Det er full krise i egg-Norge. Det er jo eggende å gå på egg-jakt, særlig i disse før-påske-tider. Kanskje burde vi i år omdøpe palmesøndag til “eggesøndag”. Nei, enig! Dårlig forslag. Det er fristende å lete etter syndebukker. Skal vi skylde på eggsentralen (er det noe som heter det?), altså de som sitter på sikkert enorme egg-lagre på et hemmelig sted i Norge. Har Forsvaret noe med dette å gjøre? Har de gått til konfiskering av alle egg i Norge for å bruke de til å skape et mer robust forsvar? Kanskje ikke, for jeg tenkte …, hvilken militærstrategisk betydning har egg i Det Norske Forsvaret – disse staute karene – og etter hvert også nå – staute og robuste kvinnene som har oppnådd full likestilling i Staten … i alle fall. Vi er på vei, damer! Dere er enige i den? Joda, hvis du tenker deg om. Kvinneguiden, hva tenker dere? Dere er jo opptatt av de små problemene her i verden, er dere ikke? Er det ikke litt eggende å diskutere det som egger dere?
Men mange … ting(?) legger egg (sorry, fant ikke noe bedre uttrykk akkurat nå (jeg ser på 3-mila i NM, skjønner dere. Der er de mer opptatt av føret enn egg, hører jeg). Hvilke alternativer har vi. Kråke-egg? Legger ender egg? Egg-svaner (avledet av sang-svaner)? Gjøken? Hva med krokodille-egg? Strutse-segg! Nei, strutse-EGG, skulle det stå. Er ikke de rimelig store også da? Men det er kanskje mangel på struts i Norge. Jeg innbiller meg at strutsen ikke lever “naturlig” i Norge. I alle fall har jeg ikke sett noe struts når jeg har vært på barsk og mannlig jakt i de trønderske skoger og fjell. Og hva skal man i så fall skyte struts med? Og i tilfelle hvor? Hodet? Beina? Den litt usunt utseende runde kroppen? Nei, men nå ble jo dette plutselig litt grotesk. Det var ikke avliving av struts jeg skulle skrive om. For kjøttet er nå en ting, det var egg som var temaet her.
Hvor er alle de kaklende hønene? Er de på Kvinneguiden? For det er jo dere som legger – eller i alle fall skal legge – disse eggene. Er de avlivet? Hønene altså, ikke Kvinneguiden! Eller har noen satt en propp i de, eller har de gått til streik? For denne gangen kan vi ikke skylde på været, som vi gjorde under den forrige krisen vi hadde som omhandlet et matvareprodukt. I 2011 tror jeg det var. Da rammet en ufattelig krise oss ved juletider. Da var det ikke egg, men smør! Vi hadde en ufattelig “melt-down” på smør. Smøret smeltet ikke, for det fantes ikke. Men det industrialiserte produktet smør ble en mangelvare. Butikkene gikk tomme for smør, og nordmenn fartet utenlands for å kjøpe dette produktet som vi plutselig fikk abstinenser mot (eller heter det for? Eller på? Whatever!). Smør ble til og med solgt på svartebørs, på finn.no til blodpris. Her er et resyme:
SMØRKRISEN KOMMER!
I desember 2011 oppstod det en krise som nesten overskygget alt det onde som skjedde dette året, i alle fall i media. Og selv om denne “krisen” medførte verken tap av liv eller skadde, så skapte den diskusjoner og sterke følelser blant flere av oss, en slags uggen stemning og tilløp til panikk som hadde sitt “episenter” ved juletider 2011. Smørlandet Norge gikk tomt for … hold dere fast: SMØR! Og plutselig fikk vi smørabstinenser alle som en. Til og med de som sjelden kjøpte smør, men brukte plantefett og margarin på brødskiva, begynte å føle smørhungeren. De som bakte kaker og kjeks opplevde en traumatisk krise. For nå skulle alle plutselig bruke smør i bakverket og ikke margarin som de fleste brukte. Feinschmekkere, som selvsagt kun brukte ekte smør, var i harnisk. I tillegg hadde en lavkarbo-bølge skyllet inn over oss, en «bølge» som involverte utstrakt bruk og konsum av «ekte» smør. Lavkarbofolk spiste rømme og smør dagen lang. Media slang seg på og erklærte at vi nå gjennomgikk en “smørkrise” i landet. Det ble brukt krigstyper i fontene i overskriftene, og ordet «KRISE!» ble flittig brukt i overskriftene.
