Dette spørsmålet får jeg hver gang jeg kjøper en pølse med brød eller en sub. Velger jeg fint så er jeg en avviker som ikke tenker på helsa mi. Velger jeg grovt så er jeg det motsatte. Ha ha (vent litt, jeg skal bare le litt …). ok – ferdig’a.
Matbloggere! Dere er jo de som på død og liv skal lage fantasifulle oppskrifter til oss usunne matelskere, som stapper i oss usunn mat vi får servert i heimen og som vi kjøper eller stjeler i butikkene. Pizza får vi vite er fy-fy, og skal vi kjøpe dette utysket av et måltid, så får vi tutet ørene fulle om at vi må velge den sunne varianten. Og bacon skal vi ikke spise. Det bader jo i sitt eget fettlag under stekingen på en slik måte at enhver munnfull er en potensiell heartbreaker.
Nei, nei, nei … spis det du vil. Hamburgers, pizza med kjøttdeig, maaaaasse ost, kjøttboller, kebab (og de), bacon, potetgull, brus MED sukker. Stapp i deg!
Neida, jeg er ikke dum. Alt med måte. Men kjære matbloggere: Jeg kan passe på dette selv. Nå er det like vanskelig å finne en oppskrift uten alt maset om å velge et sunnere alternativ, som det er å finne egg lagt av høner i butikken. For høner legger jo egg, gjør de ikke? Eller er de i streik? Nei, nå skal jeg drikke kaffe …
Bildet: Sunt? Nope, who cares! Kebabtallerken på Istanbul restaurant, Olav Tryggvasonsgate i Trondheim. anbefales (neida, jeg er ikke sponset, så dette er ikke reklame, men en anbefaling fra min side) (foto: jeg)
Jada, jeg vet det heter “stjålet“, men ungdommen av i dag har ikke helt lært seg norsk grammatikk før på masterstudiet, så jeg syntes det var litt morsomt å bruke “stjelet“. Men “stjålet” – det har jeg aldri gjort. I alle fall ikke som voksen. For jeg har jo lært – jeg også – på skole, hjemmefra – ved hjelp av den organismen som den franske sosiologen Emile Durkheim (1858 – 1917) kalte samfunnet. Samfunnet (må egentlig ikke forveksles med Samfundet i Trondheim, som er noe helt annet). I samfunnet deler vi verdier med hverandre og føler fellesskap fordi – i alle fall er det idealet – vi har implisitt blitt enige om en del regler for hvordan enkeltmennesker skal oppføre seg i denne organismen (samfunnet, altså. Har du glemt det allerede?).
Men samfunnet er ikke en konstant organisme slik Durkheim hevdet. Nå skal jeg som ikke er så “berømt” som den franske sosiologen selvsagt være forsiktig med å forsøke å hevde at Durkheim tok feil. Men 2024 og 1900 er det et stort tidsskille på. Og selv om samfunnet sikkert var organisert på en adekvat måte også rundt 1900, så er samfunnet helt annerledes i dag. Samfunnet er i konstant endring, nesten fra time til time, selv om vi ikke merker denne forskjellen i det daglige. Samfunnet blir i stor grad preget av enkeltmenneskene, og hvert enkelt menneske er en dynamisk brikke som til sammen danner – ikke bare ett – men flere samfunn i dette samfunnet. Og hvert enkelt samfunn er avhengige av hverandre i det som kalles organisk solidaritet. Et annet stikkord i et samfunn som fungerer er tillit. Vi må ha tillit til hverandre for at samfunn skal fungere. Men nå: Nok sosiologi. Det var denne stjelingen.
“DU er plukket ut til en tilfeldig kontroll! KOM HER!!”
Hvis vi ser bort fra en seanse på den lokale butikken der jeg vokste opp (sier ungdommen i dag også “vokset opp”?), så kan jeg si med hånda på låret (“på hjertet”, jada, jeg vet det heter det), at jeg aldri har “stjelet” noe (jeg fortsetter å bruker ordet stjelet, for det kan jo være noen toppbloggere som har rotet seg inn her), Som 7-åring fant jeg det formålstjenlig å stjele en leketøyssoldat av plast. Tror den kostet 1 krone og 35 øre, en enorm sum for en 7-åring i middelalderen som jeg vokste opp i. Jeg var så utspekulert at jeg puttet den i sokken min, for da trodde jeg at betjeningen ikke skulle oppdage det. Det gjorde de heller ikke. For hvem mistenker en søt (nåja…) 7-åring for å stjele? De hadde jo tillit til meg, disse damene som jobbet i butikken. De smilte til kundene sine. Sa hyggelige ting. Og ikke fantes det noe som het “tilfeldigkontroll” den gangen. I middelalderen.
Denne plast-soldaten plaget meg i lang tid, om enn ikke i hele oppveksten akkurat, så i alle fall til rundt 10-årsalderen. For butikksjefen på lokalbutikken kjente jeg jo, det vil si han var omgangsvenner med foreldrene mine, og han og kona hans var ofte på besøk hos oss og vice versa. Jeg husker ham (og fruen hans) som hyggelige mennesker som alltid snakket pent og høflig til barna. Han het Asbjørn.
Da han sluttet på butikken som følge av alder, så gnog (er det et ord?) samvittigheten i meg så mye – og hadde plaget meg i snart 4 år – at jeg bestemte meg for å ta med lekesoldaten ned til Asbjørn og butikken og innrømme at – denne stjal jeg som 7-åring. Da jeg kom ned på butikken ble jeg som vanlig hilst (hilset?) av butikkdamene (det var bare damer som jobbet på butikk den gangen og det var ingen som så noe galt i det) og gikk bort til Asbjørn (som var mann, før var det bare dame eller mann) som stod og fylte på brus i hyllene. “Nei, er det den karen!” sa han smilende til meg i beste Flåklypa-stil. Etter noe innledende nøling tok jeg tok ut soldaten av lomma og sa: “Denne stjal jeg i butikken da jeg var 7 år, men nå vil jeg betale for den, hvor mye koster den?” Asbjørn ble med ett alvorlig, men smilte så. “Vet du hva (navnet mitt), det setter jeg veldig pris på, at du er ærlig og innrømmer dette. Hvis alle var som deg så hadde det vært enkelt å drive butikk.” Jeg husker ikke om tårene presset på, men det er ikke usannsynlig.
Bildet: “Du er plukket ut til en tilfeldig kontroll! Har du betalt for denne muffinsen?”. Selvsagt, Bodil, tror du jeg stjeler en muffins, liksom?!! (foto: jeg)
Poenget med alt dette er at nå som selvbetjeningskassene er innført i butikkene, så gjør vi den samme jobben som butikkdamene i butikken til Asbjørn gjorde i middelalderen. Vi slippes inn gjennom en port som åpner seg automatisk. tar en handlevogn eller noe og bære i, tar med oss en skanner og plukker deretter de varene vi vil ha. Poteter, knekkebrød, avocado, øl og potetgull. Kanskje også noe dyrt fra elektronikkavdelingen. Deretter skanner vi varene før vi legger dem i handlekurven. I alle fall er det slik det er tiltenkt. Vi går deretter ikke til “kassa”, men til en dataterminal. Der skanner vi hver vare pånytt ved å gjøre det samme som butikkbetjeningen (merk her at nå skriver jeg ikke butikkdamene lengre, for det er jo rene kjønnsdiskriminering i dag!) gjorde for 5-6 år siden i “kassa”. Det sier “bip” (eller er det “pip”). Vi betaler og deretter skanner vi kvitteringen slik at en magisk port åpner seg, og vi kan spankulere ut med varene. Dette er selve idealet, og i alle fall måten jeg (og sikkert du også) gjør. Vanligvis.
Men nå som vi gjør hele jobben selv – og gjør det riktig – så er kassadamene (uffda, der måtte jeg bruke damene igjen, ja) omdannet til “vektere”. Noen tar denne oppgaven veldig seriøst og står med argusøyne og følger deg med øyebevegelser, og ser også på deg i smug når de tror du ikke ser det. Jeg føler meg mistenkeliggjort.
