Brødur Jyklagrytur (Om å bake brød)

Bildet: Nå er dette riktignok en stein, men det lignet på brødet jeg laget (foto: rteworld)

Stadig vekk ser jeg både på blogger, tv-sendinger og i ulike blad osv., folk som lager sine egne brød. Dette er ikke noe jeg går rundt og irriterer meg over, og folk må gjerne bake så mye brød de vil for meg uten at jeg skal bry den altfor oppvakte hjernen min med det. Men jeg syns det er unødvendig. Både Rema, Kiwi og Coop flommer over av brød. Til og med på kiosker og på bensinstasjoner kan du nesten døgnet rundt kjøpe ferske og nybakte brød som mer eller mindre profesjonelle mennesker har stått om natten og bakt for deg. Disse brødene kan du deretter gå på butikken og kjøpe forholdsvis billig, alt etter hvordan bankkontoen din ser ut. Jeg tør hevde … nei, ikke bare tør hevde, men vil hevde at brødene i butikken er mye billigere enn de du klarer å lage hjemme på ditt kjøkken. Og du som hevder det motsatte kan sette deg ned og regne litt på kostnader til både strøm, bensin, ingredienser og tid du bruker for å skaffe til veie ingeri …ingrid … whatever! Det blir ikke billigere! Snarere dyrere … Du får til og med brødene oppskjært i butikken nå til dags. Riktig nok av en maskin, men læll.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Ja, men så er det jo så moro å bake brød, sier du kanskje. Og så blir brødene sååååå mye bedre på smak! Tullprat! Å bake brød er ikke noe moro i det hele tatt. Det er et slit. Og brødene blir i beste fall nokså lik de aller billigste brødene du kan kjøpe på tilbud på kveldstid på enkelte butikker (“den siste timen” butikkene har åpent, kan du kjøpe brød til halv pris på enkelte butikker).

Jeg har bakt ett brød i hele mitt liv. Det vil si det lignet på brød, for det så ut som brød, det luktet brød, men der stopper all sammenligning for øvrig. Jeg måtte selvsagt slå opp (bla opp kanskje heller …) en oppskrift i en eller annen kokebok (selv om man neppe koker brød, i alle fall har jeg ikke hørt om “kokbrød”, og her håper jeg o-en kom med og ikke en annen vokal med helt feil konnotasjoner). Brødet mitt ble steinhardt (ja, ikke misforstå nå). Hva jeg gjorde feil har jeg en viss anelse om, for brød inneholder nemlig gjær. Og gjær er en levende biologisk blanding av mikrober og noe ubestemmelig masse som i utgangspunktet ikke lukter så godt. Vi vil helst ikke kjenne gjærsmaken når vi spiser (eller drikker). Smaker det mer gjær enn deig, da har du gjort noe galt. Men gjærsmaken var ikke det største problemet da jeg (liksom) laget brød.

Hva som kom over meg husker jeg ikke, men en dag bestemte jeg meg for å lage brød. Jeg hadde en opprinnelig plan om å lage tre stk – for det stod det i oppskriften at jeg skulle få ut av de foreskrevne ingari … ingrediusene (whatever!). Ved å blande de ulike ingeried..ja…så skulle det ifølge boka bli til tre velduftende, myke og luftige brød, høyere enn noen brød du før hadde sett. Ja, det var nesten slik fremstilt i oppskriften at jeg fikk forståelsen av at dette var slike brød de bakte i Paradis, selv om jeg tviler på at de baker brød “oppi der” (når du er dau spiser du vel ikke brød selv om du er i Paradis, gjør du vel? Noen som kan supplere?). Men jeg mener å huske at det stod “himmelske brød …” i oppskriften. Men dette skulle bli mer et “djevelsk brød” … eller ‘brødur jøklagrytur’ som de kanskje sier på Island. Dette vet jeg ikke, her er jeg på tynn is…

For de ingiri … jeg skulle få ut av oppskriften tre brød av, fikk jeg til ett brød av. Det vil si, jeg delte i starten opp deigen i tre like store biter, men da lignet det mer på tre små boller enn tre “storbrød”. Det må være noe feil i oppskriften, tenkte jeg. Så kom jeg etter hvert på noe med gjær og heving. Jeg leste i oppskriften igjen. Joda, langt nede på siden stod det noe at fordeigen (HÆ?? Fordeigen??) måtte heves 8-12 timer (WHAT!!!??). Jeg måtte lese igjen. Stod det virkelig timer og ikke minutter? Joda, det stod timer og de kalte det langtidsheving. Ikke f…  om jeg jeg hadde tid til å heve deigen et helt døgn, jeg skulle tross alt på jobb om fire timer. I tillegg skulle brødet sannsynligvis stekes i ovnen også, skulle det ikke det da ….? Jeg så igjen i boken … joda, brødet skulle stekes i ovnen. “Til det får en fin farge”, stod det i oppskriften, selv om det ikke stod noe om hvilken farge. Jeg ble også anbefalt å bruke “banketesten”, for øvrig en test jeg aldri hadde hørt om før. De som kan dette skal visst finne ut da, hvis du hører den riktige lyden, at brødet er ferdig. Men det stod ikke noe i oppskriften hva du skulle banke med. Hendene? En kniv? Hammer? Og hvis du ikke har hørt lyden av et nybakt brød tidligere, er det vanskelig å vite hvilken lyd som er den riktige (for øvrig går jeg aldri og banker på brødene på butikken, og jeg kan aldri tenke meg at noen av brødene sier “kom inn!”).

