Det var ikke jeg som gjorde det (MAAASTER), men jeg skal aldri gjøre det (MAASTER) igjen!

Hvis du gjør en ting, la oss si noe galt, eller det som mange i alle fall mener er galt … eller kanskje alle unntatt du mener er galt, så har du i grunnen to enkle valg. Enten innrømme at du tok feil, eller fortsette å mene at alle andre tar feil. Selv om det for de aller fleste av oss – me included – da vil fremstå som at vi ikke vil ta ansvar for det som alle mener er galt gjort at oss. Vel, jeg har truffet noen sånne personer opp gjennom de snart 100 årene jeg har levd. Noen ganger er det jo også litt morsomt, for det er ikke makan til merksnodige og usannsynlige forklaringer som kommer som en blasert unnskyldning, for hvorfor det ble som det ble.

Etterpå kan du selvsagt be andre som ikke er part i saken eller noen som har laget klare regler på hva som regnes som “galt” og få de til å mene noe om saken. Eller, la oss si at jeg var en skole …, nei, universitet er kanskje bedre, og så hadde jeg sammen med andre skolefolk-bestemmere laget regler for hvordan jeg skal skrive en oppgave til innlevering. Eller, la oss kalle det en masteroppgave. Men, så har jeg jo så dårlig tid, og egentlig så gidder jeg heller ikke å sitte kveld og kanskje natt, for å skrive denne masteroppgaven, som sikkert kommer til å ta maaaaaassse tid. Og så skulle jeg gjerne være på gruppemøtet i frimerkeklubben jeg gjerne vil bli leder av, og akkurat i kveld så skal det velges frimerke-president. Og hvis jeg karrer til meg den posisjonen får jeg MAKT! og det er jo det jeg vil ha. MAKT! SINNSYKT MYE MAKT!! “Nei, jeg får se om jeg finner noe på nettet som allerede noen andre har skrevet om emnet. Klipp og lim er en grei måte …eh, håper jeg. “Hva hvis noen oppdager det da?” “Nai, dæmm gjør da itj det sje, vi tar sjans’n læll!”.

For å komme til makt, kan man enten være flink, bli flink hvis man ikke er det, eller man kan late som man er flink. For å late som man er flink er man veldig avhengig av at man kan få noen andre til å si at man er flink. F.eks., bare for å ta et tilfeldig navn … “Ingvild er så flink! … og så har hun master …”. Og her er det lurt å legge trykket på a-en når du sier master og gjøre den litt lang. For da høres det gjevere ut. MAAASTER! Master, sagt litt raskt, høres bare dumt ut

Det er mange som har tatt mAAAAAster og mange som vil ta mAAAAster, for da har du et bevis på at du er flink. I alle fall i teorien. Men du må ikke ha mAAAAster for å være flink. Blir du god med motorsaga er du også flink. I alle fall synes jeg det. Før i tida, da jeg var ung … eller yngre da …, så trodde jeg at alle som hadde tittelen “doktor” var nettopp det – en doktor. Altså lege. Men det var de ikke. En person i bygda jeg bodde i ble plutselig, nesten over natta – doktor! Det syntes jeg var rart, for han kjørte taxi og jobbet i skogen i helgene. Det eneste som minnet om en doktor, var at han røykte som en skorstein. “50 om dagen!” var et fast uttrykk for storrøykere. Dessuten var han bælfeit pga all sittingen i taxien, samt som resultat at for mange besøk på det lokale gatekjøkkenet. Merkelig nok var han en racer til å danse. Folkedans. Rein -og elglender, vals og tango og sånn dill. Vel, kanskje ikke tango da, for den vevre fruen hans (radmager!!) fikk ikke plass slik at de kunne stå tete-a-tete når de danset. (Pga magen, ja, men det skjønte du kanskje …)