Særlig før jul var det full krise, både i butikkene og i de norske hjem, for julebaksten 2011 sto for tur. Og alle mente vi da at julebakst uten smør – ekte smør – er som et skirenn uten snø; det blir ikke helt det samme. Margarin, som ikke er smør, men som dog noen hevder smaker som smør, ble ikke akseptert i julebaksten hos Kari og Ola. Margarin er som kjent laget av plantefett og ikke kumelk og er derfor et substitutt for smør, akkurat som brent sikori var – en rotplante, da det ble brukt som kaffeerstatning under andre verdenskrig. Det var svart, og når vann og sikori ble varmet opp kunne man med god fantasi innbille seg at det smakte kaffe, selv om jeg ikke har prøvd brent sikori. Men margarin som substitutt for ekte smør blir som å gå skirenn på isoporkuler; det ligner på snø, men har ikke samme konsistens. Eller smak…
Vårt lille, men akk så rike, land opplevde altså i desember 2011 mangel på smør. Det er over 12 år siden. Butikkene gikk tomme for smør og det var ikke mer å hente fra produsentene. Hyllene var tomme.
Fransk, svensk, dansk, irsk og belgisk smør ble redningen for noen. Og på Finn(.no) kunne man se “til salgs”-annonser og auksjoner for utenlandsk smør, som ble omsatt til 2000 kroner kiloen eller mer. Smør ble solgt til høystbydende. Noen solgte til og med halvspist smør (!). På Svinesund på riksgrensa til Sverige ble en russer i desember 2011 stanset med 90 kilo smuglersmør. Enten så hadde han stor smøravhengig familie i Norge, eller så hadde han et håp om å gjøre noen lettvinte penger (sannsynligvis det siste) ved å selge smør til en dyr penge. Og skrev du inn ordet “smør” på Finn.no i desember måned 2011, kunne du få opp 257 treff, selv om noen av treffene også omhandlet “skismør”, altså skismurning. Men det egner seg dårlig i bakverk, innbiller jeg meg. Søkte du på ordet “smørkrise” på Google i slutten av 2011 fikk du opp 883 000 treff. Norske treff!
HVORFOR BLE DET SMØRKRISE?
Det var flere årsaker til smørkrisen. Mange mente mye og fordelte skyld etter hvor mye (eller lite) vett de hadde om norsk smørproduksjon -og forbruk. Kvinneguiden kaklet på sin sedvanlige måte i vei. Mange skyldte på Tine, produsenten som laget og solgte smør til butikkene. Men det blir litt det samme som å skylde på postmannen når pakken din ikke kommer frem i tide, eller på TV’n dersom vi ikke vinner medaljer i OL. Andre skyldte på lavkarbo-bølgen, andre på bøndene som de hevdet hadde skrudd igjen “kranene” (hvilke kraner?) på kuene.
Staten fikk, som den pleier å få, skylden for at de ikke hadde tildelt nok melkekvoter til bøndene, noe som enkelte hevdet fikk bøndene til å slakte kuene sine (noe de ikke gjorde) i stedet for å melke dem tomme. Andre gikk lengre og skyldte på Dagros – kua altså – som de hevdet ikke spiste godt nok til å produsere nok melk. Atter andre skyldte på en dårlig avling det året (og, ja, det var en dårlig avling det året), noe som medførte at det ble mindre for å spise for Dagros (…igjen kua). Men, det enkleste (og her kanskje også det mest riktige/minst gale), var å skylde på været. For det dårlige været, med flom og regn på vårparten, medførte at avlingene ble dårlige, og medførte til “syvende og sist” mindre råstoff for å kunne lage smør (det heter vel strengt tatt, og tradisjonen tro, å “kinne” smør), nemlig melk. I dette kaoset av mulige årsaksrekker -og sammenhenger finner vi altså både været, avlinger, Staten, mat til kuene, kuene selv, bøndene, Tine, butikkene, lavkarbo-dietten, og kanskje også jula. Velg selv hvem du vil skylde på. Kanskje er det her mest nærliggende å hevde et mea culpa-ansvar (“min egen feil”). Selv ville jeg vel gi skylden for smørkrisen til noe helt annet enn været, nemlig den norske “folkesjela” og norsk media. Akademisk kalles dette “moralsk panikk”, og media er her en viktig ingrediens. Det henger sterkt sammen med det bibelske ordet ‘syndebukk’. For bestemmer vi oss for at noe er en krise, ja, da blir det en krise. Og i 2011 bestemte jo media at det var en krise.