Bildet: “Vi ser deg nok!” (foto: jeg)
Nå er alle potensielle butikktyver inntil det motsatte er bevist. For av og til skjer det noe som kalles stikkontroller, eller “tilfeldig kontroll” som vi blir varslet om når vi går inn i butikkens himmelske port enkelte plasser. Vi blir også påminnet dette før vi starter skanningen av varene i “kassa”. Jeg har fått slike kontroller mange ganger, noen ganger ofte, andre ganger måneder i mellom. Jeg stjeler ikke, men skanner alt. Selvsagt – jeg er ikke 7 år lengre. Dessuten har jeg penger. Vel, nok til at jeg klarer å betale for varene mine i alle fall.
“DU er tatt i butikktyveri. Kom inn på bakrommet for å motta 20 piskeslag!!!”
Men hver gang jeg bruker denne selvpiningen som selv-skanning av varer er, føler jeg at betjeningen ser på meg som en potensiell butikktyv, som butikkbetjeningen (som nå er vektere …, sa jeg det ja, ok) bare venter på å gripe fatt i og lede til galgen som de sikkert har inne på bakrommet. Eller piskerommet, der de pisker alle butikktyvene med kjepper og andre remedier.
Men nå skal jeg drikke kaffe, så jeg avslutter her. Ha ha! Har du “stjelet” noe? Hæ! Aldri? Ha ha, det tror jeg ikke på.
Bildet: Butikkdame som speider etter kunder som ikke skanner alle varene (foto: REUTERS)
“Veien til en manns hjerte går gjennom magen”. Hørt det før, eller? Dette ordtaket som sikkert en eller annen kvinne en gang for lenge siden fant på for usedvanlig mange år siden, stemmer nok etter alle solemerker ikke. Den som fant på dette ordtaket må ha hatt alt som het kvinnefrigjøring som en totalt ukjent ideal en gang for “tohundreogklemmått” år siden. Tror jeg da. Jeg ser ikke bort i fra – som vanlig – at jeg kan ta feil. Men nok om det.
Nasjoner er ikke alltid like gode venner. Ta for eksempel han derre Erdogan “nerri” Tyrkia. Og den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier. De skal ikke være særlig til venner. Og når presidenter er uvenner blir det ofte til omkvedet at nasjonene ikke er venner. For eksempel var Donald Trump og vår egen Erna Solberg riktig så gode venner da de møttes i Det Hvite Hus for noen år siden. Og Norge ble og er ansett som god venn av USA og vice versa. Selv kjenner jeg bare en “amerikaner” og hun er til alt overmål fra Canada. Og hun er en grei venn å ha, selv om hun bruker ordet “AMAZING!!” veldig ofte.
Tyskland og Tyrkia skal nå møtes. Det vil si presidentene. Og skikken er jo at man møtes for å skvære litt opp. Kanskje både kulturelle misforståelser og noen tidligere lite velvalgte ord skal ordnes opp i. Sånn er det jo i dagliglivet også. Man møtes for å “snakke ut”. Man trenger ikke nødvendigvis psykologer til slikt. Så hva kan man heller bruke i stedet. Jo – og her tror jeg dere som kaller dere “matbloggere” vil bli overrasket – en kokk (nå forfekter jeg naturligvis ikke at alle “matbloggere” er kokker – langt der i fra).
Kebabkokken Arif Keles (tredje generasjons innvandrer med familie fra Tyrkia) skal være med tyske Steinmeier (og de) til Tyrkia i dag. Og her håper jeg Keles ikke er kurder, for å ta med en kurder til Tyrkias president Erdogan, vil være en dyp fornærmelse. Keles har stor sett en oppgave på turen og møtet med tyrkiske myndigheter: Han skal lage kebab. Döner kebab. Og alle som har smakt denne retten sent på natten etter at utestedene har stengt “på byen” en gang i 3-4-tida på natta, kan skrive under på at dette måltidet som serveres oss i pitabrød, lammekjøtt druknet i yoghurt-saus med salat og tomat, er noe som i alle fall bifaller den berusede manns hjerte og mage.
Så nå skal de to landene som begge begynner på Ty-, diskutere Erdogans syn på Israel og hvordan Tyrkia forholder seg til ordet demokrati. Steinmeier håper antakelig at en Döner kebab (heter egentlig Shawarma – Döner Kebab) skal løse opp i flokene som er oppstått mellom de to nasjonene. Jeg må le litt, for Erdogan har sannsynligvis tilgang til samme måltid året rundt. Kanskje heller den tyske delikatessen “Schweinknugel” hadde imponert Erdogan mer? Nope – for det er jo grisekjøtt. Er det bare jeg som tror at det skal mer til å imponere, og kanskje overtale, Erdogan til å endre syn på hva et demokrati er? En Döner Kebab? Her skal du også få oppskriften på DK, så kan du se om det blir mer fred i huset ditt. Men jeg har ikke begynt som matblogger nå, altså! det skal jeg ikke ha på meg. Dette er ikke tomt matptat, mat fra bunnen (av søpla) eller spis og par, nei, jeg mener spis og SPAR, men heftig utenrikspolitikk. Håper Dagsrevyen kan sende Yama Wolasmal til Tyrkia i kveld, så kan han lage en heidundrandes reportasje fra kebab-festen som jeg kan kose med meg i kveld.
Selv synes jeg imidlertid retten Adana Kebab er mer smakfull. For tyrkisk mat er godt, men jeg holder en knapp på iransk mat, som jeg synes er enda bedre. De bruker safran i stedet for fattigmanns-krydderet Gurkemeie, som blant annet brukes i Döner bebab (nei, kebab, skulle det stå). Men nå skal jeg drikke kaffe og lese noen blogger om strikking…
Bildet: Döner Kebab, hvis du ikke vet hvordan denne ser ut.
Den typiske heks – selve idealtypen eller det allmenne bildet av hvordan en heks ser ut, er den som ofte er ”avbildet” i tegneserien Donald Duck & Co. Da tenker jeg ikke på Magica fra Tryll, men hennes eldre ”søster” Madam Mim, som holder til på Bloksberg. Den typiske heks er en tynn og liten gammel kone, skrukkete i ansiktet og med én gjenværende tann i kjeften. Hun er kledd i sort kjole og har langt, grått eller hvitt pistrete hår. På toppen av hodet har hun en stor, sort og høy hatt. Jeg må illustrere dette på denne litt banale måten fordi vi ikke har funnet verken levende eller døde utgaver av dette noe eksotiske vesen.
Bildet: Nope, dette er ikke bildet av et nettroll eller svigermor (unnskyld hvis du leser dette!!!Jeg mener det ikke, for du er jo fantastisk til å være så gammel (Oj! rteworld, der tråkka du i fårikålen), ei heller er det den nye fiskeriministeren. Det er heller ikke et bilde av en influenser som virkelig har prøvd å pynte seg, men av det fantasivesenet vi i Norge kaller en heks (foto: Pxfuel)
Bilder av hekser kan du sikkert finne selv på nettet, sjekk noe magisk som heter Internett. Ok, ett til da …
Neida, jeg mener ikke Camilla er en heks, men hun ble kallt “heks” før hun ble dronning. (foto: nei, ikke meg, men noe som kalles PA, fra VG)
Hekser ble også ofte alle av hunkjønn kalt i middelalderen – faktisk helt fram til midten av 1700-tallet – som man mente stod i ledtog med djevelen, og som for fote ble brent på bålet. Heksene i myteverden oppstod som følge av ”heksene” i middelalderen. Man trodde heksene tilhørte djevelens rike, og derfor var de så usedvanlig stygge. I det apokalyptiske kapittelet sist i Bibelen, Johannes åpenbaring, står det blant annet at antikrist skal komme til jorden forkledd som Messias. Dette har da gitt prester og lignende troen på at heksene kan ”omdanne” seg til vakre kvinner som går blant menneskene, før de etter hvert skulle vise sitt egentlige ”jeg”, Antikrist.
Ikke ubetydelig mange kvinner – både vakre og helt normalt utseende kvinner, ungdommer og barn (!), ble brent på heksebålene som lyste opp Europa – og Norge – i middelalderen. Ofte var det nok å få et rykte om at man var heks for å bli tatt av dage, tilståelser var ikke nødvendig. Og måtte man ha en tilståelse var det enkelt å få frem en slik i form av grusomme torturmetoder. I mange landsbyer brente man alle kvinnene hvis det var mistanke om at en heks gikk løs – for å være på den sikre siden.
