kaller “innsovningsmidler”. Sovetabletter noe feilaktig kalt, for de får deg ikke til å sove, bare til å “lette” innsovningen – i beste fall. Atter andre sverger til urte-te. Vel, dem om det.

Selv sverger jeg til konsentrasjon og har aldri verken tatt sovepiller eller urte-te. For tabletter eller urte-te er sjelden eller aldri the solution, kanskje heller det motsatte, for de skaper avhengighet (vel, kanskje ikke urte-te da…). Og den enkleste måten å få sove på er å konsentrere seg om å ikke konsentrere seg om noe. Meta-konsentrasjon. Men det krever læring, for det er ikke enkelt. Det enkleste er å være trøtt, kanskje utslitt, selv om det generelt ikke er bra på lang sikt. Det enkleste og beste er å ha faste soverutiner. Vel og merke trenger du ikke legge deg til samme tid hver kveld, men lærer du deg å stå opp til fast tid om morgenen, så er det en bra Bing-ting. Og med “morgenen” så gjelder alle klokkeslett før kl. 0800. Drøyer du i senga noe lenge etter klokka 0800 skal det mye til for å sovne raskt om kvelden.

Andre metoder, som folk har anbefalt opp gjennom historien – kanskje mer kjente – er å telle. Sauer for eksempel. Det klassiske bildet er å telle sauer som hopper over et gjerde. Men sauer hopper sjelden over gjerdet, de går heller i gjennom, eller rundt. Det vet alle som har drevet litt med sau. Og selv om sauen er dum som ei ku, er den ikke så dum at den forsøker å hoppe over et gjerde. Det har den ikke spenst til. Men hva du teller – om det er sauer eller ikke – har mindre betydning, bare du teller. Du kan like gjerne telle frosker, måker eller krokodiller som hopper opp av vannet, selv om sistnevnte sannsynligvis vil gi deg nightmares. En venn av meg sa han som regel tellet til tre før han sovnet. Ja, men det er jo bra, sa jeg, å telle kun til tre. Jo, sa han, men andre ganger må jeg telle helt til halv fem….

Å ikke få sove er utmattende. Ligger du og vrir deg i senga noe særlig lengre enn 20 minutter er det like greit å stå opp og gjøre noe. Lese en bok, se på telefonen din (selv om dette egentlig ikke anbefales), ta deg et lite måltid (heller ikke anbefalt), eller rett og slett sove på trass. Hva som menes med det siste vet jeg ikke helt, men en annen kompis av meg sa han ble irritert når han ikke fikk sove og prøvde å ikke å få sove. Det hjalp. Han klarte ikke å holde seg våken når han prøvde på det. Meta-konsentrasjon igjen. Eller negativ forsterkning som det heter i psykologien.

Alle har netter der vi føler vi ikke klarer å få sove før klokka halv fem. Det er utmattende i lengden, særlig hvis du skal på jobb til klokka 0800. Men de fleste av oss klarer fint derpåfølgende dag hvis vi ikke har sovet særlig godt natta før. Det pleier som regel å “gå seg til” neste natt. Klarer du ikke å sove flere netter på rad har du et problem, og da bør du gjøre noe. Hva vet jeg ikke. Telle til tre kanskje? Eller urte-te. Vel, som alltid, det er ditt valg. Godt valg!

0 kommentarer

Blogg13.03.202413.03.2024

rteworld Er tilbake!! Juhu!

Hei på dere alle sammen i blogguniverset. Noen av dere vil kanskje huske bloggen ‘rteworld’ – en blogg om alt MELLOM himmel og jord – som eksisterte på midten av 2010-tallet, men som endte en sørgelig undergang da blogg.no ble forandret for noen år siden, noe som førte til at bloggen plutselig forsvant (eller ‘slettet’ som det egentlig heter). Og om noen har gode minner om denne bloggen og husker noen av innleggene, så var den jo omhandlet temaet om både hverdagslivet og helgalivet, både satirisk og humoristisk. Noen vil kanskje også erindre …, neida.

Temaene vil også denne gangen være både varme og utfordrende, men ikke nødvendigvis i denne sammenhengen. Jeg har alltid skrevet etter ‘innfallsmetoden’ og det tenker jeg også å fortsette med. Men nå vet jeg mange gleder seg til å følge denne bloggen fremover (… eller?), så da er det vel nok fjas, så vi kjører på:

Glemmeboka (for et ‘kålhau’!)