HVA ER EN KRISE?
Vi manglet smør. Butikkene gikk tomme. Men hvorfor ble dette betegnet som en “krise”? Ordet krise (av det greske ordet ‘crisis’) kan best oversettes med en plutselig forandring, gjerne en skjebnesvanger forandring eller overgang til noe radikalt annet. Et dødsfall kan være en krise, en barnefødsel likeså (selv om sistnevnte som regel er en positiv krise). Skilsmisse, sykdom, det å miste jobben, kan også være en krise. I 2011 var smørmangelen nær en slik traumatisk krise. Og folk opplever og gjennomgår kriser forskjellig. I psykiatrien deler man inn kriser i fire stadier: Sjokkfasen, reaksjonsfasen, bearbeidingsfasen og nyorienteringsfasen. Dette er gjerne de traumatiske krisene, men smørkrisen var, for mange, ikke langt unna en traumatisk krise, i alle fall kunne man få det inntrykket hvis man leste avisene. Men kan man kalle det krise når butikkene går tomme for smør? Hadde man gått tom for mat i sin helhet, så kunne man godt kalle det en krise, en alvorlig krise til og med, men her gikk man tom for en liten og forholdsvis ubetydelig livsnødvendig ingrediens til maten; smør på brødskiva og smør i bakverket. Men finnes det alternativer – og det gjorde det jo (margarin), så kan man neppe kalle det en krise. Det blir det samme som om butikkene skulle gå tomme for Cola. Det ville blitt ille for de cola-avhengige av oss, men vi hadde nok overlevd en periode på Solo også.
“SMØRKRISEN”
Smørkrisen opptok alle av oss på høstparten og rundt juletider i 2011, for nå hadde avisene skrevet om smørmangelen og hadde erklært den som en nasjonal “krise”. Og siden media har enormt mye makt – det vet vi alle – og definerte at ordet “smørmangel” heller skulle kalles “smørkrise“, så opplevde det norske folk alle de fire traumatiske stadiene som en krise innebærer. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, begynte folk å reagere. Noen valfartet til Sverige og Danmark for å kjøpe smør, andre solgte smør på svartebørs (finn.no), med priser som ikke sto langt unna kiloprisen på gull. Folk gikk over til “reaksjonsfasen” – de handlet, i dobbel forstand.