Bildet: Ikke heks. Ikke heks. Ikke heks, men influenser med mange meninger om aktuelle samfunnstema. Husker ikke navnet på denne, noen som kan hjelpe? (foto: skjermdump) (tilfeldig valgt bilde).
Hekser kan trylle, enten i form av trylleformularer eller ved å koke sammen merkelige ingredienser i en stor gryte. Prester bruker trylleformularer under gudstjenester og bruker en omskriving av det berømte “hokus pokus filiokus” (som egentlig er avledet av ”I sønnens navn”, på latin: Hoc est corpus filius). Et annet trylleformular er Sim Sala Bim. Hekser kan omdanne seg til hva det måtte være, en ravn, en vakker dame, en hest, influenser, etc. Ofte bruker hun tryllestav, men det er ikke nødvendig. Heksene har også en ”svartebok” der ”oppskrifter” på heksebrygg og trylleformularer står.
Heksenes transportmiddel er en sopelime. Denne lever sitt eget forheksede liv. Bloksberg er heksenes samlingspunkt, ”hovedstad”, ”hjemland”, eller hva man velger å kalle det.
Hekser benytter seg av hekseri. I motsetning til hekser finnes hekseri, praktisert av mennesker. I mange kulturer hvor det forekommer sykdom, eller folk blir påført skader, hevdes det av og til at det er mystiske krefter som står bak. Disse mystiske kreftene blir da kalt hekseri. Noen kulturer kaller det voodoo.
Hos Azande-folket i Sør-Sudan er hekseri en del av dagliglivet. Å bli rammet av hekseri er like utbredt som forkjølelse i et moderne bysamfunn. “En mann som satt i skyggen av sitt kornlager fikk hele dette i hodet da bygningen brått falt sammen. Etter å ha blitt gravd frem fra kornhaugen ble det påpekt av de som så på bygningsrestene at bygningen åpenbart hadde blitt ødelagt av termitter. Dette benektet mannen på ingen måte, men la til at kornlageret hadde blitt ødelagt av termitter på grunn av hekseri.” (Evans-Pritchard, E. E.: Witchcraft, Oracle and Magic among the Azande, Oxford 1937).
Hekseri oppfattes som en mystisk kraft som har sitt utspring hos bestemte mennesker. Det aktiviseres av hat og misunnelse. Tilbake til Magica fra Tryll i Donald Duck & Co, så er det hennes misunnelse på Onkel Skrues penger (og særlig hans lykke-tiøring) som utløser hekseriet. Hekseri besitter en stor ødeleggelseskraft. Selv om det går relativt voldsomt for seg når Magica begynner også, er det intet mot de ødeleggende kreftene som tillegges ”virkelig” hekseri. Hekseri er forskjellig fra trolldom, men har samme virkning. Trolldom innbefatter en særlig prosedyre hvor man for eksempel ved hjelp av hår eller annet fra den personen man ønsker å skade, blander dette i ett eller annet brygg for å frembringe sykdom og ulykke. Trolldom krever kjennskap til en bestemt prosedyre og kan betraktes som en slags teknologi.
Både trolldom og hekseri er uttrykk for frykt for andre mennesker. I mange stammesamfunn i Afrika er hekseri og trolldom så utbredt og så allment akseptert at det er en av mange grunnleggende livsbetingelser for at samfunnet skal fungere. Vi har alle hørt uttrykket heksedoktor, som kan kurere alt fra vanlig sykdom til å påføre andre ekstreme påkjenninger, sykdom og skade. For de som har lest indianerbøker, vet at navaho-indianerne brukte mye trolldom og hekseri i sine danser. I våre samfunn har fornuft og kunnskap seiret over slike forestillinger i dag. Og godt er vel det.
Kjenner du noen hekser? Nå skal jeg drikke kaffe …
I kveld er det “Nytt på Nytt”, hvor Bård Tufte Johansen sammen med Johan Golden og Isabel Kolpus, i opptak fra i går, med et leende og klappende publikum, skal harselere over ukas viktigste nyheter. I de tusen hjem skal vi benke oss til foran TV-skjermene våre, med taco- og rømmesausen rennende nedover munnvikene vårene, mens vi kanskje tar oss et glass alkoholisert druesaft laget av blå druer – også kalt rødvin – etter at barna er lest barnebøker som en eller annen influenser har skrevet i oppdrag fra et forlag med synkende salgstall. Jeg vet ikke om deg, men i alle fall er det slik min fredagskveld pleier å se ut.
For krig og fred og sånn kan det raskt bli litt gøy og moro ut av, bare vi får noen morsomme personer til å formidle det, ispedd litt klapping og latter og med litt introduserende og gjenkjennende musikk til, mens vi spiser fredags-takoen vår. Og hvis du trodde Dagsrevyen var et seriøst nyhetsprogram – og alltid har vært det – vel, så er det ikke det. Det har faktisk aldri vært det. Det er et rent underholdningsprogram. Bare med andre programledere enn i “Nytt på Nytt”. Formidlingsmåte er her et stikkord. Vi vil gjerne ha “nyheter” med musikk og pent kledde programledere.
“Vi morer oss til døde”. Tittelen er tatt fra den norske oversettelsen av en bok som kom ut i USA i 1985 av den amerikanske medieforskeren Neil Postman, med original tittel “Amusing Ourselves to Death“. Boken omhandler at vi blir påvirket av media på en slik måte at fjernsynet er en de viktigste kildene som påvirker måten vi ser verden på – og ikke minst at formidlernes meninger blir assimilert inn i våre sinn på en slik måte at det føles som sannheter. I dag er kanskje Internett en like stor påvirker av meningsbærende innhold som endrer vår måte å oppfatte verden på. Influensere er mediehusenes viktigste brikker som nyttige idioter som kan forsterke deres meninger, fordi de blir talspersoner og mellomledd mellom mediehusene og “vanlige folk”. Influensere er personer med stor makt – for de som “følger” disse nesten får et religiøst forhold til disse vellykkede og veltalende menneskene, som en gang for lenge siden tok steget ut av pikerommet i Harstad og andre steder i verden, for å skrive om andre temaer enn sminke og “dagens outfit”.
Postman spådde at media i stor grad ville ta over hva folk tror på, og ikke tror på. Undertrykkende regimer bruker det fortsatt helt bevisst (Nord-Korea, Russland, Iran, med flere land). Nazistene brukte det også bevist før og under andre verdenskrig, og i Norge var det forbudt å lytte på – og besitte – radioapparater. De skjønte hvilken formidlingsevne mediumet radio hadde.
I det gamle “Coventry og Western” som jeg skrev i en stil i fjerde klasse (på barneskolen, ikke universitetet …), eller i 1800-tallets USA som er den riktige benevnelsen, så kom telegrafen som et medium som etter hvert kunne formidle hva folk andre steder i USA gjorde, mente osv. Tidligere måtte man vente på sendebud som kom med nyheter, ridende over prærien. Noen måtte vente på nyheter fra Alaska en hel vinter. Budbringerne måtte vente helt til våren kom før passene over fjellene var farbare, og de via Canada kunne ri helt ned til Texas for å overbringe beskjeder til Forth Worth, stedet hvor den føderale U.S. Marshall-tjenesten i USA hadde sitt hovedkvarter. Washington lå heldigvis ikke så langt fra den kanadiske grensen.
I morgentimene i dag har jeg sett litt på underholdningsprogrammet “Nyhetsmorgen”. Med fanfarer og musikk laget av høyteknologiske mennesker har jeg fått presentert både morsomme “nyheter” og ikke fullt så morsomme “nyheter” om det som skjer i verden. Hovedsaken i dag og som man har trukket inn det jeg kaller “synsere” for å kommentere, er at Israel har angrepet Iran. Ord og setninger som “vi vet ikke så mye ennå”, “begrenset angrep”, “militære mål”, “virker ikke som det får så stor dekning i Iran”, “Israel har ikke kommentert angrepet”, “angrepet ble varslet”, er slengt fram. Også setningen “tredje verdenskrig” ble nevnt av programlederen. Det hele kokte ned til konklusjonen: “VI vet ikke”. Likevel ble store deler av sendingen brukt til denne nyheten. Men for at programmet ikke skal medføre at den norsktalende befolkningen og seerne skal sette i gang og kjøpe salt med jod, hamstre toalettpapir (som vi gjorde i starten av korona-pandemien), og begynne å tenke på hvor (i huleste) er nærmeste tilfluktsrom, så fikk vi litt beroligende avslapningsnyheter som kunne få tankene bort i fra alt det “fæle”.