(denne artikkelen er tidligere publisert på rteworldblog på wordpress.com, men publiseres her til glede for nye lesere)

Har du lest den populære og alltid nærværende boken med den slående tittelen “Glemmeboken”? Eller ‘glemmeboka’ på trøndersk, for vi trøndere liker, som kjent a-endinger der bokmålsfolket bruker -en. Og for alt jeg vet kan det allerede eksistere en bok som er gitt ut med den slående tittelen “Glemmeboka”, men den glemmeboka jeg refererer til kan du ikke kjøpe på noen bokhandel, den eksisterer kun inne i våre ellers så eminente hoder. Eller hau som vi sier i Trøndelag. Kålhau for eksempel. Og haukål, hvilket dog kan være to vidt forskjellige ting. Å ‘ha haue fullt av kål’ er ikke betegnet som noe positivt.

Men uansett bokutgivelse eller ikke så anbefaler jeg også den uutgitte boka “glemmeboka”, den som står i vår mentale bokhylle et sted der inne i hjernene våre. Selv tar jeg frem denne “boka” både titt og ofte, som oftest ufrivillig. Som kjent er både dorsolateral prefrontal korteks, isselappen, ventrolateral prefrontal korteks og motorisk korteks (vel, sistnevnte er egentlig bare et slags “påminnelsessenter”, men dog, vi tar den med), involvert i STM, eller korttidsminnet som vi kjenner det som i dagligtale (selv om de fleste egentlig ikke aner hva det er), mens Hippocampus, lillehjernen og de basale gangliene rommer det vi kaller LTM, eller – og det har du kanskje allerede gjettet; langtidshukommelsen. Særlig de basale gangliene liker jeg godt, kanskje mest på grunn av ordet – smak på det: De basale gangliene… Det er morsomt å si. Derfor kan jeg av og til lire ut av meg sentralnervesystemmaktige ord og uttrykk hvis jeg kommer i snakk med noen jeg egentlig ikke liker så godt og som jeg helst vil komme meg vekk fra. Hvis du kommer i en slik situasjon en gang, hvor du aller helst ikke ønsker en samtale med noen, er det bare å begynne å snakke om sentralnervesystemet. Da går de raskt… (du, jeg må nesten gå jeg…) (fint…), hvilket jo er å foretrekke noen ganger i kjedelig selskap. Men, som før, nå har jeg skrevet oss helt bort igjen, hvilket ikke var hensikten.

Å huske noe, eller ikke bare noe, men generelt det å huske, er essensielt for oss mennesker. For dyr forsåvidt også, men kanskje aller mest for oss mennesker. Bare tenk på det å kjøre bil. I bilens første leveår i USA kunne de få som disponerte en bil stort sett kjøre der de ville. Om det var på høyre eller venstre siden av veien de kjørte på, betydde ingen ting. De fleste kjørte midt på veien. Problemer oppstod først når det kom en annen bil i motsatt retning på samme vei, da måtte de basale gangliene til de to som kjørte aktiviseres, slik at at man unngikk at begge sjåførene havnet på sykehus. Man måtte enten stoppe bilene og gå ut og legge en plan for den videre kjøringen, hvor begge førerne etter en tids diskusjon ble enige om hvordan man skulle passere hverandre, hvilket var én måte å løse problemet på, selv om det nok var utrolig tidkrevende og tungvint, særlig hvis man like etter passering av bil nr. 1 rundt neste sving møtte bil nr. 2, 3 og 4, osv., hvilket kunne medføre at en tur på 2 km kunne ta opptil et par timer, alt etter hvor lang tid man benyttet på å diskutere på hvilke side av hverandre man skulle passere. Man måtte derfor finne en løsning på dette, slik at man unngikk all diskusjonen, selv om det i beste fall også kunne ha vært en måte å treffe nye venner på. Man fikk trafikkregler, som sa at begge bilene måtte kjøre på høyre side av veibanen – i alle fall i de fleste land, altså på motsatt side av hverandre når de møttes. Slik løste man dette problemet, selv om det sikkert fremdeles også etter innføringen av trafikkregler kunne medføre at bilførere stanset for å snakke med hverandre – eller slå av en prat som vi sier i Trøndelag.

Men på dagens veier, hvor bilene kjører i alt fra 30 km/t til opptil svimlende hastigheter som 110 km/t lovlig, er det nok svært lite lurt å stanse i veibanen for å slå av en prat, du kan risikere å bli påkjørt av en annen bilist, som ikke hadde lagt inn mulige “skravle-stopp” på sin ferd fra A til B. Eller C eller K, alt etter hvor han skal.