DEN NORSKE FOLKESJELA
Norge er et rikt land, basta! Vi ( …merk at jeg her omtaler Norge som “vi” helt automatisk) er kåret flere ganger til verdens beste land å bo i. Vi har olje og gass, og vi har fisk og rent vann som vi kan drikke rett fra springen, Vi har vidstrakte vidder og vakker natur, fjorder og fjell, blomster og epletrær. Vi er betegnet som en slags Edens hage. Vi har noenlunde stabilt vær (stort sett betegnet som “novembervær”) året rundt, og vi har verken jordskjelv eller store naturkatastrofer. Blåser det opp til litt vind av betydning kommer det ekstremværvarsel fra Yr. Men stort sett går det bra. Og ikke har vi giftslanger og giftedderkopper som kan drepe oss, og ikke har vi løver og tigrer, hyener eller leoparder i skogene. Og elvene våre er fri for krokodiller. Vi har bare “snille” rovdyr: ulv og bjørn og gaupe, og alle vet vi jo at de er snille som lam, selv om de liker sau veldig godt. Ikke hadde vi, som de hadde i Europa i 2011, noen finanskrise heller. Vi har nok mat, fårikål, vi har fine biler, vi har kollektivtransport som stort sett kommer når den skal komme (her vil nok mange på Østlandet være uenige) og vi er ikke i krig med verken Sverige eller Danmark lengre. Vi har det meste vi trenger. Smør hadde vi mer enn nok av før “krisen” i 2011. Folk tok smøret som en selvsagt ting. Gikk vi tomme så var det jo bare å stikke ned på hjørnet og kjøpe en smørpakning eller tre på Rema’n eller Coopen. Men oppramsingen av ingrediensene i den norske folksjela er ikke slutt. Vi er ikke “bare” verdens beste land å bo i, vi er også verdens beste nasjon på ski (på snø), alpine grener, håndball, curling, sjakk og bordtennis, og kanskje også i «vri-åtter» (det siste er jeg imidlertid ikke sikker på, men det er ikke umulig). Bare i fotball er vi helt på trynet, herrefotball vel og merke. Der er vi fremdeles helt rævva, for å bruke et mye brukt akronym.
Resten av verden lo selvsagt av oss. Ikke av fotballen (selv om noen lo der også), men av “smørkrisen” vår. Til og med i Pakistan ble det meldt i nyhetene (under utenriksstoff naturlig nok) om at nordmenn i 2011 manglet noe av det norskeste som finnes, nemlig smør. Og pakistanerne skjønte ikke noe av hvorfor vi gikk av hengslene. Men det de ikke skjønte var smørets betydning for den norske folkesjela. For smør har så sterke tradisjoner i Norge at det er en del av den norske godt innarbeidede folkesjela, på lik linje med bunader, fjord og fjell, skirenn og syngende og (for-)lokkende budeier som kinner smør med runde bollekinn ikledd bunader. Og vi hadde Smørbukk, gutten som i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr lurte trollet tre ganger og endte opp med å ta livet av både trollet og datteren til trollet etter at trollet hadde forsøkt å bruke Smørbukk som en av ingrediensene i den helnorske retten sodd. For norsk bonderomantikk er et opphøyd ideal i Norge. Og selv om smør ikke er en av ingrediensene i eventyret, så forbindes Smørbukk i alle høyeste grad med smør på grunn av eventyrfigurens navn. Smøret, kanskje sammen med brunosten og bunadene, er et symbol på noe urnorsk. Men så mistet vi den gode selvfølelsen. Plutselig.
Noen mente spøkefullt at smørhysteriet og følelsen av krisestemning skyldtes traumatiske smøropplevelser i barndommen, og mange skjønte ikke hvorfor den “feite meieriguffa” som smaker som “en blanding av kumøkk og brent gummi” (sitatene er hentet fra Siddislandbloggen til Dag Eigil Rusnes) plutselig fikk så stor betydning for det norske folk. Men det handler ikke om å bruke smøret, det handler mer om å ha det tilgjengelig. Ethvert respektabelt kjøleskap inneholder en pakke med ekte smør, selv om vi for det meste bruker margarin eller “bordsmør” av plantefett. Men følelsen av å ikke kunne kjøpe smør – ekte smør – ble et traume for mange. Nå skulle plutselig alle ha smør!