Bildet: Utenriksminister Espen Barth Eide sier det “er svært bekymringsfullt” at Taylor Swift har kommet med et nytt album, iflg en skjermdump fra NRK kl. 0815 i dag.
Taylor Swift har sluppet et nytt album, og vi fikk intervju med en norsk kvinne som titulerer seg som en “swiftie” som mente at hadde Taylor Swift levd på samme tid som Jesus, så hadde “swiftianisme” vært en religion. Taylor Swift er allerede utropt av NRK til “verdens største popstjerne“. Etterpå kom en seanse hvor alvorlige menn og kvinner diskuterte programledernes store spørsmål: “Hva vil Iran gjøre nå?”. Og Ingvild Kjerkhol er fremdeles godt underholdningsstoff, så i en seanse som kalles “Politisk kvarter” diskuterte redaktører og kommentatorer i mediehus og aviser i Norge “juksesaken” hennes, og om det var riktig av henne å gå av (nå gikk hun vel ikke av, hun ble sparket på hue og rævva ut av Støre, om enn ikke bokstavelig). Deretter kom et slags “fredagspanel” opp på skjermen, med fire viktige og morsomme personer, bl.a. en influenser (Kristin Gjelsvik), som på en humoristisk og lett måte skvaldret i vei om … “nyheter”, nesten på samme måte som vi ser i “Nytt på Nytt”. Bare publikum, applaus og latteren manglet.
For nyheter er underholdning, og vi lar oss underholde – om ikke til døde, så er vi passive mottakere av meninger som formidles oss av formidlerne. Yama Wolasmal er den viktigste meningsbærerne av “nyheter” fra Midt-Østen og Israel, og formidler sine tanker og meninger som det er ubestridte sannheter. En politiker fra Arbeiderpartiet er den viktigste meningsbæreren for hva Iran kommer til å gjøre nå – og vi venter i spenning på neste hasteoppdatering som kan komme når som helst senere i dag, selvsagt presentert med en liten musikksnutt først. Vi skal jo underholdes. Og alle mediehusene vil være først med nyheter. På TV2 får vi presentert nyheter i ti minutter mellom all reklamen fra dagligvarekjedene, som alle hevder de er kåret til “Norges billigste lavpriskjede”.
Nyheter blir presentert etter en streng dramaturgi og regi, på samme måte som man regisserer et teaterstykke. Vanlige mennesker blir ofte brukt som “sannhetsvitner” i tilfelle noen skulle komme til å tvile på det programlederne formidler. “Flom på Østlandet! La oss gå ut i flommen med gummistøvler og regnklær så seerne tror på oss.”
Israel har angrepet Iran! Klart det er urovekkende. Mest for de i Iran, men kanskje også for flere. For nå ser vi for oss det som nå populært kalles “storskala-krig” eller “tredje verdenskrig”, uttrykk som begge ble nevnt i Nyhetsmorgen. Skal Norge sende soldater? Våre sønner og døtre?
Vi er blitt et folk av sofasynsere som sitter i blokkleilighetene våre og får formidlet hva vi skal mene om det som skjer i verden av influensere, nyhetsformidlere og underholdningsartister, mens rømmen renner nedover munnvikene våre.
I mens fortsetter Taylor Swift å synge sanger om kjærlighet. Det hjelper neppe for barna i Gaza og Ukraina. Men vi underholdes da, det er jo det som er hovedsaken. Men ikke til døde. Det med døden distanserer vi oss fra. Det er for fælt. Nei, det vil jeg ikke høre om. Da vil jeg heller høre om Taylor Swift og le litt av Ingvild Kjerkhol. Nå skal jeg drikke kaffe …
En gan …nei, gang, skull det står… nei, jeg starter på nytt. EN GANG FOR EN TID TILBAKE SIDEN (siden?), så kom jeg i kontakt med sønnen til en kollega på en av de 105 arbeidsplassene jeg har jobbet på opp gjennom et laaaaaaaaaang liv (ja, så langt er det vel ikke …). Skjønner ikke hvorfor han med parentesene blander seg inn hele tiden (hi hi ha ha ho …osv). Ok, poenget. Tror jeg må jenta (GJENTA!!! med -g). Åh…. (glemte t-en bak laaaaaaaangt, sorry)
Ok, start heller her: For en tid siden (ha ha, lurte deg!) kom jeg i samtale med sønnen til en arbeidskollega, eller det var vel en arbeidskollega-inne, om hva han skulle gjøre i helga som kom. “Nai ….”, han hadde ikke noen nevneverdige planer. Men han skulle ” …ihvertfaill drekk”. Han var 17 år. “Drekk?”, gjentok jeg. Brus, da eller? Nei, det var mer øl og karsk og sånn … “Haitj (for dere som ikke er trøndere, det er slik trøndere sier ‘har ikke’) nå spessielt å gjør, sje …”. “Men hvordan får du tak i “øl og karsk og sånn” hen da?”, spurte jeg. “Hø hø hø …”, sa han og så lurt på meg.
Ungdommen i dag, altså! Jeg hørte det samme da jeg var ung, eller “gamle dager” som mine to døtre pleier å si. SÅ forferdelig vi var. Jeg jobbet fra da jeg var sånn 18 år på den lokale butikken på hjemstedet mitt. Før navn som Xtra, Kiwi og Rema kom (visste du at Rema 1000 i starten het Rema 700? Jo, det er sant). Butikken stengte klokka 7 om kveldn på fredager, for det var det som kaltes “langåpent” på fredager. Vanligvis stengte den kl. hall fem – eller 1630 for de som ikke skjønte tallet med bokstaver.
Kort anekdote: 12635978,50 kroner blir med ord ‘enmilliontohundreogeseksti … og de. Vel, nok om det.
Etter stengetid oppdaget jeg og kompisen min at vi manglet øl. Klokka var vel da ca. hall ni på kvelden. Ikke kjente vi noen som hadde øl heller og ikke kunne vi gå fra hus til hus og spørre (det vi kunne vi jo, men …ok), så jeg lånte telefonen med rør og ledning til husverten til kompisen min og ringte sjefen min på butikken. “Jeg har et lite problem …”. Øl ble skaffet ila en halv time, deretter jekket vi opp en flaske Dahls og hørte på musikk. Fin kveld.
