Det var min verden. Bramstad var for meg det eneste stedet jeg kjente. I starten. Alt utenfor var farlig, rart og betegnet som et farvann jeg bare frekventerte når det var nødvendig. Jeg reiste som småbarn sammen med mora mi inn til byen noen ganger med toget for å handle. Det var spennende, men også litt skummelt. Men alt er skummelt når du er fem år. Intet sted er så trygt som egen havn. Der kjenner man hver en bukt og vik, hver sving og nesten hvert tre. I Bramstad kjente jeg alle, verden utenfor bestod av ukjente mennesker jeg ikke visste navnet på. Det var som om alt utenfor var en annen verden – ja, nesten som en parallell verden, for jeg skjønte etter hvert at også de andre stedene hadde sitt eget miljø, sine egne folk, sine egne Terjer, Mortener og Bjørner, samt kanskje også noen som meg. Og de hadde sine egne jenter, korps, kor og idrettslag.
Etter hvert som jeg ble eldre utvidet jeg stadig min aksjonsradius og torde å bevege meg utenfor grensene i «min verden», ikke bare fysisk, men også psykisk. I barneårene var det nabolaget jeg kjente. Huset vi bodde, huset der Bjørn bodde, Terjes, -og etter hvert Mortens hus, etter at han kom med familien sin til Bramstad som tolv-åring, fordi faren hans fikk seg jobb på jernbanestasjonen i Bramstad.. Jeg kjente bare Terje i starten og vi følte oss trygge på hverandre – vi vokste opp i lag, og som fem-åringer hadde vi begge tisset oss ut om vinteren for å holde varmen, selv om det ble en kortvarig følt varme. Men det ga oss en viss tilhørighet det også, for alle monner drar som det heter. Til og med da jeg som syv-åring kastet en snøball rett på øyet hans så han måtte til legen, så fikk vi samholdet vårt forsterket. Bare jeg kunne gjøre noe slikt overfor Terje. Hadde en annen gjort dette så hadde det blitt bråk, ordentlig bråk. Men syv-åringer kan gjøre mye overilt som de ikke skjønner konsekvensen av. Jeg ble redd den dagen, men da Terje kom igjen fra legen med lapp over øyet kjøpte jeg en pose drops til ham og sa vel noe slikt som at jeg ikke «mente det», og etter det var vi like gode venner igjen. For vi hadde ikke råd å miste hverandre. Vi skjønte det kanskje ikke da, men det lå vel litt i oss, langt der inne, likevel. Som om hjernene våre forstod at vi ikke måtte bli uvenner. I alle fall ikke lengre enn et par timer.
Som syv-åringer begynte vi på skolen, selv om verken Terje eller jeg hadde noe spesielt lyst. For hva skulle vi med skole? Vi visste jo alt fra før, for også syv-åringer har en viss verdensanskuelse, selv om denne er begrenset til nærområdet. Hvorfor skulle vi vite noe om det som var utenfor vår verden? Vi skulle jo bo her hele livet uansett. Men det var visst ingen bønn, skole var ikke frivillig og vi fikk beskjed fra foreldrene våre at skolen begynte til bestemte tider. Og så måtte vi være der hele dagen, eller i alle fall til sånn rundt to om ettermiddagen. Det hørtes lenge ut. Seks timer på skolen!? Og det fantes noen skumle personer der som ble kalt lærere og som du visstnok ikke skulle legge deg ut med. Noen var sikkert strenge og farlige. Og så måtte vi stå opp tidlig. Og vi måtte selv komme oss på skolen. Første dag var en av foreldrene med. Noen av foreldrene gråt en tåre, mens andre bare smilte. Det var en merkelig forening av unge gutter og jenter som ikke kjente hverandre, og de så vettskremt på hverandre. Vi fikk pulter og skrivesaker, bøker og beskjed om å sitte stille på plassene våre. Og en infernalsk klokke ringte når vi kunne gå ut i skolegården for å leke. Det samme gjentok seg etter ti minutter da leken nettopp hadde kommet i gang. Vi måtte stille opp i rekker som læreren måtte “godkjenne” før vi fikk lov å gå inn igjen. Terje og jeg gikk de to kilometerne opp til barneskolen, hvor vi ble kjent med andre gutter. Plutselig oppdaget vi at det bodde flere på vår alder i Bramstad. som var like gamle som oss, faktisk hele tretti stykker. Vi kom alle i samme klasse. Nå betegnet som en stor klasse, men da syntes jeg ikke vi var så mange. Én klasse med tretti syv-åringer. Det var moro og fart, men også litt skummelt, særlig i friminuttene.
