For oss som har levd en stund, så renner det meg i hu (husker jeg), at det det er en god del ord og uttrykk som er i ferd med å utviskes (forsvinne) fra det norske språket. Dagens ungdom har tatt til seg ord og uttrykk fra det engelske språket – eller rettere sagt; det amerikanske som de bruker i dagligtale. Daglig hører jeg ungdom på bussen og andre plasser lire ut av seg engelske ord og uttrykk når de snakker. Enkelte har med minst ett amerikansk ord – ofte hørt fra filmer, serier, dataspill, etc. – i hver setning de utesker (sier). Er dette bra?
Vel, det skal ikke jeg mene noe om, i alle fall ikke her. Ikke fordi jeg ikke har noen mening om det, men fordi ungdommen neppe kommer til å endre språkbruken sin basert på et blogginnlegg fra en ubetydelig liksom-blogger som meg. Men jeg vil likevel påpeke det.
Ta det meget gammeldagse uttrykket “gid a meg”. Eller bare “gid!” som er et uttrykk og ord som tidligere uttrykte overraskelse når det ble sagt – kanskje i perioden 1930-1950. Ordet i seg selv er en sammentrekning av Gud og kunne brukes enten alene i betydningen av dagens “OMG”, “Wow!” eller “Shit!” eller “What!!” eller det mer norske og nøytrale “Oj!”, eller som min tids ungdom på min lille hjemplass sa: Å hoi! med lang ‘o’.
For virkelig å understreke overraskelse kunne man gjerne legge begge hendene foran kinnene, sperre opp øynene og åpne munnen i en stor ‘A’ og utbryte: GIIIID!!
Tror ingen bruker dette ordet lenger, eller?
Bilde: Faceless, no expressions, tatt under en vanlig utedag i corona-perioden