Like etter at jeg ble konfirim … konfetert.. komfet …whatever!, så var jeg på min første “FÆST!”. Offentlig fest på det lokale Folkets Hus. Der var det ikke lov å drikke egentlig, men lokalet hadde det de kalte “karsk-sal”, der du fikk kjøpt halve kaffekopper m kaffe. Altså de var fylt bare halvveis opp i bunnen med kaffe, slik at man kunne ha heimerten på toppen. Dette blandet seg deretter slik at det ble den svært sterke – og kanskje ikke så gode – guffa “karsk”. Ikke prøv det sammen med snus (General Løs) som jeg gjorde. Jeg var fyllesjuk en uke etterpå og måtte være hjemme fra skolen uka etter. Om mora mi trodde det, vet jeg ikke, men skyldte på pølsene på festen. “Det må ha vært noe med pølsene jeg spiste, tror jeg”. Ha ha, liksom. Ble det folk av oss? Ja, tror det …
“Ska i hvertfaill, drekk …”. Tilbake til kolleginnens sønn. Jeg lo litt, mens andre på jobben syntes dette var så fælt å høre på. “Gjer dei ikkje noko anna enn å drikka no for tidi?”, spurte hun litt middelaldrende kollegaen som snakket samme dialekt som hun Bollestad i KåERRgiF (og så var det litt morsomt å skrive nynorsk), men jeg liker også de som skarrrrrarrrrrr på rrrrrr-ane, som Herborg Kråkevik. Men nå ble jo dette bare et vas-innlegg. Abslutter her, for nå må jeg dra på jobb. Cha Le Bais! Setter inn et bilde som ikke har noe med sakji å gjera…
… å være (?). Ja, jeg skal avsløre hva etterpå, men først litt faktum om blogging som er viktig i denne sammenhengen:
Med innføringen av muligheten for hvermannsen å sette seg ned foran et tastatur og hamre i vei med diverse mer eller mindre gjennomtenkte meninger, for så deretter å spre dette utover det som etter hvert ble kjent som ‘nettet’, eller Internett, så fikk vi det som i dag med et kanskje litt merkelig ord kalles blogg. Blogg er en omskriving av ordet ‘logg’ – altså en kronologisk nedtegnelse av ting som har skjedd i en persons liv. Og ordet blogg ble til etter en omskriving av ordet ‘weblog’, etter at en som het Peter Merholz (nettdesigner) syntes weblog enten ble for langt å skrive, hørtes for døllt ut, eller rett og slett fant et fantastisk nytt ord på et forholdsvis nytt fenomen: “For What It’s Worth I’ve decided to pronounce the word «weblog» as wee’- blog. Or «blog» for short” (Merholz 2002 i Grüters 2011: 27). Og vipps! så var blogg som begrep født.
Blogg ble en kanal for mange som tidligere aldri ville hatt muligheten å dele sine meninger med noen, annet enn ved å bable i vei med venner og kolleger, eller i beste fall; gå ned på det lokale torget eller sette opp et oppslag på tavla på dagligvarebutikken. Eller man kunne selvsagt skrive inn til en avis, under noe som kaltes “Ordet fritt”, hvor man mer eller mindre usensurert kunne skrive hva man mente om tingenes tilstand. Vi fikk også en ny type “skribenter” – nettroll! En skribent som hadde som mål å være uenig med alt og alle og gjerne såre andre mennesker. Og nettrollets viktigste metode er å sette seg selv i en offerrolle. “Det er dere som er guffne mot meg, ikke jeg!”. Nettroll er ofte de som slenger frem påstander uten dekning. Ofte meninger som er stereotypiske. De er litt som kleggen: Samme hvor mye du vifter (argumenterer mot dem), så blir du ikke kvitt faenskapet! (nettrollene, altså).
Felles for både slike “oppslag”, enten det er “Ordet fritt” i en avis, oppslag på telegrafstolper, eller blogger er to ting: Å si hva man mener om diverse tema. Det er en veldig liten akademisk metodebruk i blogger, for å holde oss til dagens “plattform”, for de aller fleste innlegg har ett gjennomgangstema: Om de ikke akkurat hver gang starter med, så er metoden bloggere stor sett bruker med, en subjektiv sjargong der ordene “JEG MENER …” er det som gjennomsyrer innleggene. Jeg mener … ditt og datt om ditt og datt.
En mening trenger selvsagt ikke begrunnes, for hva du mener om ditt og datt er din sak. Noe ingen andre kan endre på, selv om mange prøver å omvende den som mener noe, til å mene noe annet, kanskje det motsatte. Men noen er veldig vanskelig å omvende, kanskje helt umulige, for det finnes de som mener de alltid har rett, uansett bevis som blir slengt dem rett i fleisen. Er jorden flat din mening, vel, da er den flat uansett hva andre måtte mene. Selv om de skulle blitt tatt med opp i en romferge (er det noe som heter det?) og vist frem den runde planeten jorden “live”, så ville slike nekte fremdeles. “Ja, men pannekaka er jo rund den også …”. Det er vanskelig å argumentere mot det, I know.
Noen mener at det er en menneskerett å være syk, men samtidig også kunne glede seg i hverdagen, til tross for sykdom. Bl.a. bloggeren Vibbedille, som har skrevet et bra innlegg om denne retten. Selvsagt har hun rett. Selv om du er syk, kronisk syk, så er det ingen som har noen rett til å nekte deg å gjøre det beste ut av det livet du har. Jeg trodde dette faktisk var en selvfølge. Men så er det alltid de som mener, eller vil mene – kanskje pga sjalusi overfor lykkelige mennesker – at de som er det som i Norge med et misvisende ord kalles UFØRE, skal seile sine miserable liv på et svart hav, med få grønne øyer av håp å se i kikkerten.
Jeg sammenligner de som mener at uføre skal underkaste seg et regime av meningsbærere som har retten til å stemple uføre som latsabber, udugelige, syndere og snyltere, med kirkefolk i middelalderen og kanskje etter reformasjonen, som mente at ukristelige individer skulle leve sitt liv som Kirken la opp til. Knele og be dagen lang, slik at Gud kunne tilgi dem deres syndige og utuktige liv.
Opp gjennom et snart 100-årig liv har jeg møtt på mennesker som mener at uføre mennesker er late snyltere som ikke gidder å arbeide: De vil heller ta i mot penger fra det offentlige, stå opp klokka ett og deretter bruke dagen til å vase rundt og bruke opp pengene på dill og dall, siden de har muligheten.
Jeg kunne selvsagt her sagt meningen min her, men hva hjelper det? Ingen ting – for det vil alltid finnes idioter som påberoper seg å mene at uføre er latsabber, udugelige, utnyttere av et “alt for godt system som vi har i Norge”, eller som Sylvi Listhaug kalte det for noen år siden: GODHETSTYRANNI! (ble brukt om innvandrere som kom til Norge og “snyltet” på oss). Godhetstyranni brukes for å etterfølge et ideal uten å ta hensyn til at det finnes mennesker som ikke er i stand til å nå dette idealet. Og de som bruker dette ordet mener da at de som ikke kan oppnå dette idealet, gjør det fordi de ikke vil. “De kan, men vil ikke!”. Det motsatte er “de vil, men får det ikke til”.
På blogg kan vi slenge ut av oss det vi mener, så lenge det ikke strider mot norsk lov. Og folk gjør det – det er kanskje det som er demokrati – å mene det vi vil og få det ut på nettet. Mye av det som slenges ut på nettet, bl.a. i blogger, virker ofte lite gjennomtenkt. Som jeg skrev over: “Jeg mener …” er gjennomgangstema i mange diskusjoner på nettet. Ta bare skravleforumet “Kvinneguiden” – der menes det over en lav sko. Og motargumenter florerer. Så nye “men JEG MENER …” ofte etterfulgt av “… og dette VET jeg FLERE ENN MEG MENER…”.
Noe av det morsomste jeg leser på blogger er uttrykket “Forskning viser …”, for da mener mange at det er BEVIST(!) at noe er sant, noe det selvsagt ikke er. Forskning er aldri noe som kan bevise noe (Jo …!), NEI! Forskning antyder noe ved hjelp av hypoteser. At verden finnes er uomtvistelig, mener du kanskje. Men hvordan vet du at verden eksisterer som den er når du lukker øynene? Ikke sant? Det vet du ikke. Når du lukker øynene så forandrer verden seg fundamentalt i det øyeblikket. Når du har åpnet øynene igjen, så er det annen verden du ser, selv om vi snakker om millisekunder. Kanskje burde mange som mener uføre er late foreta denne øvelsen litt oftere. Lukke og åpne øynene litt oftere. Ja, jeg tror faktisk det. Så dere som mener det: PRØV DET!
Det er i alle fall et godt forslag, tror jeg. Hvordan man opplever det å være “ufør” tror jeg bare de som kalles “uføre” vet.
Skal vi ikke btw snart skrote ordet ufør? FOR DE SOM KALLES UFØRE ER JO IKKE UFØRE TIL Å GJØRE DET BESTE UT AV SITUASJONEN. Må vi egentlig kalle de noe? Og er det riktig å kalle dem “de”? Er vi ikke alle “vi” eller “oss”? Eller lever “de” og “oss” i noen forestilte fellesskap, avsondret fra hverandre?
Det er ingen menneskerett å mene noe om andre, før du selv står i samme situasjon. Har du ikke vært gravid så kan du ikke mene noe om det. Og har du aldri vært ufør, så kan du ikke mene noe om hvordan gruppen som har fått dette “stemplet” skal leve sine liv.