SMØR I MEDIA
Den norske smørkrisen gjorde det fett å være svensk kjøpmann. ICA Hemavan økte smørsalget i desember 2011 med 880 prosent (Rana Blad, 24.12.2011) og kjøpmannen på ICA uttalte at han “aldri har opplevd makan”. Nordmenn tømte svenske butikkhyller for smør. Noe av dette kom på Finn.no. Når en butikk endelig fikk inn ny forsyning av smør, importert smør vel og merke, kom det nyhetsoppslag i avisene, med bilder av butikkenes plakater som stod strategisk utendørs med påskriften “VI HAR SMØR”. “I Holmestand er det smør å oppdrive, riktignok importert fra Danmark”, meldte en avis i området 22. desember. 13.12.2011 kunne vi lese i avisen Fremover Nordlys at “Idag kommer smøret til Narvik” med store fete typer i overskriften. Som om det var en nyhet på lik linje under krigen i slaget om Narvik. På Finn.no solgte en Karasjok-mann smør til 150 kroner, som var minsteprisen. “Gi bud” stod det i tillegg. Han satt på 16 pakker smør og 12 pakker melange (Finnmark Dagblad, 31.12.2011). Andre fikk 500 kroner pakka for en pakning med Tine smør. Atter andre betalte 50 kroner for en bordpakke med Bremykt (70 % smør og 30 % planteoljer) (Avisa Lindesnes 30.12.2011). I andre Finn-annonser kunne vi lese: “Har to stk 500 g smørbiter, vart kjøpt fredag, Selges høystbydende innen mandag”. (Aftenposten 21.12.2011).
Men ikke alle tok smørkrisa like tungt. Bearbeidelsesfasen satte kreative sjeler i gang og noen begynte å kinne smør selv. I all sin enkleste form er det enkelt å lage smør, det er bare å piske fløte lenge nok. Men ekte smør krever litt mer arbeid, kunnskap og utstyr. Men i “krig” gjør man det man må, og flere startet å kinne på kjøkkenet. Både i blokkleiligheter i byene og i mer landlige omgivelser. Budeiene kom fram igjen. I Sørbygda i Nord-Trøndelag begynte Siv Eggen å kinne smør med smørkinna hun kjøpte i 2010 (Avisa Snåsningen 21.12.2011) og fortalte, at å lage smør, det er dog ikke gjort i en håndvending. Det må mer til enn stiv og ihjelpisket fløte. Fremgangsmåten beskrev hun som følger, og det er kanskje verdt å ta med, så får de av dere som ikke vet hvordan smør lages en liten aha-opplevelse:
1. Melka må separeres for at fløten skal skilles ut (kalles også å skumme fløten). Dette tar “noe” tid…
2. Fløten må syrnes. Den blir da til rømme. Denne skal igjen stå i romtemperatur ett døgn. Deretter venter noen dager med modning.
3. Rømmen må deretter tempereres igjen før selve kinninga tar til. Og det er der selve arbeidet begynner
4. Hvordan det gjøres i praksis vet jeg ikke, men jeg innbiller meg at det er hardt arbeid, for Siv opplyser at hun “dro og dro”, og “det gikk lang tid og lite skjedde”, Men “plutselig” fikk hun lønn for strevet og hele blandinga ble til smør.
Resultat? Hun laget smør av 5 kilo rømme som ble til 2 kg smør. Til dette gikk det med 50 liter melk! Så å lage eget smør er dårlig butikk. Men vil du prøve; be my guest! Og er du først i gang så kan du i tillegg lage både yoghurt, kesam eller cottage cheese.
For de med ekstrem lite tålmodighet og alvorlig grad av smørabstinens, og som ikke kunne kjøpe smør på “svartebørs”, lanserte Kragerø Blad (17.12.2011) “lettvint-versjonen” å lage smør på: 1 liter fløte gir en halv kilo smør. Fløten smaksettes med salt, hvitløk, urter, rødvin eller pepper. Deretter skulle man piske fløten i miksmaster i ca. 10 minutter. Deretter måtte man klemme ut kjernemelka ved hjelp av et dørslag og håndkraft, før man hadde i saltflak som skulle knas jevnt inn i smøret. Av verbene som ble brukt i oppskriften forstår vi at heller ikke dette ikke er noe lett arbeid. Men smørabstinensen ble midlertidig holdt i sjakk.
Vi fikk “smørsjuka”, for smør måtte vi ha, og smør har vi jo alltid hatt. I 1617 var smør det viktigste betalingsmiddelet her til lands. Skatteinnkreverne ville ha smør som betaling foran penger. Men i 2011 hadde folkesjela snudd. Nå ville man ikke ha bare smør, man ville ha penger for smøret. Og salget på Finn.no og Facebook tok seg opp. Romerike Blad meldte 13.12.2011 at en mann “på Facebook” krevde 400 kroner for en åpnet (åpnet!!!) bordpakning med meierismør («noko av det gjevaste du kan få»). Han antok – i annonsen – at det var om lag 220 gram igjen. 400 kroner! Og en “halvspist smørpakke” lå også i lang tid ut på Finn.no, med bilde av den halvspiste smørskrotten. Pris? 100 kroner! Pent brukt smør. Om noen kjøpte vet jeg ikke, men det er trolig, Smørabstinensen var verre enn hos en heroinmisbruker som ikke har fått dagens dose.