Jeg mistet litt av gløden, men tenkte at det kanskje ikke var så dumt å heve brødet, i alle fall litt. Bollen med deig ble plassert på badet, oppå vaskemaskina med et forkle over … eller kopphåndduk eller hva det heter for noe. Tjue minutter gikk og jeg hentet bollen. Joda, jeg syntes deigen hadde blitt større. Jøss! tenkte jeg og helte ut deigen på bordet. Men deigen hadde blitt så klissete og det klistret seg deig til fingrene mine. Etter å ha tveret (kjent uttrykk i Trøndelag om å ‘streve’), delvis bannet og blitt både svett og irritert kom jeg på at jeg måtte bruke litt mel for at deigen ikke skulle bli så klissete og myk. Jeg vil nok si at jeg pøste på med mel. Nå ble brødet fast og fint, men fordi jeg brukte litt for mye mel, måtte jeg kompensere med væske. Da ble det litt for mykt igjen, så ny runde med mel fulgte. Etter … ja, jeg tror jeg brukte 40 minutter, så var jeg fornøyd. Det vil si fornøyd nok, for nå begynte jeg å bli sulten i tillegg. Og da blir man jo som kjent lettere irritabel.

Jeg fant noe som lignet på en brødform og veltet deigen opp i denne. Etter at ovnen hadde nådd den ønskede steketemperaturen, smelte jeg alt inn i ovnen. Der tror jeg det stod tjue minutter før jeg tittet på det. Etter en halvtime begynte det å bli brunt, og etter femti minutter var brødet mørkt brunt på toppen. Kanskje litt for mye … hm. Jeg tok ut formen. Merkelig nok luktet det brød, og da jeg med litt strev fikk brødet ut av formen, forsøkte jeg å banke på det, med en kniv. Lyden jeg hørte sa meg intet, og jeg er sikker på at brødet så på meg med en djevelsk mine (innbiller jeg meg da). Å, nei du, tenkte jeg … Who is your daddy?! Og det virket massivt, selv om det var lite. Og det var tungt! Svært tungt til brød å være.

Jeg hadde bestemt meg for å smake på brødet, for jeg mente selv det luktet godt. Men brød må avkjøles før de både kan skjæres opp og smakes på. Det var glohett! Etter lange tretti minutter ved et åpent vindu klarte jeg ikke å vente lengre, men tok frem brødkniven. MEN HVA I SVARTE HÆL…..??!! Brødet var jo steinhardt!!? Etter litt innsats med brødkniven fikk jeg endelig kuttet av en massiv skive fra det ene hjørnet. Jeg burde fått et klart varsel om brødets tilstand da jeg tok det ut av ovnen, for det var mistenkelig tungt til å være så lite. Jeg antok at massen til mitt brød måtte tilsvare tyngden på 5-6 kjøpebrød.

Jeg hadde på smør på skiven (som selvsagt smeltet med en gang) og en skive brunost og satte tennene i det. Skorpen var også steinhard. Deigen var bløt, men klissete og massiv. Men jeg hadde bestemt meg på forhånd at det skulle smake godt, selv om det ikke lignet på noen brød jeg tidligere hadde sett eller smakt. Men det var mitt. Jeg ble stappmett etter én liten brødskive, og bestemte meg for å legge det i kjøleskapet til senere på kvelden. Kanskje kjærringa vil smake på det ..? Jeg dro på jobb med bakelukt i håret. Damene på jobben smilte og hevdet det luktet godt av meg. For menn som baker har alltid hatt en merkelig tiltrekningskraft på damer (med unntak av kona mi).

Da jeg kom hjem på kvelden spurte jeg kona mi om hun ville smake på brødet mitt? Tja …. hun var skeptisk. Er det brød du har bakt, spurte hun. Ja? Ser du ikke det? Joda, hun måtte medgi det, for noe slikt brød hadde heller ikke hun sett før. Jeg tok det ut, og så i øyekroken at smilet bredte seg i ansiktet til min bedre halvdel. Brødet hadde blitt enda hardere. Jeg tok det ut av posen og la det …, eller rettere deiset det ned på kjøkkenbenken med et kompakt brak. Kona mi så skeptisk på brødet, deretter på meg. Nå var smilet forsvunnet. Hun så litt redd ut.  Brødkniven nektet å skjære mer enn halvveis over midten av brødet før den ba pent om å få slippe mer lidelse. Jeg var inne på tanken på motorsag, men før jeg kom så langt hvisket fornuften meg i øret at dette “brødet” hørte hjemme i søpla. Brødet endte sitt endelikt i søppelkassa. Det smalt faretruende høyt da jeg kastet det nedi. Nesten som et lite drønn. Det var nok rene mordvåpenet, for jeg er sikker på at man kunne ha slått i hjel noen med det. Men det ville jeg jo ikke, selvsagt. Både brødet og jeg gikk på en smell, for å si det sånn. Smellur brødur!

Etter dette har jeg kjøpt alle mine brød på butikken…