SMIL OG VÆR GLAD! GÅ PÅ KAFE! SYNG OG DANS!
Nå skal jeg drikke kaffe. Kanskje litt kake? Men synge og danse skal jeg ikke, jeg kan ikke synge og jeg kan (heldigvis) ikke danse heller. Vibbedille! Jeg ville sendt den regninga du skriver om til NAV! Og overse alle nettroll. Overse de som prøver å bygge deg ned. Happy?
Bildet: Jeg ser på fotballkamp på TV med beina i sofaen. Kanskje har jeg en øl i hånda. Jeg koser meg. Er jeg ufør da? “Kjærring? Henter du en øl til?” (foto: ME!)
“Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?” Sa hun da jeg kom inn. I tillegg smilte hun i det hun sa det. Jeg ble provosert. Jeg skulle bare se, tenkte jeg. Hadde forsøkt å lure meg inn i butikken bare for å se på noen jakker, eller gensere. For jeg hadde vært på flere butikker i det siste og sett etter gensere som ikke hadde store lommer på siden og hetter, og som i beste sagge-ånd gikk langt ned på låra. “Har dere sånn vanlige gensere?”, spurte jeg. “Ja, vi har noen på tilbud akkurat nå”, svarte jenta smilende, mens hun fortsatte å henge nye plagg på et stativ. “Hvilken størrelse bruker du?”. “Tja, det er vel i utgangspunktet ‘lardsj'”, prøvde jeg på den beste engelsken jeg kunne få til. “Lardsj …”, gjentok jenta mens smilet ble litt smalere. “De kan være litt små i størrelsene. Jeg ville anbefalt å gå opp en størrelse, til ‘ækstra lardsj'”. Ok, tenkte jeg, mens jeg så for meg små kineserbarn sitte i en innestengt fabrikk og betjene store maskiner, mens en kineserinne stod med strengt blikk og ropte ukvemsord til barna.
“Hva med denne her?”, spurte hun med smilet tilbake på plass. Jeg ville se litt selv. “Nei, feil farge”, sa jeg til den veldig lyse genseren. “Du har den ikke i blå?”, spurte jeg. Hun så litt i bunken. “Nei, ikke på tilbud, tror jeg”. MEN FÅ SE DET DU IKKE HAR PÅ TILBUD DA!!, tenkte jeg. “Men få se det du ikke har på tilbud da”, spurte jeg. Hun gikk bort til en annen avdeling. “Hva med denne her, denne tror jeg kler deg”, sa hun mens hun hold opp genseren slik bare de som jobber i klesbutikk gjør. Som det er en skjør og porøs gjenstand, som kan falle fra hverandre når som helst. “Har du en uten hette?”, spurte jeg. Smilet forsvant igjen. “Jaa …”. Hun så seg litt rundt. “Det er disse som er mote nå”, fortsatte hun. “Jeg kan se litt selv”, sa jeg. “Bare spør hvis du trenger hjelp”, sa hun og forsvant. Jeg lurte meg ut da hun snudde ryggen til.
“Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?” Sa hun da jeg kom inn. I tillegg smilte hun i det hun sa det. Jeg ble provosert igjen. Jeg skulle bare se, tenkte jeg. Hadde forsøkt å lure meg inn nok en gang bare for å se på noen jakker, eller gensere. “Har dere sånn vanlige gensere?”, spurte jeg. “Ja, vi har noen på tilbud akkurat nå”, svarte jenta smilende, mens hun også fortsatte å henge nye plagg på et stativ. “Hvilken størrelse bruker du?”. “Tja, det er vel i utgangspunktet ‘lardsj'”, prøvde jeg på den beste engelsken jeg kunne få til enda en gang til. “Lardsj …”, gjentok jenta mens smilet ble litt smalere her også. “De kan være litt små i størrelsene. Jeg ville anbefalt å gå opp en størrelse, til ‘ækstra lardsj'”. Ok, tenkte jeg, mens jeg så for meg små kineserbarn sitte i en innestengt fabrikk og betjene store maskiner, mens en kineserinne stod med strengt blikk og ropte ukvemsord til barna.
“Hva med denne her?”, spurte hun med smilet tilbake på plass. Jeg ville se litt selv. “Nei, feil farge”, sa jeg til den veldig lyse genseren. “Du har den ikke i blå?”, spurte jeg. Hun så litt i bunken. “Nei, ikke på tilbud, tror jeg”. MEN FÅ SE DET DU IKKE HAR PÅ TILBUD DA!!, tenkte jeg. “Men få se det du ikke har på tilbud da”, sa jeg. Hun gikk bort til en annen avdeling. “Hva med denne her, denne tror jeg kler deg”, sa hun mens hun hold opp genseren slik bare de som jobber i klesbutikk gjør. Som det er en skjør og porøs gjenstand, som kan falle fra hverandre når som helst. “Har du en uten hette?”, spurte jeg. Smilet forsvant igjen. “Jaa …”. Hun så seg litt rundt. “Det er disse som er mote nå”, fortsatte hun. “Jeg kan se litt selv”, sa jeg. “Bare spør hvis du trenger hjelp”, sa hun og forsvant. Jeg lurte meg ut da hun snudde ryggen til.
(De neste fire avsnittene er bare gjentagelse av det som står over, så du trenger ikke lese mer, hvis du har annet å gjøre …)
“Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?” Sa hun da jeg kom inn. I tillegg smilte hun i det hun sa det. Jeg ble provosert igjen. Jeg skulle bare se, tenkte jeg. Hadde forsøkt å lure meg inn nok en gang bare for å se på noen jakker, eller gensere. “Har dere sånn vanlige gensere?”, spurte jeg. “Ja, vi har noen på tilbud akkurat nå”, svarte jenta smilende, mens hun også fortsatte å henge nye plagg på et stativ. “Hvilken størrelse bruker du?”. “Tja, det er vel i utgangspunktet ‘lardsj'”, prøvde jeg på den beste engelsken jeg kunne få til enda en gang til. “Lardsj …”, gjentok jenta mens smilet ble litt smalere her også. “De kan være litt små i størrelsene. Jeg ville anbefalt å gå opp en størrelse, til ‘ækstra lardsj'”. Ok, tenkte jeg, mens jeg så for meg små kineserbarn sitte i en innestengt fabrikk og betjene store maskiner, mens en kineserinne stod med strengt blikk og ropte ukvemsord til barna.
“Hva med denne her?”, spurte hun med smilet tilbake på plass. Jeg ville se litt selv. “Nei, feil farge”, sa jeg til den veldig lyse genseren. “Du har den ikke i blå?”, spurte jeg. Hun så litt i bunken. “Nei, ikke på tilbud, tror jeg”. MEN FÅ SE DET DU IKKE HAR PÅ TILBUD DA!!, tenkte jeg. “Men få se det du ikke har på tilbud da”, sa jeg. Hun gikk bort til en annen avdeling. “Hva med denne her, denne tror jeg kler deg”, sa hun mens hun hold opp genseren slik bare de som jobber i klesbutikk gjør. Som det er en skjør og porøs gjenstand, som kan falle fra hverandre når som helst. “Har du en uten hette?”, spurte jeg. Smilet forsvant igjen. “Jaa …”. Hun så seg litt rundt. “Det er disse som er mote nå”, fortsatte hun. “Jeg kan se litt selv”, sa jeg. “Bare spør hvis du trenger hjelp”, sa hun og forsvant. Jeg lurte meg ut da hun snudde ryggen til.
“Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?” Sa hun da jeg kom inn. I tillegg smilte hun i det hun sa det. Jeg ble provosert igjen. Jeg skulle bare se, tenkte jeg. Hadde forsøkt å lure meg inn nok en gang bare for å se på noen jakker, eller gensere. “Har dere sånn vanlige gensere?”, spurte jeg. “Ja, vi har noen på tilbud akkurat nå”, svarte jenta smilende, mens hun også fortsatte å henge nye plagg på et stativ. “Hvilken størrelse bruker du?”. “Tja, det er vel i utgangspunktet ‘lardsj'”, prøvde jeg på den beste engelsken jeg kunne få til enda en gang til. “Lardsj …”, gjentok jenta mens smilet ble litt smalere her også. “De kan være litt små i størrelsene. Jeg ville anbefalt å gå opp en størrelse, til ‘ækstra lardsj'”. Ok, tenkte jeg, mens jeg så for meg små kineserbarn sitte i en innestengt fabrikk og betjene store maskiner, mens en kineserinne stod med strengt blikk og ropte ukvemsord til barna.
