Jeg er jo ikke helt ny på blogg.no, selv om dagens blogg så lyset for ikke så lenge siden. Nå måtte jeg “søke” for å bli blogger igjen, siden min forrige blogg (startet rundt 2014) ble “borte” med et lite “poff” en gang rundt 2017-2018. Med en søkeprosess så trodde jeg at dette nå var blitt en svært eksklusiv plass å være for det som etter hvert har byttet navn fra “bloggere” til dagens mer eksklusive betegnelser; “influencere”. Det høres til og med enda mer luksøriøst ut med influencere med -c i stedet for det mer jordnære influensere med “bare” -s. Spør du meg da …
Bildet: Isabel Raad, influenser og blogger. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB)
Da jeg endelig etter noe merkelig venting på om jeg fikk de nødvendige tillatelser til å gjenåpne min blogg fra tidligere, så fikk jeg etter noen uker svar. Joda, de hadde lest bloggen min og fant den akkredibel (vet ikke om det er et ord, men nå er det vel det) nok til å kunne godkjennes. Nå syntes jeg det var litt rart at de hadde “lest bloggen” min, for den ble jo nedlagt for 5 år siden, og alle innleggene slettet. Men, men …, de lider vel av standardformuleringssyndromet (vet ikke om det er et ord heller) de som skriver mailer. For nå var det bare å blogge så krampa tok meg. Nåja, jeg kunne nå vente noen dager til, tenkte jeg med et smil. Lese meg litt opp på noen blogger først, kanskje, for sjekke hva slags “nivå” man lå på i 2024.
Da jeg blogget så det digitale blekket sprutet til alle kanter på det verste i 2015-2017, så var det “toppbloggerne” som var i fokus. Det var Jorunn Elise og andre ulike Eliser (uten pose den gangen), mammaene til noen, fotballfruer og andre slags fruer, Voe eller Foe, og hva de nå het alle sammen. Til og med Jørgine Vasstrand, som leder Norges tøffeste (eller i alle fall gjorde det i sesongen som vises på NRK i disse dager), var på “blogger-turne”, blant vanlige folk som jeg identifiserer meg som. De er borte nå, ser jeg. Ikke det at jeg savner dem så mye, for temaene gikk i “meg, meg, meg”, mote og skjønnhet, “hva du må gjøre for å få en stor rumpe”, “jeg er så vellykket, fordi …”, og andre for meg helt dølle temaer.
Noen av disse bloggerne startet egne firma, for etter som de blogget, ble de tilbudt store summer for å blogge. De ble sponset og kunne tjene seg styrtrike på å skrive hvor vellykket de var. De ble kalt rosabloggere. Hvor er det blitt av dem? Noen la ned bloggen sin “kanskje for 1003-dje gang” og startet den opp igjen, mens andre gikk over til en enda mer eksklusiv bloggeplattform, uten at den ble noen stor suksess, for nesten like raskt som de byttet plattform, var de tilbake igjen på blogg.no. Dette var en plattform som mange tusen var innom hver dag. Og “vanlige folk” blogget også blant denne selvutnevnte eliten av toppbloggere. Noen skrev innlegg hvor de til og med beklaget at de ikke hadde blogget “i går”, og Adresseavisen skrev 28.10.2016 under “Nyheter” at “Blogg.no var nede” pga strømbrudd. Det var nesten katastrofe-stemning og hele Norge ventet spent utover kvelden når bloggplattformen skulle få tilbake strømmen.
Da jeg blogget i første runde var det også en annen kategori som blogget. Foruten de sedvanlige matbloggerne og strikkebloggerne – og ikke minst de mange tusen (?) bloggerne som skrev innlegg a la “dette har jeg gjort i dag” og “dette har jeg kjøpt meg i dag”, så var det også en gruppe som kaltes “svartbloggere”. Bloggere som skrev om psykiske problemer, selvskading og andre mørke temaer. Ikke at jeg savner sistnevnte gruppe heller, men hvor har det blitt av all kranglingen? For det var mye krangling på blogger “før i tida”. Innlegg hvor bloggere rakket ned på hverandre og fortsatte diskusjonene på forumet “Kvinneguiden”, noe som kunne tyde på at det kun var “kvinnfolk” som kranglet så blekket fløt langt utover det digitale papiret. Hvor er alle kranglerne nå? Er de bannlyst?
