Det er ingen menneskerett …

… å være (?). Ja, jeg skal avsløre hva etterpå, men først litt faktum om blogging som er viktig i denne sammenhengen:

Med innføringen av muligheten for hvermannsen å sette seg ned foran et tastatur og hamre i vei med diverse mer eller mindre gjennomtenkte meninger, for så deretter å spre dette utover det som etter hvert ble kjent som ‘nettet’, eller Internett, så fikk vi det som i dag med et kanskje litt merkelig ord kalles blogg. Blogg er en omskriving av ordet ‘logg’ – altså en kronologisk nedtegnelse av ting som har skjedd i en persons liv. Og ordet blogg ble til etter en omskriving av ordet ‘weblog’, etter at en som het Peter Merholz (nettdesigner) syntes weblog enten ble for langt å skrive, hørtes for døllt ut, eller rett og slett fant et fantastisk nytt ord på et forholdsvis nytt fenomen: “For What It’s Worth I’ve decided to pronounce the word «weblog» as wee’- blog. Or «blog» for short” (Merholz 2002 i Grüters 2011: 27). Og vipps! så var blogg som begrep født.

Blogg ble en kanal for mange som tidligere aldri ville hatt muligheten å dele sine meninger med noen, annet enn ved å bable i vei med venner og kolleger, eller i beste fall; gå ned på det lokale torget eller sette opp et oppslag på tavla på dagligvarebutikken. Eller man kunne selvsagt skrive inn til en avis, under noe som kaltes “Ordet fritt”, hvor man mer eller mindre usensurert kunne skrive hva man mente om tingenes tilstand. Vi fikk også en ny type “skribenter” – nettroll! En skribent som hadde som mål å være uenig med alt og alle og gjerne såre andre mennesker. Og nettrollets viktigste metode er å sette seg selv i en offerrolle. “Det er dere som er guffne mot meg, ikke jeg!”. Nettroll er ofte de som slenger frem påstander uten dekning. Ofte meninger som er stereotypiske. De er litt som kleggen: Samme hvor mye du vifter (argumenterer mot dem), så blir du ikke kvitt faenskapet! (nettrollene, altså).

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Felles for både slike “oppslag”, enten det er “Ordet fritt” i en avis, oppslag på telegrafstolper, eller blogger er to ting: Å si hva man mener om diverse tema. Det er en veldig liten akademisk metodebruk i blogger, for å holde oss til dagens “plattform”, for de aller fleste innlegg har ett gjennomgangstema: Om de ikke akkurat hver gang starter med, så er metoden bloggere stor sett bruker med, en subjektiv sjargong der ordene “JEG MENER …” er det som gjennomsyrer innleggene. Jeg mener … ditt og datt om ditt og datt.

En mening trenger selvsagt ikke begrunnes, for hva du mener om ditt og datt er din sak. Noe ingen andre kan endre på, selv om mange prøver å omvende den som mener noe, til å mene noe annet, kanskje det motsatte. Men noen er veldig vanskelig å omvende, kanskje helt umulige, for det finnes de som mener de alltid har rett, uansett bevis som blir slengt dem rett i fleisen. Er jorden flat din mening, vel, da er den flat uansett hva andre måtte mene. Selv om de skulle blitt tatt med opp i en romferge (er det noe som heter det?) og vist frem den runde planeten jorden “live”, så ville slike nekte fremdeles. “Ja, men pannekaka er jo rund den også …”. Det er vanskelig å argumentere mot det, I know.

Noen mener at det er en menneskerett å være syk, men samtidig også kunne glede seg i hverdagen, til tross for sykdom. Bl.a. bloggeren Vibbedille, som har skrevet et bra innlegg om denne retten. Selvsagt har hun rett. Selv om du er syk, kronisk syk, så er det ingen som har noen rett til å nekte deg å gjøre det beste ut av det livet du har. Jeg trodde dette faktisk var en selvfølge. Men så er det alltid de som mener, eller vil mene – kanskje pga sjalusi overfor lykkelige mennesker – at de som er det som i Norge med et misvisende ord kalles UFØRE, skal seile sine miserable liv på et svart hav, med få grønne øyer av håp å se i kikkerten.