Vi måtte alle finne vår plass i hierarkiet. Slik er det også i dyreverden; noen er ledere, andre er undersåtter. Andre er god venn med lederne, og det er ikke så dumt. I oppveksten var det de som var mest «for seg», kall det gjerne tøffe, som ble de naturlige lederne. Fremstod du som en feig pusling, barnslig eller «reddhare», ble du raskt plassert nederst i hierarkiet og fikk lide for det. Den dag i dag ser jeg ettervirkningene hos noen fordi de gjennomgikk en barndom nederst på rangstigen. Du kommer deg aldri opp igjen, heller ikke som voksen. Merkelig nok er det enkelte som har en tendens til automatisk å komme sist i køen i hierarkiet, uansett hvilket miljø de kommer i, om det er en ny vennegruppe, på arbeidsplasser eller i ulike fritidsaktivitets-grupper. Noen søker til miljø de kan bli akseptert i, hvor makt og «kred» fås ved å gjøre kriminelle handlinger; hærverk, tyveri og andre «ikke-så-bra»-gjerninger. Noen blir narkomane.
En jente jeg kjente som slet med noe i oppveksten – jeg har aldri funnet ut hva – døde av en overdose for ti år siden, 43 år gammel. Hun het Hilde og hadde en vakker sangstemme og langt lyst hår, men forlot Bramstads trygge havn som 16-åring for å søke spenningen i byen. Hun endte opp med å få nye «venner» som ikke var mors beste barn. Jeg traff henne en gang i byen, helt «nedsnødd» og det siste hun sa til meg var; ” jeg er så sliten …». Jeg ser fremdeles for meg blikket hennes. Jeg var i begravelsen hennes. Jeg gråt. Hun likte Rosenborg og Åge Aleksandersen. Hver gang jeg hører «Et bilde tå’n Ivers» på Lerkendal så tenker jeg på Hilde og blir blank i øynene. De rundt meg må tro jeg er blodfan av Rosenborg som gråter når jeg hører «Rosenborg-hymnen».
“Et bilde tå’n Ivers, nå’n krona fra’a mor, et kart som vist fram kor hain kjæm fra på jord. To lysholmer og ei rbk-skjort’ Det e’ alt det du træng for å få te nå stort” (fra sangen “Bilde tå’n Ivers” av Åge Aleksandersen). foto: rteworld
Fordelen, og kanskje også det sentrale i barneårene, består i å ha venner som er tøffe. Det var det jeg hadde i Bramstad. Da kunne du beskyttes under disse vennenes vinger, og ble du utfordret av noen fra den konkurrerende maktgruppen, så kunne du bare si at du var kompis med f.eks. Pål, som hadde en tre år eldre bror som var en fryktet person blant sine fiender. I første klasse kunne du alltids komme deg unna bråk med å forsøke å skremme de som yppet med å si, «jeg skal si det til mamma», hvis du ble plaget. Men fra andre klasse og oppover var det ingen som fryktet mora di lengre. Det gjaldt – som i voksenverden – å ha innflytelsesrike venner. Jeg var en «pusling» på barneskolen. Jeg sloss aldri og vek unna bråk. Jeg var livredd for å bli tatt tak i av de «store gutta» og visste hvem jeg skulle holde meg unna. Men jeg hadde innflytelsesrike venner og venners storebrødre som jeg gjemte meg bak når det dro seg til. Klassekamerater med brødre som visste å gjøre seg respektert og som ikke gikk til siden hvis de møtte noen på veien. Jeg gjennomgikk livet på barneskolen under innflytelsesrike kameraters beskyttende vinger. Og klarte meg. Jeg vil ikke kalle det feigt, men taktisk strategi. Det er sånn du overlever.
Som 15-åring var jeg i brytning mellom barn og voksen. Som 16-åring føler du deg plutselig voksen. Du blir ungdom og har et metropolitisk syn på deg selv og verden, for som 16-åring føler du deg ferdig utlært og får verdensanskuelse. Tror du. Du kan alt! Ikke kom og lær en 16-åring noe, for denne vet alt best selv. Du har livserfaring og full kontroll og vil bli behandlet som en voksen. Og du begynner å lukte på den farlige, men også fristende voksen-verden. Ting skjer med deg, både fysisk og psykisk. Det viktigste jeg lærte meg var å ikke vike blikket når du møtte noen som utfordret deg, for som 16-åring hadde jeg allerede gått i «skole» blant mine kameraters storebrødre. Det er akkurat som i dyreverden. Dyr sloss som regel som siste utvei. Først ser de an motstanderen og prøver å psyke den ut. Går ikke det prøver de å finne ut hvem som er sterkest. Har det svakeste dyret mektige «venner» i bakhånda, er det intet dyr som tør å utfordre en motstander, selv om denne er svakere. Det er derfor flokken er viktig å ha, det jeg har lært heter «sosial konvoi». Ett fartøy som seiler enslig på sjøen er utsatt for fiendtlige angrep, men seiler det i konvoi kan ingen angripe deg. Uten flokken i ryggen er du ille ute å kjøre om du møter en fare. I Bramstad hadde jeg flokken min. Jeg var trygg. Aldri er utryggheten større enn den dagen du beveger deg bort fra flokken og skal finne deg en ny flokk, et annet sted.