Før gikk det mye i krangling om hvor lurt det var å kjøpe seg dyre vesker. Vesker som Luis Vetton (riktig skrevet?). Eller “ekte” vesker vs fake vesker (kjøpt i en tyrkisk gatebod for 50 kroner). Det gikk også i krangling om hvor langt enkelte hadde gått for å bli fjong frue på landsbygda, hvor dumt det var å ta restylane, botox og style opp rumpe, lår og annet kvinnelig tilbehør. Vipper, negler “og de”.
Det kunne ta helt av, særlig på mitt favoritt-krangle-forum “Kvinneguiden”. Der haglet det med ukvemsord, beskyldninger om det ene og det andre, trusler og fandens oldemor, kanskje med mere også. Jeg har tatt vare på noen av innleggene:
“Den siste tiden har det vært mye, blandt annet har jeg blitt rimelig hetset på et forum hvor jeg virkelig har fått høre hvor dårlig bloggen min er, og det som verre er om meg som person. Jeg tar dårlige bilder og skriver dårlig, og er både ditt og datt for å si det pent. Hva får voksne mennesker til å oppføre seg sånn mot andre? Er det rart det er mobbing på skoler? Nei det er det ikke. Jeg blir skremt over hvor jævlige folk kan være. Jeg blir fysisk uvel!” (innlegg på Rampelyset fra 2016, anonymisert)
Et annet fra 2016:
Jeg følger litt med inne på blogg.no, og ser en rekke bloggere som åpenbart sliter litt i det virkelige liv. Mange av dem utleverer seg selv svært mye – og i tillegg bruker de enorme summer i uken på Bloggshouts (betaltjeneste for å få profilert innlegg på forsiden av blogg.no)
Jeg får litt vondt av hele greia, særlig dette med Bloggshouten, for det tyder (for meg) på et enormt behov for å bli sett og hørt, uten at de egentlig får den responsen de ønsker seg. Det er trist, og jeg tenker at enkelte burde beskyttes mot seg selv; noe som er vanskelig all den tid det ikke er de yngste som er verst.. (innlegg på kvinneguiden.no, juli 2016).
Vel, det er flere “tråder” jeg har lagret, men noen av dem er så utleverende at jeg blir litt flau av å lese dem og derfor skal spare dere for “grusomhetene”, som ikke bare minner om digital mobbing, men rent faktisk er det. Bloggeren “dixierose” har blant annet skrevet et veldig bra innlegg om ”
RAMPELYSETS GLUPSKE ULVER PÅ KVINNEGUIDEN!
som er verdt å lese (trykk på teksten over for å lese innlegget.
Vel, jeg forlater “kranglerne” her, og forumet jeg helst ikke vil nevne navnet på.
Er det kommet en ny generasjon bloggere nå? Bloggere som skriver om ufarlig strikking, eller den tusen-og-fjerde måten du kan lage eplekake på, med mer?
Hvor er det blitt av hun som skrev så søtt om Stabburets leverposteibokser (sponset selvsagt) at malingen rant ned av veggene. Er innlegg om “hvordan forstørre rumpa di”, “jeg har tatt botox og restylane og angrer ikke et sekund”, “nye negler i dag!”, “sjøppt mæ ny væske, æ sjø!” og alle andre lignende innlegg noe som er borte for godt? Nå ser jeg at det kan virke som jeg savner disse noe så inn i hampen, selv om de krydret litt opp. Men det gjør jeg ikke. Men en frisk debatt er aldri å foretrekke. Er det ingen som har noen friske meninger lengre? Ingen som blir provosert? Er jeg på feil bloggplattform? Men, ikke mobb blogg-kameraten min. Nå skal jeg drikke kaffe …
Først: Velkommen tilbake! 😀
– Det har jo skjedd et typ generasjonsskifte på blogg, hvilket (ironisk nok) innebærer at bloggerne av i dag er generelt eldre- for ikke snakke om langt mindre ‘rosa’. M.a.o favner konseptet hinsides mye bredere i befolkningen nå enn i rosabloggernes æra. Og da lurer du sikkert å hvorfor dette ikke gir utslag på besøkstallene; Svaret på det, er, så langt jeg kan se, at dette skiftet trenger å nå ut til befolkningen, da bildet av en blogger liksom har brent seg fast i dette ‘rosa’. Dette er imidlertid mye lettere sagt enn gjort når eieren av plattformen, Edmont, ikke gjør en dritt for å hjelpe med promoteringen, men, når sant skal sies, snarere har motarbeidet oss i hht å fjerne de kanaler vi hadde å nå ut på før (Side2, Klikk.no, osv). Topp 20 har til og med mistet den toppsidepromoteringen vi hadde på hjemmesiden, hvilket iallefall for mitt vedkmmende var et rimelig hardt slag å ta for motivasjonen i sin tid. Vi, som begynte fra scratch, og uten noen form for realitydeltagelse eller annen TV-promotering e.l, hadde tross alt jobbet som faen i flerfoldige år for å komme dit, og brått så bare fratas vi ‘premien’ over natten, liksom..