Men “doktor” ble han, men hemmeligheten hans var at før han hadde blitt drosjesjåfør, så hadde han tatt hovedfag på Universitetet i Trondheim. Innenfor kunst eller musikk eller noe. Deretter hadde han undersøkt ganske mye rundt dette med folkedans (eller “forsket” som det også kalles) og skrevet en slags bok om dette (det som kalles en doktoravhandling), og – dæven – tror du ikke han ble utnevnt til doktor etterpå. Doktorgrad i folkedans! Det var han stolt over. Men lege var han ikke plutselig blitt over natta, slik jeg trodde. Men nå sporet det av her, for det var vel gale ting jeg skulle skrive om. Eller mer konsekvensen av å gjøre gale ting.

Før i tiden så fikk man kanskje en liten smekk over fingrene, eller i alle fall beskjed om å ikke gjøre det igjen “for da …” (som de voksne ofte sa) kunne det ventes verre straff. Husarrest eller konfiskering av ukepenger. Jeg har gjort mye galt, men aldri fått verken husarrest eller konfiscation av ukepenger. I dag får man bli ambassadør hvis man gjør noe galt. Før i tiden ble man utvist fra byen og ble geleidet ut byporten som smekket seg bak deg med et brak! Og der sto du, kanskje i tillegg med et svimerke i panna for all ettertid.

La oss si at nevnte Ingvild (et helt tilfeldig valgt navn, selvsagt), hadde skrevet en mAAAAster-oppgave om noe, la oss si innen helse. Men så hadde hun jukset på den. Hva da? Skal hun få husarrest eller konfiskering av ukepengene, eller skal hun ta sin “helse-hatt” og gå? Nå vet jeg ikke helt hva “helse-hatt” er, men ikke tenk på det. Eller kanskje ambassadør i Mongolia (hvis den er ledig)?

Så hva skal …., nei BREAKING NEWS! her nå, as we speak!! Nå tok hun jaggu meg helse-hatten sin, gitt. Snørr og tårer direkte på TV’n her!!! Sa hun “jeg mente det ikke!”? Nei, hun sier “det var ikke meningen” …., eller vent litt “vi har aldri ment å jukse!” Med andre ord:

“Det var ikke jeg som gjorde det, men jeg skal aldri gjøre det igjen!”

Versågod neste? Hvem det nå enn blir. Er det i det hele tatt igjen noen som ikke har gjort noe galt? Hvor er det ledig ambassadør-post? Men nå må jeg gå, jeg skal drikke kaffe.

 

Bildet: Tilfeldig valgt (se bort fra julehilsen): “- Herregud! Ingvild!! Hvordan kunne du? Har ikke du maaaster også da, lissom? – Det va itj æ som gjor det, det var gølvet!”

Posts created 37

2 thoughts on “Det var ikke jeg som gjorde det (MAAASTER), men jeg skal aldri gjøre det (MAASTER) igjen!

  1. Hjelpe meg to politikere på kort tid som nå har gått i samme fella. Den ene la seg langflat mens den andre ikke ville innrømme noe.

    Selv gjorde jeg ferdig halve mastergraden med de obligatoriske eksamener (musikkvitenskap), men jeg hadde valgt en emne på masteroppgaven som det var dårlig med litteratur til. Det hadde blitt et slit å skrive oppgaven uten så mye litteratur. Så selve masteravhandnlingen la jeg på hylla.

    Når det gjelder valg av metoder er det jo to måter (kvalitativ og kvantitativ). Teoriene for metodene er nøyaktig de samme om man studerer sosiolog eller musikkvitenskap. Uansett skal man vise til kilder når man siterer andre. Hvis man begynner å velge samme slags informanter som en annen oppgave har man gått i baret for lengst.

    Vet jo hvor mye tid du brukte på din oppgave, og oppgaven din ble superbra!

    Det som Kjerkhol har gjort ble for dumt, og Støre hadde ikke noe valg.

    Ønsker deg en superfin lørdag ❤️🥰

    Purr, purr, og klem fra Toril og kattene

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top