Jeg sammenligner de som mener at uføre skal underkaste seg et regime av meningsbærere som har retten til å stemple uføre som latsabber, udugelige, syndere og snyltere, med kirkefolk i middelalderen og kanskje etter reformasjonen, som mente at ukristelige individer skulle leve sitt liv som Kirken la opp til. Knele og be dagen lang, slik at Gud kunne tilgi dem deres syndige og utuktige liv.

Opp gjennom et snart 100-årig liv har jeg møtt på mennesker som mener at uføre mennesker er late snyltere som ikke gidder å arbeide: De vil heller ta i mot penger fra det offentlige, stå opp klokka ett og deretter bruke dagen til å vase rundt og bruke opp pengene på dill og dall, siden de har muligheten.

Jeg kunne selvsagt her sagt meningen min her, men hva hjelper det? Ingen ting – for det vil alltid finnes idioter som påberoper seg å mene at uføre er latsabber, udugelige, utnyttere av et “alt for godt system som vi har i Norge”, eller som Sylvi Listhaug kalte det for noen år siden: GODHETSTYRANNI! (ble brukt om innvandrere som kom til Norge og “snyltet” på oss). Godhetstyranni brukes for å etterfølge et ideal uten å ta hensyn til at det finnes mennesker som ikke er i stand til å nå dette idealet. Og de som bruker dette ordet mener da at de som ikke kan oppnå dette idealet, gjør det fordi de ikke vil. “De kan, men vil ikke!”. Det motsatte er “de vil, men får det ikke til”.

På blogg kan vi slenge ut av oss det vi mener, så lenge det ikke strider mot norsk lov. Og folk gjør det – det er kanskje det som er demokrati – å mene det vi vil og få det ut på nettet. Mye av det som slenges ut på nettet, bl.a. i blogger, virker ofte lite gjennomtenkt. Som jeg skrev over: “Jeg mener …” er gjennomgangstema i mange diskusjoner på nettet. Ta bare skravleforumet “Kvinneguiden” – der menes det over en lav sko. Og motargumenter florerer. Så nye “men JEG MENER …” ofte etterfulgt av “… og dette VET jeg FLERE ENN MEG MENER…”.

Noe av det morsomste jeg leser på blogger er uttrykket “Forskning viser …”, for da mener mange at det er BEVIST(!) at noe er sant, noe det selvsagt ikke er. Forskning er aldri noe som kan bevise noe (Jo …!), NEI! Forskning antyder noe ved hjelp av hypoteser. At verden finnes er uomtvistelig, mener du kanskje. Men hvordan vet du at verden eksisterer som den er når du lukker øynene? Ikke sant? Det vet du ikke. Når du lukker øynene så forandrer verden seg fundamentalt i det øyeblikket. Når du har åpnet øynene igjen, så er det annen verden du ser, selv om vi snakker om millisekunder. Kanskje burde mange som mener uføre er late foreta denne øvelsen litt oftere. Lukke og åpne øynene litt oftere. Ja, jeg tror faktisk det. Så dere som mener det: PRØV DET!

Det er i alle fall et godt forslag, tror jeg. Hvordan man opplever det å være “ufør” tror jeg bare de som kalles “uføre” vet.

Skal vi ikke btw snart skrote ordet ufør? FOR DE SOM KALLES UFØRE ER JO IKKE UFØRE TIL Å GJØRE DET BESTE UT AV SITUASJONEN. Må vi egentlig kalle de noe? Og er det riktig å kalle dem “de”? Er vi ikke alle “vi” eller “oss”? Eller lever “de” og “oss” i noen forestilte fellesskap, avsondret fra hverandre?

Det er ingen menneskerett å mene noe om andre, før du selv står i samme situasjon. Har du ikke vært gravid så kan du ikke mene noe om det. Og har du aldri vært ufør, så kan du ikke mene noe om hvordan gruppen som har fått dette “stemplet” skal leve sine liv.

SMIL OG VÆR GLAD! GÅ PÅ KAFE! SYNG OG DANS!

Nå skal jeg drikke kaffe. Kanskje litt kake? Men synge og danse skal jeg ikke, jeg kan ikke synge og jeg kan (heldigvis) ikke danse heller. Vibbedille! Jeg ville sendt den regninga du skriver om til NAV! Og overse alle nettroll. Overse de som prøver å bygge deg ned. Happy?

Bildet: Jeg ser på fotballkamp på TV med beina i sofaen. Kanskje har jeg en øl i hånda. Jeg koser meg. Er jeg ufør da? “Kjærring? Henter du en øl til?” (foto: ME!)