Naturlig nok var bilkjøring noe som bare menn bedrev i starten. Også bilen var forbeholdt den maskuline siden av menneskeheten. “Kvinnfolk” kunne dolles opp og plasseres som pryd eller staffasje i passasjersetet, med fjonge hatter og utspjåkete klær. Men etter hvert begynte også kvinner å kjøre bil, noe som selvsagt medførte at skadestatistikkene føk i været. Som vi vet er “kvinnfolk” på et generelt basis sta og egenrådige, og der menn via innarbeide regler – og her må jeg igjen kort nevne de basale gangliene – hadde blitt enige om hvilken side av veien de skulle kjøre, så var det ‘nytteslaust’ og ‘håplaust’ å bli enig med et “kvinnfolk”, for de har alltid rett. Og det er jo en kjent sak. I tillegg fikk mange av kvinnfolkene fullstendig panikk når de møtte en annen bil eller hindring, og kjørte rett frem helt til bilen traff den andre bilen eller en husvegg av massiv murstein. Med andre ord: Det sa PANG! Og det var selvsagt bilen sin skyld: Bilen kjørte jo bare rett frem...sa en kvinne sjokkert i Virginia i USA, 22. mai 1902 kl. 1450, da bilen hun kjørte kolliderte med husveggen på rådhuset i byen. Og selv om det gikk bra med henne ( AntionetteMarie Wilkinson het hun, bare søk henne opp), så lignet bilen på et trekkspill etterpå.

Også i dag er det bilens egenrådige, og for mange kvinnfolks del, magiske og uberegnelige kraft som er kvinnfolkenes viktigste parameter når de kjører bil. Når menn rygger er det de som rygger, når kvinnfolk rygger er det bilen som rygger.

Nå var jeg vel litt “stygg” her, for jeg mener jo ikke at kvinnfolk er dårlige bilførere generelt, så ta det du nettopp leste som typiske stereotypier om “kvinnfolk og bil”. Mange kvinner og jenter kan kjøre bil mye bedre enn meg, selv om jeg liker å innbille meg at de ikke er så mange. Dette er basert på tidligere erfaringer. Jeg har i mitt snart 100-årige liv, sett “mye rart” på veien, og det er ikke bare fra kvinnfolk, men fra flere menn, der de suser avgårde i sine Audier og BMW’er, med solbriller og caps og med en selvsikker mine om munnen. Og mens vi allerede er inne på stereotypier så kan jeg slenge på at nå må BMW og Audi begynne med å utstyre blinklysbrytere på bilene sine snart. Og hvis det finnes så må eierne huske å etterfylle blinklysolje.

At noe går i glemmeboka vil si at man glemmer noe. For eksempel en viktig avtale eller møte (eller å blinke), eller man kan glemme at en vei er stengt, noe som medfører at man lettere irritert må snu, etter å ha kjørt 3 km på en støvete og humpete grovsteinsbelagt anleggsvei til endes, og deretter treffer på en sur og delvis illsint anleggsarbeider som med kraftige og tydelig irriterte bevegelser vifter deg tilbake, mens han rister oppgitt på hodet og banker pekefingeren mot skallen sin gjentatte ganger. “For et kålhau…”, så det ut som han tenkte der han stod og veivet i sin gule kjeledress. Det er da det er fristende å vise frem FU-tegnet, hvor langfingeren spiller en avgjørende rolle, selv om jeg ikke gjorde det. Joda, jeg hadde vel lest eller hørt et sted at veien var under construction, men hvorfor kan man ikke også sette ut et skilt om dette før jeg hadde rukket å kjøre 3 km?!!! Og i tillegg hadde jeg akkurat den dagen tatt fram “glemmeboka”. Nå skal jeg ikke kave meg alt for mye opp, for på den like humpete tilbaketuren fikk jeg til min store overraskelse se at det var utplassert et skilt i begynnelsen av steinørkenen som viste “omkjøring via Klett”, samt skiltet “anleggsarbeid”. I tillegg stod skiltet “innkjøring forbudt”. Man skulle nesten tro at jeg var en kvinne som kjørte. Men resten av turen gikk greit, selv om jeg måtte kjøre ut i leirsuppa i veikanten for å passere en grusbil med henger som kom i mot meg og blinket vilt med langlysene.

Sånn kan det gå når du tar fram glemmeboka. Jeg er et kålhau. Eller rettere sagt; var. I alle fall den dagen.

2 kommentarer