Men non the less, er jeg like forbannet overbevist om at det kun er et tidsspørsmål før det ‘nye’ og langt mer varierte (for ikke snakke om velskrevne *hehe*) bloggkonseptet vil slå an. Det er bare at den anslåtte tiden blir tøyd ut når det ikke gis en dritt bistand for å komme ut på noe vis..
– Ang. oss bloggere anno 2024, har vi iallefall IKKE blitt noen gomodig strikkegjeng selv om gjennomsnittsalderen altså er skrudd opp. Dette har snarere ført til at selv strikkebloggere fyrer løs med sterke meninger både titt og ofte (Vibbedikke, f.eks). Mitt eget konsept er så i vesentlig grad basert på meningsytringer, der det ikke akkurat legges særlig imellom, for å si det sånn *hehe*. – Og jeg er langt i fra den eneste!
– Hva kranglene angår, er de faktisk flere- og ikke minst mer brutale enn noensinne! Du har bare returnert i en periode med våpenhvile! – Jeg mener.. Sånt som at Kristin Gjeldsvik angriper Sophie-Elise for å snakke om usikkerhet ang. hårfestet sitt blekner jo glatt satt opp imot sånt som f.eks rasist/kommunistbeskyldninger der de innraporterer hverandre over en lav sko, tar kranglene til egne FB -grupper, og i ytterste konsekvens får politiet innblandet *hehe*. 😉
Rosablogging var jo et sterkt kjønnet begrep og ble benyttet som en betegnelse på en hel bloggsjanger. Unge jenter som viste frem “dagens outfit” og alt det nye de hadde kjøpt, stjålet, fått eller på andre måter hadde “tusket” til seg. Kun for å vise det frem for andre på den plattformen som ga flere lesere enn noen kommersielle mediehus og nettsider kunne drømme om – bloggen. Og – det merkelige – folk (den gemene hop, som jeg liker å kalle de), flokket seg rundt disse bloggene som fluer rundt enn nylagt møkkdunge, og de fikk en kulturell kapital som etter hvert vokste til en sosial kapital, som igjen ble omgjort til en økonomisk kapital – for de mest vellykkede rosabloggerne som ble promotert mest (og hadde flest lesere), ble etter hvert kjent for mer enn å bare være kjent; de ble “mikrokjendiser” og fikk flere penger enn de hadde fått i ukepenger i Bærum. De ble med i realityserier og gjorde opptredener med ymse hell og troverdighet utad. Anna Rasmussen viste seg bl.a. naken på TV2 Senkveld, noe som mange reagerte negativt på (vel, ikke totalt netto da, men), noe som ikke alltid ga like stort positivt utslag i den kulturelt akkumulerte oppsparte kapitalen, og den sank noe. Men, som Sophie Elise også sa: Av og til må man tørre å gjøre noe som er litt “kleint”, man må tørre å dumme seg litt ut selv om det blir flaut. Mao man må tørre å eksponere seg selv om dette ikke blir like godt tatt i mot i alle leirer. Og at noen da roper opp hvor “dumt” eller “idiotisk” en handling er, så vil tilhengerne dine uansett støtte enda mer opp om deg, og du vil uansett oppnå mer kulturell -og ikke minst sosial kapital, eller “kred”. Se bare på Trump i USA; jo mer idiotiske ting han får til å renne ut av kjeften sin, jo mer dedikerte blir hans “dedicated followers” (blodfans). Men også motsatt, og det er alltid et dilemma for “kjendiser”: Hvordan skal jeg omgås mine “fiender” eller de som ikke liker meg? Svaret er ofte det enkleste: “Jeg trenger ikke å omgås dem”. Men når vinden snur og du mister dedikerte fans eller “følgere” – det er da kjendisstatusen blir en klamp om foten (selv om jeg ikke helt hva dette “klamp” er). Takk for fin kommentar (og fine bilder du har på bloggen din!) mvh rteworld