En “for seg”-kvinne hadde annonsert en halvkilospakke med meierismør etter auksjonsprinsippet. Startbudet var satt til 500 kroner. Hun opplyste (VG 11.12.2011, side 6) at hun hadde “fått bud på både 500 og 600 kroner, men har takket nei, forteller hun til VG”. Hun ville ha en “god” pris og mente at 800 kroner, “minst”, var prisen hun fant rimelig. Galskap! Hun opplyste også i samme artikkel i VG at hun hadde sett en annonse hvor noen skulle ha 5000 kroner for én pakke smør, og la til: “Det er helt spinnvilt”. Ja, jeg kan være enig i det.
KAN DET SKJE IGJEN?
Å, jada. NTB kunne i januar i 2018 fortelle at norske bønder produserte 28 millioner liter mindre melk i 2017 enn de gjorde året før. Dette kan derfor føre til en ny smørkrise i 2019 på grunn av for lite mottatt melk hos Tine, ble det spådd, for media liker å fremsnakke kommende kriser. Men Tine og det norske folk hadde i 2018 et annet problem; Norge hadde for mye ost. Tine ønsket derfor av den grunn nedgangen i antall liter melk velkommen. Selvsagt på grunn av økonomiske årsaker, for finnes det for mye av en vare må prisene dumpes. Også denne gangen skyldtes nedgangen i leveringen av melk dårlig foravling – i siste instans (igjen), været.
Været er kanskje blitt verre de senere årene. 2011 var et ekstremvær-år i det nedbørsmengden og den høye temperaturen var “ekstrem” det året. Kornet det året ble i stor grad ødelagt av at avlingene regnet bort. Nedbørsmengden i Norge var i 2011 den høyeste siden 1900 og Norge fikk 130 prosent mer regn i forhold til normalen andre år.
EPILOG
Vi nordmenn holder sammen i kriser. I alle fall er det slik vi liker å fremstille oss og tro om oss selv. Slik var det etter 22. juli 2011. Folk sto sammen – i sorg, avmakt og sinne. Under smørkrisen raknet samholdet. Vi ble hekta på smør og griskheten i oss kom frem. For verdens kriser for øvrig ble til barnemat mot smørkrisen som rammet den norske folkesjela. Vi ble villige til å gå langt i desember 2011 for å skaffe oss smør. Og vi gjorde det.
Samme år skjøt en mor seg selv og sine to barn i USA, fordi hun hadde blitt nektet matkuponger av “sosialen”. Hun var desperat. På politisk kvarter på radioen kunne vi under smørkrisen høre en norsk politiker (Frp) uttale: “Det er pinlig at verdens rikeste land ikke klarer å brødfø sitt eget folk!“. Det var smøret han refererte til. I verden for øvrig var det nød og elendighet, kriger og barn som sultet i 2011. Det var kriser i fleng i verdensmålestokk, krig og elendighet, sult og tørke, jordskjelv, tsunamier med tusenvis av døde. Men vi hadde altså den største krisen av dem alle: Smørkrisen…
Det er lenge siden smørkrisen. Det er fortsatt problemer i verden. Og nå står vi midt i en annen krise. EGGKRISEN!
Så alle kaklende høner der ute – foren dere og start å verpe egg imidiately! Imiditly! Imadieytely! (nei, hvordan skrives det?)
Bildet: Alle vet hvordan egg ser ut, så jeg satte heller inn dette fine bildet av noen blomster. Ikke spør meg om hva de heter … (foto: nei, ikke meg, men tatt fra https://japan-clothing.com/blogs/japan/japanese-flowers-meaning)