“Hva med denne her?”, spurte hun med smilet tilbake på plass. Jeg ville se litt selv. “Nei, feil farge”, sa jeg til den veldig lyse genseren. “Du har den ikke i blå?”, spurte jeg. Hun så litt i bunken. “Nei, ikke på tilbud, tror jeg”. MEN FÅ SE DET DU IKKE HAR PÅ TILBUD DA!!, tenkte jeg. “Men få se det du ikke har på tilbud da”, sa jeg. Hun gikk bort til en annen avdeling. “Hva med denne her, denne tror jeg kler deg”, sa hun mens hun hold opp genseren slik bare de som jobber i klesbutikk gjør. Som det er en skjør og porøs gjenstand, som kan falle fra hverandre når som helst. “Har du en uten hette?”, spurte jeg. Smilet forsvant igjen. “Jaa …”. Hun så seg litt rundt. “Det er disse som er mote nå”, fortsatte hun. “Jeg kan se litt selv”, sa jeg. “Bare spør hvis du trenger hjelp”, sa hun og forsvant. Jeg lurte meg ut da hun snudde ryggen til.
“Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?” Sa hun da jeg kom inn. I tillegg smilte hun i det hun sa det. Jeg ble provosert igjen. Jeg skulle bare se, tenkte jeg. Hadde forsøkt å lure meg inn nok en gang bare for å se på noen jakker, eller gensere. “Har dere sånn vanlige gensere?”, spurte jeg. “Ja, vi har noen på tilbud akkurat nå”, svarte jenta smilende, mens hun også fortsatte å henge nye plagg på et stativ. “Hvilken størrelse bruker du?”. “Tja, det er vel i utgangspunktet ‘lardsj'”, prøvde jeg på den beste engelsken jeg kunne få til enda en gang til. “Lardsj …”, gjentok jenta mens smilet ble litt smalere her også. “De kan være litt små i størrelsene. Jeg ville anbefalt å gå opp en størrelse, til ‘ækstra lardsj'”. Ok, tenkte jeg, mens jeg så for meg små kineserbarn sitte i en innestengt fabrikk og betjene store maskiner, mens en kineserinne stod med strengt blikk og ropte ukvemsord til barna.
“Hva med denne her?”, spurte hun med smilet tilbake på plass. Jeg ville se litt selv. “Nei, feil farge”, sa jeg til den veldig lyse genseren. “Du har den ikke i blå?”, spurte jeg. Hun så litt i bunken. “Nei, ikke på tilbud, tror jeg”. MEN FÅ SE DET DU IKKE HAR PÅ TILBUD DA!!, tenkte jeg. “Men få se det du ikke har på tilbud da”, sa jeg. Hun gikk bort til en annen avdeling. “Hva med denne her, denne tror jeg kler deg”, sa hun mens hun hold opp genseren slik bare de som jobber i klesbutikk gjør. Som det er en skjør og porøs gjenstand, som kan falle fra hverandre når som helst. “Har du en uten hette?”, spurte jeg. Smilet forsvant igjen. “Jaa …”. Hun så seg litt rundt. “Det er disse som er mote nå”, fortsatte hun. “Jeg kan se litt selv”, sa jeg. “Bare spør hvis du trenger hjelp”, sa hun og forsvant. Jeg lurte meg ut da hun snudde ryggen til.
“Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?” Sa hun da jeg kom inn. I tillegg smilte hun i det hun sa det. Jeg ble provosert igjen. Jeg skulle bare se, tenkte jeg. Hadde forsøkt å lure meg inn nok en gang bare for å se på noen jakker, eller gensere. “Har dere sånn vanlige gensere?”, spurte jeg. “Ja, vi har noen på tilbud akkurat nå”, svarte jenta smilende, mens hun også fortsatte å henge nye plagg på et stativ. “Hvilken størrelse bruker du?”. “Tja, det er vel i utgangspunktet ‘lardsj'”, prøvde jeg på den beste engelsken jeg kunne få til enda en gang til. “Lardsj …”, gjentok jenta mens smilet ble litt smalere her også. “De kan være litt små i størrelsene. Jeg ville anbefalt å gå opp en størrelse, til ‘ækstra lardsj'”. Ok, tenkte jeg, mens jeg så for meg små kineserbarn sitte i en innestengt fabrikk og betjene store maskiner, mens en kineserinne stod med strengt blikk og ropte ukvemsord til barna.
“Hva med denne her?”, spurte hun med smilet tilbake på plass. Jeg ville se litt selv. “Nei, feil farge”, sa jeg til den veldig lyse genseren. “Du har den ikke i blå?”, spurte jeg. Hun så litt i bunken. “Nei, ikke på tilbud, tror jeg”. MEN FÅ SE DET DU IKKE HAR PÅ TILBUD DA!!, tenkte jeg. “Men få se det du ikke har på tilbud da”, sa jeg. Hun gikk bort til en annen avdeling. “Hva med denne her, denne tror jeg kler deg”, sa hun mens hun hold opp genseren slik bare de som jobber i klesbutikk gjør. Som det er en skjør og porøs gjenstand, som kan falle fra hverandre når som helst. “Har du en uten hette?”, spurte jeg. Smilet forsvant igjen. “Jaa …”. Hun så seg litt rundt. “Det er disse som er mote nå”, fortsatte hun. “Jeg kan se litt selv”, sa jeg. “Bare spør hvis du trenger hjelp”, sa hun og forsvant. Jeg lurte meg ut da hun snudde ryggen til.
Bildet: Hvor skal du tilbringe sommeren i år. Her? Eller … (se neste bilde)
Det er snart sommer (jo …). Like plutselig som vinteren er over etter snart seks måneder med snø (september, oktober, november, desember, januar, februar, mars og april, og kanskje mai og juni), dukker vårens glade blomster, pollenallergi og måker opp igjen. Og selv om det kanskje er mer enn seks måneder med snø, is, regn, kulde, snømåking, storm og dystopi i de tusen og fem hjem, selvsagt avhengig av hvor du bor i dette landet noen kaller Noreg og som er “tjoret fast i enden av Golfstrømmen” (rteworld, 2024. “Du må gjerne velge deg april (i november-landet Norge)”. Blogg.no, 13. april. Hentet 15. april 2024). (Sånn skal kilder skrives, Ingvild!) (“Jammen, vi har itj juksa!!!”), ((ok, nok om det …)), så finnes det områder på kartet som av og til får det vi “norska torska” (som en tyrker i Alanya kalte meg en gang, tosken!) kaller finvær. Eller “godvær” som også noen sier.
Dette medfører selvsagt at de av oss som liker å sitte på stranda – en steinørken med grov stein, jord og illeluktende tang, med hylende barn og brennmaneter – tar av oss både benklær og t-skjortene våre. Før solte damene seg toppløse, men heldigvis er det mer eller mindre slutt med den skikken har jeg – heldigvis – lagt merke til. Tenk å sitte på stranda toppløs. Det er en skam!! Og kanskje spesielt hvis du ikke har “sommerkroppen”. Da bør du heller ikle deg en vid kjole, for det tar seg ikke ut å sitte på stranda hvis du veier noe særlig over 50 kg.
… her? It’s your valg, og de …
Bør damer over 50 kilo vise seg på stranda? “Nei!”, mente bloggeren “Roksel” sommeren for 10 år siden, i 2014. Dette mente unggutten og golddiggeren Robin, som mente at såpass må man gjøre for å få klikk på bloggen sin. Han fikk mye pes. “- Vi skrev det for å skape reaksjoner,” sa Carl Aksel Jansen til klikk.no, 13.10.2014. Sammen med nevnte Robin skrev han bloggen “Roksel”. Kan kanskje i en anekdote kort også nevne at Robin var kjæreste med noen som kalte seg Sophie Elise (hvor har jeg det navnet fra tro, hun høres så kjent ut …). For de som lurer. Sophie Elise er en blogger, eller kanskje var, som var/er kjent for å være kjent.