Det var 17. mai 1989. Jeg var 16 år og hadde stått opp klokken seks om morgenen for å være med den ti år eldre broren min, som var dirigent for Bramstad skolekorps, for å følge korpset som skulle «vekke» innbyggerne med korpsmusikk på den store dagen. Jeg var ikke med i korpset, men var likevel med som en slags «hangaround», for jeg kjente jo alle der. Men jeg spilte piano og det er veldig upraktisk i korps, innbiller jeg meg. Broren min var utdannet fotograf og jeg ble utstyrt med et dyrt speilreflekskamera som han hadde kjøpt i konfirmasjonsgave til meg. Jeg fikk i oppgave å ta bilder av korpset, og etter at dagen var over hadde jeg brukt opp fem kameraruller – 250 bilder! Redaktøren for lokalavisa så meg knipse i ett kjør og spurte om jeg ikke kunne sende inn noen bilder til avisa. Joda. Jeg fikk til og med ansettelse som løsmedarbeider i avisa senere på sommeren. Korpset bidro med «Gud signe vårt dyre fedreland» og «Ja, vi elsker» under kransenedleggelsen på kirkegården over de som hadde falt under krigen, selv om ingen av dem hadde «falt» i Bramstad.
17. mai i Bramstad var spesiell. For meg i alle fall. Alle «17. mai’er», alle steder, har sitt eget særpreg, alt etter hvor du bor og kommer fra. Da kjøper man seg nye klær og det er en slags show-off før skolen slutter og sommeren står for døra. Jentene kommer i nye kjoler, jakker og sko, og guttene skal ha de nyeste moteklærne de også, selv om moten i dag er bunad – eller “klønad” som Fleksnes kalte det i sin tid. Som 16-åring legger du vekk flagget du bar i hendene som «fjortis» og kanskje som 15-åring. Helst skal hendene være dypt plantet i bukselommene, eller i skinnjakka. Er det sol skal du iføre deg tøffe solbriller. Jeg ser det samme gjelder i dag og smiler litt når jeg ser dagens 17.mai-ungdom, for jeg kjenner meg igjen. Guttene samles i grupper og jentene det samme. Begge ser på hverandre i smug og jentene står for seg og kniser. Det er det samme som skjer i dag. 17. mai er fremdeles et show-off. Verden har ikke kommet lengre – heldigvis.
Barnetog og borgertog var det samme i Bramstad. Det var ett tog. Lensmannen først i sin sorte uniform med hvit pull på uniformslua. Det var for øvrig den eneste dagen i året han bar uniform. Deretter fulgte i rekkefølge skolekorpset, barneskolen, ungdomsskolen, voksenkorpset, russen og til slutt Bramstads befolkning. Vi gikk en fast runde. Fra barneskolen ned til sentrum, til gammelhjemmet hvor korpsene spilte noen marsjer samt «Ja, vi elsker» mens de eldre viftet med flaggene og hendene fra balkongen og sengene sine, som for anledning var satt ved vinduene, før vi marsjerte opp til kirka der det var 17-mai-gudstjeneste. Som 16-åring deltar du ikke i gudstjenesten hvis du ikke må, men står utenfor eller ligger på gresset ved bårehuset, hvor du kan snakke og flørte med jentene. Det var i alle fall det som man pleide å gjøre som 16-åring.
17. mai 1989 var det Eirun som holdt gudstjenesten i kirka. Iført den hvite prestekjolen holdt hun en preken som satte varige spor i mitt sinn. Etter den sedvanlige liturgien med salmer og orgelspill, holdt hun en preken som varte om lag en halv time. Kirka var fullsatt og både Bjørn, Morten, Terje og jeg satt inne i kirka. Ikke fordi vi hadde så veldig lyst, eller hadde blitt religiøse. Og; heller ikke på grunn av Eiruns «det du vet», men på grunn av den respekten vi hadde fått for Eirun som menneske og prest. Vi følte det som en forpliktelse å være der etter alt Eirun hadde gjort for oss i løpet av det året, for hun hadde gjort oss til respektable 16-åringer som hadde fått et annet syn på menneskehetens verdi. Mennesker var mer enn en fin kropp, og hva du er «utstyrt» med som person fysisk, betyr ingen ting hvordan du er som menneske inni deg. Eller utad for den del. Vi hadde lært at det som betyr noe – det som har verdi – er hvordan en person er i stand til å gi deg trygghet, vennlighet, varme og verdi. Du kan være så fin å se på som bare det, men er du et dårlig menneske hjelper det ikke.
Noen av jentene vi tidligere hadde sett på som «ordinære», ble plutselig forandret til «hun er jo kjempehyggelig, jo!» – jenter, etter av vi ble kjent med dem. Om de var tynne, tykke, «så ikke ut»-jenter, eller jenter med kviser …, det ble underordnet for oss, for disse jentene var jo faktisk mer til å stole på enn de lyse, langhårete «populære» jentene som gikk i trange, hvite bukser og som du aldri kunne stole på – selv om deres ytre var vakkert. Og de visste det selv også og utnyttet de guttene som «hang» rundt dem. Vi så nå plutselig deres falskhet.
(fra den u-utgitte boken “Presten med de store verandakassene“, en bok om en islandsk prest som satte sport i en ungdoms uferdige sinn og søken etter meningen med …, tja; livet. A novel by the number one bestselling author, Rteworld, som det kanskje ville stått i engelske aviser om den hadde blitt utgitt)
foto: rteworld
Alle andre foto: ukjent
