“Veien til en manns hjerte går gjennom magen”. Hørt det før, eller? Dette ordtaket som sikkert en eller annen kvinne en gang for lenge siden fant på for usedvanlig mange år siden, stemmer nok etter alle solemerker ikke. Den som fant på dette ordtaket må ha hatt alt som het kvinnefrigjøring som en totalt ukjent ideal en gang for “tohundreogklemmått” år siden. Tror jeg da. Jeg ser ikke bort i fra – som vanlig – at jeg kan ta feil. Men nok om det.
Nasjoner er ikke alltid like gode venner. Ta for eksempel han derre Erdogan “nerri” Tyrkia. Og den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier. De skal ikke være særlig til venner. Og når presidenter er uvenner blir det ofte til omkvedet at nasjonene ikke er venner. For eksempel var Donald Trump og vår egen Erna Solberg riktig så gode venner da de møttes i Det Hvite Hus for noen år siden. Og Norge ble og er ansett som god venn av USA og vice versa. Selv kjenner jeg bare en “amerikaner” og hun er til alt overmål fra Canada. Og hun er en grei venn å ha, selv om hun bruker ordet “AMAZING!!” veldig ofte.
Tyskland og Tyrkia skal nå møtes. Det vil si presidentene. Og skikken er jo at man møtes for å skvære litt opp. Kanskje både kulturelle misforståelser og noen tidligere lite velvalgte ord skal ordnes opp i. Sånn er det jo i dagliglivet også. Man møtes for å “snakke ut”. Man trenger ikke nødvendigvis psykologer til slikt. Så hva kan man heller bruke i stedet. Jo – og her tror jeg dere som kaller dere “matbloggere” vil bli overrasket – en kokk (nå forfekter jeg naturligvis ikke at alle “matbloggere” er kokker – langt der i fra).
Kebabkokken Arif Keles (tredje generasjons innvandrer med familie fra Tyrkia) skal være med tyske Steinmeier (og de) til Tyrkia i dag. Og her håper jeg Keles ikke er kurder, for å ta med en kurder til Tyrkias president Erdogan, vil være en dyp fornærmelse. Keles har stor sett en oppgave på turen og møtet med tyrkiske myndigheter: Han skal lage kebab. Döner kebab. Og alle som har smakt denne retten sent på natten etter at utestedene har stengt “på byen” en gang i 3-4-tida på natta, kan skrive under på at dette måltidet som serveres oss i pitabrød, lammekjøtt druknet i yoghurt-saus med salat og tomat, er noe som i alle fall bifaller den berusede manns hjerte og mage.
Så nå skal de to landene som begge begynner på Ty-, diskutere Erdogans syn på Israel og hvordan Tyrkia forholder seg til ordet demokrati. Steinmeier håper antakelig at en Döner kebab (heter egentlig Shawarma – Döner Kebab) skal løse opp i flokene som er oppstått mellom de to nasjonene. Jeg må le litt, for Erdogan har sannsynligvis tilgang til samme måltid året rundt. Kanskje heller den tyske delikatessen “Schweinknugel” hadde imponert Erdogan mer? Nope – for det er jo grisekjøtt. Er det bare jeg som tror at det skal mer til å imponere, og kanskje overtale, Erdogan til å endre syn på hva et demokrati er? En Döner Kebab? Her skal du også få oppskriften på DK, så kan du se om det blir mer fred i huset ditt. Men jeg har ikke begynt som matblogger nå, altså! det skal jeg ikke ha på meg. Dette er ikke tomt matptat, mat fra bunnen (av søpla) eller spis og par, nei, jeg mener spis og SPAR, men heftig utenrikspolitikk. Håper Dagsrevyen kan sende Yama Wolasmal til Tyrkia i kveld, så kan han lage en heidundrandes reportasje fra kebab-festen som jeg kan kose med meg i kveld.
Selv synes jeg imidlertid retten Adana Kebab er mer smakfull. For tyrkisk mat er godt, men jeg holder en knapp på iransk mat, som jeg synes er enda bedre. De bruker safran i stedet for fattigmanns-krydderet Gurkemeie, som blant annet brukes i Döner bebab (nei, kebab, skulle det stå). Men nå skal jeg drikke kaffe og lese noen blogger om strikking…
Bildet: Döner Kebab, hvis du ikke vet hvordan denne ser ut.
Foto: https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/