Innlegget til roksellene Robin og Carl skapte hissige og rasende motsvar, ikke minst på forumet Kvinneguiden, også på VGTV, men også på bloggen til Sophie Elise, som fortalte at hun og Robin “ikke er samme menneske, de meningene han har trenger ikke reflektere direkte over på meg selv om jeg velger å være sammen med han” (jeg skal ikke kommentere grammatikken og kommabruk-reglene her, SE). Innlegget til SE hadde til alt overmål tittelen “flaks at jeg veier 43“. Hun mente senere i innlegget at for å like en gutt så måtte han “være over 190, veldig slanke, ha mørkt hår og fint klesstil for at jeg skal like dem“. Og hadde de penis som var “mindre enn 18 cm så kunne vi aldri ha vært sammen.” Ja, denne Sophie Elise fikk virkelig fram de viktige ting her i livet …
Hva mener jeg? Jo, det tenkte jeg å si litt om nå. Sommerkroppen er selvsagt en illusjon. Noe som er skapt av idiotiske bloggende unge jenter – det som Bourdieu (1986:88) kaller «plena potestas agendi et loquendi», en talsperson med makt til å skrive slikt vissvass. Om damene er over 50 kilo, eller om guttene eller “menna” (som SE sikkert kaller menn) er over eller under hennes foretrukne mål for diverse kroppsdeler som er viktige i hennes liv, er ett fett for meg. Bare de ligger et stykke unna meg og ikke fyrer opp den røykfylte grillen, så kan de være som de er.
Selv vil jeg si at jeg har det som kalles “helårskroppen”. Om jeg er fornøyd med den? Har egentlig ikke tenkt så mye på det. Kroppen er nå der og, tja, jeg er kanskje fornøyd med den. Har ikke noen nevneverdige plager, men om den er verneverdig, tja det vet jeg ikke.
MEN: Hvor ble det av alle innleggene, reportasjene, bildene, og ikke minst snakkingen om SOMMEKROPPEN? Er den som begrep død, eller eksisterer den fremdeles som en hemmelig og våt drøm i jenters- og kvinners liv? Jeg vet ikke, mulig det er jeg som ikke følger med, men NÅ burde denne kroppen som alle toppbloggerne snakket så mye om rundt 2014-18 være på alles lepper og i alles tanker. Loff, smør, sol. øl, osv., burde nå få en pause til høsten, hvis ikke er eneste valg som Herr Hansen sier: “Alt kan repareres!”
Noen som sparer til “sommerkroppen 2024”? Eller, det heter kanskje ikke “sparer”. Bygger seg opp? Ned? Spiser seg ned? Sulter seg? Nei, vet ikke jeg, nei. Nå ble jeg egentlig litt lei temaet, så nå skal jeg drikke kaffe, med to smultringer til!!! (ARE YOU NUTS!!!). Jeg sier som bloggeren Lovemyfashion: “I år gir jeg faen i sommerkroppen“. Selv skal jeg satse på sommerkoppen. God Jul! Vi blogges!
… men jeg velger meg …, en annen måned. Eller kanskje april. Jeg vet ikke … Kanskje er det beste å ikke velge seg en måned, for hvis det var det vi kaller “finvær” i april i fjor, eller for femti år siden, kan det likevel være 20 graders forskjell året etter. Så å velge seg måned – “min måned er …” er etter min mening …. tja, hva skal jeg kalle det. Ikke dumt, men noe lignende.
I et land som Norge, som utlendinger karakteriserer å ha det de kaller “november-vær” stort sett hele året, til og med i juli, så er været det som opptar de aller fleste av oss, i alle fall de av oss som er tjoret fast her i enden av Golfstrømmen – en strøm som gjør at det i alle fall noen uker midt på sommeren er isfritt i fjordene i det minste. Nå vet jeg at enkelte selvsagt kan ha verre ting å stri med i hverdagen enn været, men det aller meste har uansett en tendens til å gå over, bli bedre, osv., været inkludert I verste fall må vi lære oss å leve med det, siden vi likevel ikke får til å gjøre så mye med det. Dette gjelder jo alt her i livet – også været.
Jeg leste en gang i Donald Duck “… og de” at Donald “sukret” skyene med et eller annet pulver for å skape regn. Donald var innleid av flere bønder som ville forhindre at avlingene tørket ut på rot, slik at det ble matmangel i Andeby. Tilfeldighetene ville det imidlertid slik at hans fetter Anton hadde invitert Dolly på piknik samme dag som han skulle fly over skyene for å “sukre” disse. Og for de uinnvidde i Donald Duck&Co’s fantastiske antropologiske verden hvor alle verdens klisjeer er lagret i ett samfunn på en gang, så er Donald en and, men kan ikke fly (han har hender, ikke vinger), så for å utføre arbeidet for bøndene måtte han selvsagt fly, med fly, altså aeroplan, ikke vinger (tror de skjønte det, rteworld …, ok!). Og å fly er enkelt i Andeby, det er bare å trykke på en knapp for “opp” og en annen knapp for “ned. Men slik er det på vanlige fly også – bare spør en flykaptein (de er egentlig overflødige). Men nå sporer vi av her, føler jeg, så tilbake til Donald et lite øyeblikk til.
Donald fikk selvsagt se fetter Anton og nevnte Dolly (som Donald har et godt øye til) på piknik da han fløy over området de satt i. Og piknik vet kanskje alle hva er? WIkipedia sier at “Piknik eller picnic er en utflukt eller landtur der man spiser medbrakt mat i det fri, ofte i selskap og for hygge. Matvarene fraktes som regel i en kurv eller kjølebag, og legges ofte på en duk i gresset. De kan bestå av smørbrød, salater, frukt, avokado, mango, bakverk og varm eller kald drikke.” (wikipedia.no, uten dato, hentet 14. april 2024) (sånn skal kilder skrives inn, Ingvild! Selv om “metoden er den samme”). Og Donald ble “bøs”, altså sint. Så sint ble han …, kanskje er rasende et mer riktig uttrykk … at han fløy tilbake til basen og hentet hele bøtta med regnpulver og strødde alt over en sky som hang lett over de piknik-utførende. Dette medførte ikke bare regnvær over Anton og Dolly, men førte til at hele skyen frøs til is. Da den brast falt den ned på jorden slik at ikke bare Anton og Dolly måtte rømme for livet, men hele dalen ble oversvømt som følge av en demning som brast. Men Donald ble som vanlig tilgitt. Hvordan det gikk med de andre? Jo, de ble innesperret i dalen for en periode og bilene kunne de ikke kjøre ut.
Men det var dette været. For mang en gang skulle jeg ønske at det fantes noe lignende som i DD. Et slags pulver vi kunne strø over skyene så de forsvant, slik at solen kunne titte frem mer enn de vanlige fem minuttene, før en ny sky kom og dekket for solen, akkurat der jeg ferdes. Det er nesten så jeg av og til tror skyene gjør det med vilje.
I juni og juli måned er det forventet varme sommerdager. Vi gleder oss alle til sommeren, for da blir det varmt og vi kan bade i en varm og herlig sjø eller på stranda for oss som bor langs kysten. Men så blir vi like skuffet hver sommer – for like sikkert som at skyene alltid vil være der, så kommer de alle sammen til Norge i juni og juli. Det er akkurat som om skyene er et annet sted om vinteren, for da er det skyfri himmel mange uker på rad – men isende kaldt pga alle høytrykkene.
Men vi er fornøyde med 12 grader og overskyet om sommeren, så lenge det ikke snør. Og regner det tre uker i strekk, så er bøndene fornøyde. Plutselig blir det 30 grader i en hel uke. Men da kommer klagingen: “Å, det er så varmt!”. “Jeg ønsker meg regn jeg nå!”, “Jeg lengter tilbake til vinteren!” Og vi raser ned til Elkjip og kjøper oss bordvifter, som selvsagt akkurat når du skal ha det er utsolgt.
Så været …, hva er det de sier … det får vi ikke gjort noe med. Sånn, da vet du det! Jeg velger meg november, tror jeg …
